Det er ikke det spor underlig at «folk flest» gir opp mainstream media (MSM). Det som er underlig er at det ikke går enda raskere nedover med dem enn det faktisk gjør.
Vi kommer ikke av flekken
Dagen i dag startet for mitt vedkommende slik den pleier å starte: med radiokanalen NRK P2. Og tilløp til hjerteinfarkt av ren irritasjon. På Politisk Kvarter (PK, forkortelse i dobbel betydning) ble den «blendahvite» regjeringen diskutert. Hva er det å si? Tror noen, oppriktig, at statsminister Erna Solberg (H) plukker et mannskap ut fra hudfarge eller opphav? Eller er det nærliggende å tro at hun prøver å sette sammen en regjering som, etter hennes mening og ut fra en rekke kriterier, er den beste? Kan den som vil være regjeringens innvandreralibi rekke opp hånden? Eller skal vi bare ta det innover oss: Å være statsråd eller statssekretær krever noen spesifikke kvalifikasjoner, der hudfarge ikke betyr noe? Og når ble det slik at noen «innvandrere» eller personer med innvandringsbakgrunn ble ekspert på integrering på grunn av at de er født? Heller enn å syte og klage er det bare å starte kvalifikasjonsveien som kan føre en til Storting og/eller regjering. Det finnes noen triks på den veien også, for eksempel å velge et lite parti der konkurransen er mindre.
Erna burde velge folk ut fra hudfarge. Hudfarge gir nemlig spesialkunnskap – hvis den ikke er «blendahvit», da.
Og når denne elendige PK-debatten var ferdig, så skulle vi jammen få presentert «nyheten» (ja, på nyhetene) om at Ap-organet Agenda har kommet med et notat der de foreslår å forby søskenbarnekteskap. Det er så «banebrytende» at man må jobbe i NRK for i det hele tatt få plass til det i nyhetene. For alle som er født etter midten av 1980-tallet: Forbud mot søskenbarnekteskap har vært diskutert opp og ned siden rundt 2000-tallet. HRS foreslo dette første gang i 2002. Et forslag som også utløste forskning på området, utført av Camilla Stoltenberg ved Folkehelseinstituttet (2006), til høylytte protester (se noen eksempler fra vårt gamle nettsted). Vi har skrevet bøker om temaet (2003 og 2006), og en rekke rapporter, der konklusjonen alltid har vært at forbud vil bekjempe tvang og bedre integreringen. Men det er klart, når også Agenda er kommet dit tiår etter, ja, da er det jo en nyhet som krever klapp på skulderen?
Og denne «nyheten» kommer kort tid etter at jeg har klart å roe meg ned etter nok et hykleri fra folkeopplysningskanalen med et budsjett på i underkant av 6 milliarder kroner. Som alle sikkert har fått med seg, har NRK kommet med viktige saker om norske barn som er plassert på koranskoler i utlandet, for eksempel Somalia. NRK er nok svært stolte av disse alvorlige sakene og skriver sikkert på nominasjons-rapport til SKUP, men å hevde at dette er avsløringer fra NRK, er å dra det langt. HRS avslørte dette i en omfattende rapport i 2004, også dette en rapport som avstedkom flere forskningsprosjekter. Sentral her var blant annet forsker Anja Bredal, som også NRK har benyttet som sannhetsvitne i sine reportasjer, men de har unnlatt å fortelle at Bredals «bidrag» til denne problemstillingen ikke minst har vært klaging og syting på nettopp HRS’ arbeid på feltet: Vi overdrev. At vi «overdrev» var for øvrig også NRKs bidrag da rapporten ble lansert (bare å google i vei). Det var viktigere å snakke ned HRS enn å ta grep om problemstillingen.
For øvrig kan vi jo nevne, slik jeg registrerte at NRKs journalist sa på Facebook her om dagen, at å stoppe barn for å bli sendt på koranskoler i utlandet er blitt en del av Jeløya-plattformen til Regjeringen. «Det er en god dag på jobben», het det. Da kan jeg opplyse om at å stoppe barn til ufrivillige utenlandsopphold har vært nedfelt i flere regjeringsplattformer, for eksempel Stoltenberg II-regjeringen, uten at det av den grunn har skjedd særlig mye realpolitisk. Dersom det skal bli flere «gode dager på jobben» bør mediene vite hvilke saker de ikke skal slippe ut av syne.
Og bare for å ha det sagt: Det er flott at Agenda har skjønt at søskenbarnekteskap ikke er så lurt, og det er flott at NRK (igjen) har brakt norske barns uverdige forhold på koranskoler inn i det offentlige rom. Men det som dette viser, og som er medienes tragedie: Det er viktigere hvem som sier det, enn hva som sies. Uansett hvor alvorlig problemet er. Dertil for vergeløse barn. Klart «folk flest» merker seg dette spillet.
