I går la Ap frem «tiltak mot sosial kontroll og æresvold». Dokumentet vitner om et parti som lever i fortiden, og som derfor selv har skrevet under på sin egen utgåtte dato. Likevel er det viktig, for å komme videre i innvandrings- og integreringsarbeidet, at de foreslåtte tiltakene raskest mulig blir en del av gjeldende politikk.
Gårsdagens politikk
Det er jo også hyggelig at Ap nå omfavner en rekke av HRS’ hovedtema gjennom våre 18 år innen innvandringsfeltet (ekteskap mellom søskenbarn, arrangerte ekteskap, kvinner som nektes skilsmisse, flerkoneri, barneekteskap, kvinner som nektes å jobbe, jenter og gutter som stenges ute fra deltakelse i det norske fellesskapet, barn som dumpes i foreldrenes opprinnelsesland, kjønnssegregering med mer).
Ap har endelig forstått og erkjent at æreskulturen har fått lov til å innvandre til Norge og slå dype røtter. Det kalles nå gjerne for «negativ sosial kontroll» – typisk overfor jenter og kvinner som tvinges til å leve under forhold vi kjenner fra den tredje verden der islam har makt. Ap vedkjenner dermed indirekte at politikken til partiet siste 40 – 50 årene har ført til at tusener på tusener av liv har blitt begrenset og også ødelagt. Ap vedkjenner dermed indirekte at politikken de har ført har splittet opp Norge: hvilken nasjonale bakgrunn dine foreldre har kan bestemme hvilke kår du kommer til å leve under.
Det tragiske nå er at den mislykkede politikken – tross alle dokumenterte advarsler gjennom årene – vil kreve enda tøffere tiltak enn gårsdagens politikk for å få skuta på rett kjøl. Det vil kreve hard realpolitikk i minst en generasjon fremover for at vi kan ha håp om å vinne tilbake tapt terreng. Det er ikke der Ap er. Langt derifra. Hovedvirkemidlene fra Ap er nemlig informasjon, utredninger og opplysning.
Tror man fremdeles på kulturell hjernekirurgi i regi av staten som en løsning?
Eksempel
La meg gi et eksempel fra forslagene til Ap: barn som sendes til foreldrenes/besteforeldrenes opprinnelsesland. Ingen vet hvor mange de er, ikke minst fordi vi ikke har et nasjonalt elevregister som i det minste ville fanget opp dem i skolealder som ikke befinner seg på norske skolebenker (foreslått av HRS i 2004). Men det er på grunnlag av våre undersøkelser og analyser fra 2004 og 2009 grunn til å tro at vi snakker om flere tusen barn og unge som til enhver tid befinner seg på lange (anti-integrerings-) opphold i foreldrenes hjemland. Vi kom derfor allerede i 2004 med en betydelig tiltakspakke for å sikre barn oppvekst i Norge. Noe mer integreringsfremmende kan man vel knapt tenke seg.
Tiltakene i rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn», handlet om tema som omsorgssvikt, barns rett til å bli hørt, at barnevernsloven skal gjelde også i utlandet, at opplæringsloven legger til rette for at barn uansett hvor de er, skal kunne testes i forhold til om barna får den undervisningen de etter denne loven har krav på, at foreldre må søke om forhåndsgodkjenning av skolegang når de ønsker å sende barna ut av Norge, at foreldre ilegges dagsbøter når barn er dumpet og foreldrene ikke samarbeider må hente dem hjem til Norge, med mye mer. Som vi skrev i sammendraget (s. 4) i den om lag 150 sider lange rapporten:
Hvilke forhold de lever under eller hvilke skolegang de eventuelt får, er ukjent for norske myndigheter. Foreldrenes motiv for praksisen er av både verdimessig og økonomisk karakter.
Det foreligger i dag en rekke lovverk og retningslinjer som har relevans for regulering av praksisen. Både barneloven, barnevernsloven, opplæringsloven, straffeloven, utlendingsloven og eksempelvis loven om sosiale ytelser, kan komme til anvendelse. Det synes imidlertid klart at det allerede foreliggende lovverket i liten grad benyttes, da fordi bevisstheten rundt praksisen er urovekkende lav.
Praksisen bør reguleres, da for å ivareta det enkelte barns rettigheter og omsorgsbehov, og for å sikre integreringen generelt. Allerede eksisterende lovverk må aktivt brukes for å regulere praksisen optimalt, og ulike lovverk må koordineres. Det bør også vurderes etablering av et formelt øvre offentlig ansvar for feltet. I tillegg må praksisen særlig forebygges ved at det etableres system for forhåndsgodkjenning både av opplæring i utlandet og omsorgssituasjonen under oppholdet.
