Foto: Deeyah hos Fritt Ord 24.januar 2013, Rita Karlsen
Det var kø utenfor Fritt Ords lokaler allerede for dørene ble åpnet 40 minutter før filmen til norskfødte Deeyah, Banaz – a love story, skulle vises, som handler om æresdrapet av 20 år gamle Banaz Mahmod i London i 2006.
Før jeg fortsetter ønsker jeg at du skal se Banaz snakke. Hos politiet som hun søkte hjelp hos. Det tar bare noen sekunder, og du vil ha dannet deg ditt inntrykk av hennes personlighet.
Faren og onkelen til Banaz ble dømt til livstid for å ha beordret drapet av Banaz, som ble dømt til døden fordi hun fant kjærligheten etter et ekstremt voldelig tvangsekteskap. Fetterne hennes fikk samme straff for å ha utført drapet (og som også voldtok henne da hun var i deres klør, vitende at hun straks skulle dø). En femte person, mann, ble dømt til 18 års fengsel for medvirkning.
Deeyah har dog gitt hele storfamilien en straff som kanskje er vel så ille i deres øyne: hun har gitt Banaz evig liv. Vi kan se henne, høre henne, vi kommer aldri til å glemme henne. Familien ville utslette ikke bare Banaz. De ville også utslette alle minnene etter henne, som er en sentral del av æresdrapets karakter.
Det greide de ikke, takket være en etterforsker, Caroline Goode som ikke bare er dyktig, men som også har en stor porsjon medmenneskelighet med seg i arbeidet – uansett hvilken bakgrunn offeret har.
Og, ikke minst, takket være Deeyah. Som selv har erfart æreskulturens umenneskelighet. Deeyah var dog heldig. Da hun som tenåring ble trakassert og truet av pakistanske miljø grunnet en vestlig livsstil, troppet maktpersoner i miljøene endog opp på dørstokken til hennes familie. Sittende i familiens stue krevde de at foreldrene tok grep om Deeyah og tvang henne inn i den pakistanske æreskulturens klør. Hva var det disse ynkelige mennene hadde på hjertet? Jo, Deeyah kunne smitte deres egne døtre med hennes selvstendighet og frihetslyst. Hun måtte stoppes. For å sikre deres familiers ære.
Mitt stalltips er at Deeyahs foreldre tilhører minoriteten blant pakistanere i Norge. De stilte seg ved datterens side, fullt og helt, fortalte Deeyah til salen hos Fritt Ord i går kveld. De stod i mot det formidable presset fra æreskulturen, de valgte utstøtelsen fra kollektivet, de valgte at datteren skulle få bruke de talentene hun hadde fått i fødselsgave.
Vi så ett av resultatene på lerretet i går. Vi har også sett det mangfoldige talentet til broren Adil i full blomst både på dansescenen, teaterscenen og som skuespiller.
Man kan med rette undre seg over alt Norge har gått glipp av av talent innen både kunst-, teater-, film-, og idrettsverdenen, innen vitenskapen og akademia de siste 40 årene, siden våre ledere og meningsbærere i akademia og media ikke forstod den drepende æreskulturen, som ikke bare tar liv, men som også ruinerer talent. Som da de burde ha forstått, vendte ryggen til varslerne, og endog pekte på varslerne som problemet: vi varslere laget et ”de” og ”oss”. Vi skapte gruppetenkning. Vi skapte rasisme.
Så var det motsatt.
Sa Deeyah i går. Å ikke bry seg fordi æreskulturen rammer minoriteter her i vesten, er vitterlig en rasistisk tankegang.
Hos NRK Ytring skriver hun dette:
Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Vi har en plikt til å kjempe for individuelle menneskerettigheter for alle, ikke bare for menn og ikke bare for grupper. Vi skal ikke ofre livet til etniske minoritetskvinner til fordel for politisk korrekthet. Jeg vil heller såre noen sine følelser enn å se kvinner dø på grunn av vår frykt, apati og stillhet.
Tankene i går etter filmen, der det også kom frem gjennom Benaz sin søstres vitnemål at familiens jenter ble kjønnslemlestet i Irak, gikk til Inga Marte Thorkildsen, som satt på raden foran meg. Thorkildsen har ansvaret for å forebygge kjønnslemlestelse. Det mest ”hardtslående”, og så godt som helt meningsløse, tiltaket i dag er tilbud om helseundersøkelser til jenter som kommer fra land der 30 prosent eller flere av jentene blir lemlestet. (Da tiltaket ble lansert på pressekonferanse kom det frem at daværende regjering ikke visste at kjønnslemlestelse er utbredt blant kurdere. Da de fikk informasjonen, ble den notert bak øret. Ingenting mer skjedde.)
Både Thorkildsen, partikollega Kristin Halvorsen og partileder Audun Lysbakken har tidligere uttalt i klartekst at de vil innføre helseundersøkelser av (også) jenters underliv for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse.
Nå har det fra dette holdet og fra regjeringshold vært så godt som helt taust i over fire år.
Som jeg så mange ganger har sagt: dette er vår tids verste rasisme. De vender ryggen til ubehaget fordi barna ikke er etnisk norske. Igjen sagt med Deeyahs ord: Dersom man ikke setter inn nødvendige tiltak for å stoppe vold og overgrep, er man ”medvirkende til opprettholdelsen” av den samme volden og overgrepene.
I denne artikkelen kan du se et lengre klipp av Banaz, der hun forteller at hun blir forfulgt på gaten, og at hvis ”noe skjer, så er det dem”, altså familien som har drept henne.