Fake News
I den siste tiden har Metoo-kampanjen vært et tilnærmet lys i mørke for MSM. «Endelig» kan de skrive side opp og siden ned om det som MSM tydeligvis (om man følger nyhetsbildet) elsker mest av alt: Intime avsløringer rundt maktmenneskers liv. Jo mer dyneløfting, jo bedre. Og vit så, slik MSM tolker situasjonen, slik er den. Det er virkeligheten, alle andre tolkninger er FAKE NEWS.
Så hadde det seg jo slik at Metoo-kampanjen «plutselig» rammet mediene også. Men det visste man å løse: For å få bort fokus på seg selv, ble det innført en ny dimensjon. Det var ikke lengre bare skjevt maktforhold mellom typisk overlegen mann og ditto underlegen kvinne, men dimensjon med unge og eldre på samme sted og i sosiale lag ble lagt til. Da var det perfekt igjen å rette spotlighten på politikerne og deres ungdomspartier. Og hvilken ukultur! Det ble til og med servert vin på deres sosiale arrangementer! Det har nok mang en journalist nytt «godt av», uten at det har vært noe tema.
Men så skjedde det noe MSM ikke likte, på samme måte som de vrir seg i smerte over at alternative medier gjør det så langt bedre i sosiale medier enn hva ressursene skulle tilsi. Det smertelige denne gangen var at gamle rykter om Venstre-leder Trine Skei Grande ble vekket til livet hos det nyetablerte nettstedet Resett. Det er RYKTER hylte MSM, og fastslo at det var fake news. Vi er mange som har kjent til disse ryktene om Grande, lød det, men det «er en grunn til at vi ikke har skrevet om det». Skal man kritisere Resett for noe i denne saken, så er det at de publiserte disse ryktene uten å ha evne eller mulighet til å verifisere dem. Det «forlangte» nemlig Resett at MSM skulle gjøre. Det er i min tolkning for svakt. Det skal koste å intimidere folk, selv maktmennesker, og derfor har HRS holdt seg unna. Vi har ikke skrevet ett ord om Skei Grande-saken. Som om det hjalp det minste. For eksempel i avisen iTromsø kan vi, under overskriften «Hvorfor var dere så feige at dere ikke publiserte Skei Grande-saken?», lese at blant annet rights.no «bevisst bryter alle spilleregler» (i Grande-saken?). Slike beskyldninger bør leses som det er: Sjalusi på grunn av egen udugelighet.
Selvkritikk
De medier som kritiserer Resett i denne saken bør også ta en runde med seg selv. La oss ta en annen dagsaktuell sak, nemlig Leirstein-saken.
Den er jo helt perfekt for MSM da den handler om en FrP-politiker (ja da, bare nekte MSM, men «folk flest» merker seg nok den offentlige slagsiden). Og bare så det er sagt først som sist; jeg kjenner verken saken eller Leirstein, men jeg er nå engang tildelt et hode.
Leirstein har sendt SMS-er med forslag om at unge FrP-gutter skulle bli med på trekantsex (jeg har tolket det i flertall, men det er kanskje bare MSMs fremstilling som har fått meg dit). SMS-en(-e) skal skrive seg tilbake til 2012. Slik jeg forstår det er ikke SMS-en(-e) sendt til noen gutter, men til en kvinnelige «meddeltaker».
I rundt fem år har «varsleren», en mann som den gang var i en bitter nominasjonsstrid med Leirstein, stilltiende godtatt at Leirstein har beveget seg oppover i partiet. I samme fem år har kvinnen som angivelige skulle være med på denne trekantsexen holdt kjeft – og tatt vare på SMS-en(-e). Spesielt sistnevnte burde jo være et tema. Men «skupet» til mediene her er at den unge gutten som skal ha vært tildelt en rolle i denne trekanten, nå er blitt voksen og snakker – anonymt. Det jeg lurer på er hva som eventuelt er relasjonen mellom varsleren, som den gang tapte nominasjonsstriden, og denne unge mannen? Er det noen relasjon til kvinnen? Hvis det er noen relasjon, kan det da være andre motiver som ligger bak? Og kan det være at slike SMS-er er skrevet humoristisk? I alle fall legger ikke den kvinnelige chatteren noen «demper» på SMS-utvekslingen. Jeg har ikke noe behov for å forsvare Leirstein, og kanskje det uansett er slik at det ikke er rom for denne form for meningsutveksling fra en politiker, men noen utfyllende og presis presentasjon fra MSM er heller ikke å finne i denne saken. Men Leirstein selv skjønner nok at han, kanskje i motsetning til Skei Grande, ikke har MSM på sin side, og da er det bare å legge seg flat.
Så noen ord om Giske-saken, som vi faktisk har skrevet om. Men, i motsetning til SMS, er det ikke dyneløftingen som er det mest interessante, men maktkamper i politikken – som partiets prinsesse Hadia Tajik hardnakket benekter. Rekk opp hånda den som tror at MSM ikke velger Tajiks side. Giske skjønner det, og la seg flat.