Så hva er Aps situasjonsbeskrivelse? I Dokument 8-forslaget (privat forslag signert Jonas Gahr Støre og fem Ap-kolleger):
- At barn sendes tilbake til opprinnelseslandet fordi de er for integrerte eller for «vestlige» og skal opplæres i klan- og kastesamfunnets holdninger og regler.
Ifølge en rapport fra Institutt for samfunnsforskning fra 2014 var det på undersøkelsestidspunktet 3285 barn i de 15 mest berørte landene som var norske statsborgere, og som ikke var kommet tilbake til Norge. Pr november 2017 hadde UD i fjor kun hjulpet elleve av disse med å komme seg tilbake, ifølge et svar fra integreringsministeren i Stortingets spørretime. Disse etterlatte barna kan være i mange ulike situasjoner. Ikke alle er på koranskoler med vold og innesperring, som vi har sett i NRK-reportasjer (og i HRS sin rapport fra 2004, min merknad). Men likevel kan det være alvorlig på andre måter, og det er viktig at vi får en oversikt over deres skjebne, om foreldrene innfrir sin opplæringsplikt, og hva barna selv ønsker.
For at dette skal være mulig må skoler, barnehager, barnevernet, kommuner, fylkeskommuner, Nav og alle som får opplysninger om barn som er etterlatt i utlandet, gå sammen om å utarbeide konkrete oversikter og la UD få tilgang til disse. Da vil ambassadene så langt det er mulig kunne undersøke situasjonen til de norske barna som er i de landene de har ansvar for. Dernest kan de eventuelt hjelpe dem hjem – og koble inn politi og barnevern, hvis det er snakk om frihetsberøvelse, fare for liv og helse, omsorgssvikt og annet.
Like viktig er det at det bygges kunnskap og beredskap blant alle som jobber med barn, slik at de tidligere kan ta tak i signaler og bekymringer om at barn kan bli sendt ut av landet og etterlatt der. Alle saker hvor det er bekymring for at barnet kan bli utsatt for dette, må undersøkes og avklares. Det beste er å forebygge og gripe inn i tide, så vi kan avverge at skjer. Men når barn er etterlatt i langvarige opphold i utlandet, må skole, barnehager, Nav og andre som først får vite om dette uten unntak melde bekymringen til barnevernet. De må bruke hele sitt register av virkemidler til å jobbe med sakene, uavhengig av om barnet er etterlatt i et land tilsluttet Haag-konvensjonen av 1996 som forplikter til samarbeid, eller ikke. Loven om barnevernstjenester må endres slik at det blir klart at dette skal skje.
Ja, vi ser levende for oss at UD-ansatte kjører Pajero rundt i Mogadishu og Little Norway i Pakistan på leting etter norskfødte barn? Som kan være rundt 4.000 totalt. Få oversikt over alle disse barnas skjebne? Er dette realisme? Nei, og det er ikke proaktivt. Det er å løpe etter problemer som er skapt – av de samme politikerne.
Aps tiltak
De konkrete Ap-tiltakene lyder slik:
3. Stortinget ber regjeringen om å:
– innføre rutiner for rapportering slik at skoler, barnehager, barnevernet, kommuner, fylkeskommuner, Nav, m fl går sammen om å utarbeide konkrete oversikter over barn som er etterlatt i familiens opprinnelsesland, slik at ambassadene kan undersøke situasjonen til de norske barna som er i de landene de har ansvar for.
– gi ambassadene bedre muligheter til å hjelpe barn hjem ved at de får klarere hjemmel i lov og forskrift for å utstede nødpass til mindreårige uten foreldrenes samtykke, og de får bedre mulighet til å finansiere barnas hjemreise.
– pålegge skole, barnehager, Nav og andre som får vite om at barn er etterlatt i langvarige opphold i utlandet, at de uten unntak raskt må melde bekymringen til barnevernet.
– utarbeide en endring i Lov om barnevernstjenester slik at barnevernet skal gjøre det som er mulig for å hjelpe barn som er etterlatt i utlandet og bruke hele sitt register av virkemidler, uansett hvilket land barnet oppholder seg i.
– sørge for å bygge kunnskap og beredskap blant alle som jobber med barn, slik at de tidlig kan ta tak i signaler og bekymringer om at barn kan bli sendt ut av landet og etterlatt der.
Det meste av disse foreslåtte tiltakene er allerede i dag gjeldende politikk, der en del ble iverksatt etter vår 2004-rapport. Mest interessant er det at Ap tar til ordet for at barnevernet skal ha jurisdiksjon utenfor norske grenser, man skulle vel tro en tidligere utenriksminister vet at dette vil være tiltak som er konvensjonsbrudd.
Ap tør som sagt ikke å gå linen ut. Antakelig fordi de frykter negative reaksjoner fra de pene salongene, mediehusene og innvandrer-talspersoner. Eller fordi det hele er et politisk spill.
Vi kommer med flere artikler om de konkrete forslagene fra Ap.