Vi har den siste tiden fortalt om jenta vi kaller Oda, som sommeren 2016 ble utsatt for seksuelle overgrep i en privat bolig leid av kommunen i hjembyen. Bakmennene var to enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge i 2014.
Vårt utgangspunkt for å belyse saken er at Oda ikke klarer å komme seg videre i livet. Tvert om har hennes psykiske helsetilstand forverret seg. Jenta har nemlig i over halvannet år levd med den psykiske trusselen å møte overgriperne på gaten i hjembyen sin.
Begge de to dømte (dom falt høsten 2017, straffeutmåling er anket), går fremdeles fritt. Fra å ha vært ei åpen, livsglad og svært aktiv jente, har Oda således isolert seg i hjemmet til familien.
De unge overgripere var plassert i en privatbolig leid av Barnevernet. Det bodde tre unge asylsøkere der alene på tidspunktet da de seksuelle overgrepene skjedde. Kritikken fra omgivelsene, som Odas foreldre, er at Barnevernet ikke førte godt nok tilsyn med boligen, det vi si at tilsynet var seks timer i uken. Da Oda denne tidlige sommerkvelden i 2016 befant seg på innsiden av boligen, var en fra Barnevernet på døren for en ordinær sjekk. Vedkommende gikk ikke inn i boligen (dette er også nedfelt i dommen).
Illustrasjonsbilde HRS/Rights.
Vi ringte Barnevernets leder i byen 9. januar for å få klarhet i tidligere rutiner og eventuelle endringer knyttet til Barnevernets håndtering av unge asylsøkere. Vi fikk beskjed fra denne enhetslederen om å sende spørsmålene skriftlig. Enhetslederen understreket at dette er en «trist og alvorlig sak», og at svaret ville komme etter samråd med Rådmann og Ordfører.
Fredag forelå denne henvendelsen fra oss:
Spørsmål til barnevernet, XXX (byen), ad overgrepssak mot et barn i XXX (byen)
Da jeg etter samtale 9. januar med enhetsleder AA om aktuelle sak, gjentar jeg ikke navn på offer eller gjerningsmenn her av sikkerhetsmessige hensyn. Både vi og dere kjenner til hvilken sak det handler om.
Vårt hovedutgangspunkt er at et barn etter grove seksuelle overgrep sommeren 2016, lider av psykiske senskader, og ifølge henne selv og hennes nærmeste omgivelser, forverrer tilstanden seg. Dette mener de nevnte skyldes at hun har levd i nærmest daglig frykt i nå over halvannet år. Frykten forhindrer en naturlig helingsprosess.
Frykten skyldes at de to dømte overgriperne har kunnet bevege seg fritt i byen. Offeret kan således støte på gjerningsmennene når som helst dersom hun våger seg ut i hjembyen sin. Hun har derfor i stor grad «valgt» isolasjon i familiens hjem. Man må kunne si at hennes liv er snudd på hodet.
- Overgriperne er unge enslige asylsøkere (EMA) tilbake til 2014. De har ingen rett til selv å velge bosettingssted. Har kommunen vurdert og/eller tatt initiativ til å få flyttet de to gjerningsmennene til en annen del av landet? (Her skyter vi for ordens skyld inn at vi mener det ikke er et gyldig argument at dette ville være å flytte på et problem, at de kan begå nye overgrep på et nytt bosted. Utgangspunktet vårt er offerets ve og vel, og vi tar det for gitt at en slik flytting innebærer at ny bosettingskommune vil ha apparatet klart rundt de to det gjelder for å forebygge at liknende overgrep begås på nytt.)
Neste spørsmål har som forutsetning at det har vært gjort forsøk på å flytte gjerningsmennene:
- UDI har ansvar for bosetting av asylsøkere. Har det vært kontakt mellom dere i kommunen og UDI i sakens anledning? Hvis ja, kan dere si noe om resultatet? Hvis nei, hvorfor ikke?
- Hva er status per i dag på eventuell flytting av de to det gjelder?
I overgrepssaken har det kommet frem at dette skjedde i en privat bolig leid av kommunen for å huse unge enslige asylsøkere. Vi er informert om at tilsynet barnevernet hadde med boligen, var seks timer i uken. Stemmer det?
Kvelden overgrepene skjedde, skal en ansatt fra barnevernet på døren for tilsyn, men skal ikke ha gått inn i boligen for å sjekke de konkrete forholdene.
- Hva er begrunnelsen for at kommunen mente at seks timers tilsyn i uken var tilstrekkelig?
- Er det noe dere mener burde vært gjort annerledes? Eventuelt hva?
- Har dere endret noen rutiner etter hendelsen? I tilfelle hva?
- Hva mener kommunen er den optimale oppfølgingen av denne type overgrepssaker?
- Mange kommuner har tatt i mot EMA siste årene. Har dette fått konsekvenser for barnevernets mulighet til oppfylle krav til nedfelte standarder i lovverket?
- EMA kommer ofte fra land der synet på jenters og kvinners likestilling med gutter og menn kan være helt annerledes i Norge. Har kommunene tatt hensyn til dette i opplæringsøyemed av nyankomne EMA? Hva i så fall er gjort? Har overgrepssaken ført til tiltak innen dette teamet?
Som den observante leseren selv kan konstatere, er spørsmålene av generell karakter, i den forstand at de ikke berører taushetsplikt knyttet til Oda eller overgriperne.
Svaret fra øverste leder av Barnevernet kom fredag 12. januar:
Kommunens kommentarer:
Kommunen kan av hensyn til taushetsplikten ikke kommentere enkeltsaker.
Kommunen sitt ansvar for å ta imot enslig mindreårige flyktninger innebærer at de skal bosettes. Dette skjer på anmodning fra IMDI, og antallet som skal bosettes vedtas av kommunestyret. Kommunen er på generelt grunnlag kjent med at IMDI ikke flytter enslig mindreårige flyktninger mellom kommuner.
Kommunen sitt ansvar er bosetting og oppfølging. Dersom det er behov for ettervern fattes det vedtak som definerer antall timer og innholdet i oppfølgingen. Primært innebærer dette botrening som blant annet omfatter praktisk oppfølging av økonomi, kosthold og hygiene. Enslig mindreårige flyktninger får opplæring i norsk kultur og samfunnskunnskap.
Personlig må jeg innrømme at da jeg leste dette «svaret», fikk jeg følelsen av å få et slag i ansiktet. Svaret fremstår for meg som en regelrett hån mot Oda og hennes foreldre.
Jeg kan ikke tolke det annerledes, ikke minst også på bakgrunn av at Barnevernet ikke en eneste gang i løpet av det nå mer en halvannet året etter overgrepene skjedde, har tatt kontakt med Oda og hennes familie. Som Odas bistandsadvokat sa til oss i forrige uke:
-Barnevernet har ikke vært på banen, kun et par ganger i lokalpressen da selve tiltalen var klar (og medier henvendte seg til dem, min merknad).
( … )
-Barnevernet burde lagt seg helt flat og bedt om unnskyldning. Barnevernet burde i tillegg stilt seg på tilbudssiden: Hva kan vi gjøre for deg? De burde vist barnet interesse.
Vi følger opp Oda-saken.
Vi benytter også anledningen til å takke leserne for dypt engasjert respons på Odas vegne. Dette har foreldrene til Oda merket seg, og de er svært takknemlige for den støtten de nå opplever å få.
Les også «Ny Norsk Virkelighet (3): Voldtatt jente (12). FrP med glimrende forslag.»