Det som kanskje ikke er en maktkamp, men kun dårlig oppførsel synes, å kunne tilskrives Høyres Tonning Riise. Heller ikke han kjenner jeg, men jeg vet jo at han moralsk sett hadde politisk mot til å gå knallhardt ut mot HRS generelt og Hege Storhaug spesielt i en kronikk i Aftenposten med tittelen «Ja til innvandringskritikk – Nei til HRS». Her het det blant annet » … HRS er blitt beskyldt for å oppfordre folk til å henge ut tilfeldige muslimer på nett. Etter reaksjonene har Storhaug som vanlig tatt på seg offerrollen og beskylder de ‘politisk korrekte’ for å gjøre ‘alt de makter for å tilsøle tankene bak å dokumentere en historisk utvikling’».
Siste bidrag til #fotoprosjektet til Rights: dokumentere islamiseringen av Norge. Kjønnsfascisme utstilt i Storgata i Oslo.
Man skal kanskje være forsiktig med å tildele folk «offerrollen», eller sagt med andre ord: Det er ikke Storhaug som er sykemeldt. HRS spurte heller ikke noen om noe så latterlig som å fotografere muslimer (vi vet vel godt nok alle sammen hvordan de «troende» ser ut, eller?). Tonning Riises adferd også i denne saken, ser vi igjen handler om dårlig oppførsel: her ved å tråkke på andre for å løfte seg selv frem som den gode og kloke.
Og akkurat det bringer meg over til neste punkt: MSMs propaganda.
Hvordan MSM søler til folk
Under dekke av Metoo er det helt sikkert en rekke uskikkelige folk, eller i alle fall menn, som rettmessig har mistet sin posisjon og makt. Men jeg er like sikker på at en del urettmessig har havnet i samme posisjon. Det er uakseptabelt. Vi lever i en rettsstat, og det er ikke MSM, eller politisk ledelse for den saks skyld, som skal opptre som både anklager, dommer og bøddel. Men vi vet – og politikerne vet – at MSM kan drive en sak ut i vanvidd for både den ene og andre. Akkurat nå står både Høyre-leder Solberg og FrP-leder Siv Jensen med lua i hånda på grunn av hvordan sakene har vært håndtert internt i partiet, det samme gjør også Ap-leder Støre. De ville helt sikkert gjerne gjort noe annet disse dager, bedrevet politikk og styrt landet for eksempel, og dessuten kan de bare gi opp i utgangspunktet: Uansett hva de sier, så vil MSM presse på. Dessuten kan alt alltid gjøres bedre. Men kan noen gi en oppskrift på hvordan et parti – eller en medieredaksjon for den del – kan forsikre seg om at alle de personer de har et profesjonelt ansvar for ikke gjør noe som kan bli oppfattet som upassende?
Eller som Støre stadig gjentar seg selv: Det er et skille på før og etter Metoo. For noen er det sikkert det, før andre ser verden helt lik ut. Ikke minst gjelder det hvem som har ansvar for hva.
Store deler av MSM liker ikke HRS. Det er fordi vi er kritisk til innvandringspolitikken, eller i MSM-verden: innvandringskritisk, og islamkritisk. Og vi har stort gjennomslag, eller makt som det heter. Selvsagt må det være grusomt å vitne at uansett hva MSM påstår om oss, så hjelper det ikke. Hvilken avmakt som legges for dagen. Og da gir man seg ikke. Under høstens statsbudsjettdiskusjon tok flere medier, blant annet Aftenposten og Dagbladet, på lederplass til orde for at vi måtte miste statsstøtten. Forklaringen er i kort av det ikke er plass til innvandrings- og islamkritikere. Slikt ødelegger idyllen som MSM vil at det flerkulturelle Norge skal være, og dessuten er det MSM som skal sette dagsorden. Når HRS i årevis i innvandring- og integreringsdebatten har bevist at MSM svikter, og vi påpeker det, er den typiske beskyldningen at vi trer inn i offerrollen. Det er logikk av uforståelig karakter.
Men så kan jo ikke MSM mase i tid og utide om HRS, så da brukes det stråmenn der det fremsettes beskyldninger som de samme MSM vet er løgn og oppspinn. Bare de siste dagene er det flere eksempler på det. I et innlegg i Aftenposten 17. januar kan vi lese at det er skammelig at HRS fortsatt mottar statsstøtte, og løgnen gjentas om at vi har oppfordret til å fotografere uskyldige muslimer. I en kronikk i VG 18. januar gjentas løgnen med største selvfølgelighet «HRS har mønstra til dugnad for å ‘dokumentere’ islamiseringen av landet, med snikfotografering av norske muslimer».
Hvilket ansvar har MSM for å spre slike løgner? For å si det slik: MSM har nok mange dårlige dager på jobben foran seg.