Han er en av Norges modigste stemmer. Araberen fra Bagdad som måtte flykte fra hjemlandet sitt, og som etter flere harde år (tortur) i Midtøsten endte opp som flyktning i Norge. Forfatteren (og ingeniøren) valgte det nye landet sitt med hele hjertet og hodet. Han assimilerte seg, noe han mener vi bør forvente at andregenerasjon (selvsagt) også burde gjøre. Kubaisi er således mer opplyst om norsk litteratur og demokratisk historie (særlig Wergeland og 1800-tallet) enn de fleste nordmenn, vil jeg påstå. Med belegg.
I fjor kom boken hans om hans slektstre i Irak, Blekk og blod. Ei familiekrønike frå Midtøsten og Noreg. Vi omtalte boken der kritikken av egen kultur og religion er en nerve.
Foreldrene, i den gang så sekulære Irak.
Kubaisi har skrevet for avisen Dag og tid i mange år, og redaktør Svein Gjerdåker presenterer et lengre intervju med han i denne ukens utgave. Utgangspunktet er dessverre forferdelig trist for alle oss som har kjent «araberen» gjennom mange år og som har satt så stor pris på hans ærlighet og hans modige vesen. Hans bidrag ikke minst til norsk innvandringsdebatt. Kubaisi har kreft med spredning. Han vet ikke hvor lenge han har igjen blant oss. Han håper å klare å fullføre et filmprosjekt om norske verdier, forteller han.
Arabernes opplysningsprofet
Tross alvorlig sykdom og smerter, klarer han igjen å opplyse og refse – i opplysningstidens ånd. Han sier hva politikerne våre (flest) ikke våger å si, tross hvor logisk det er. Han mener innvandrere må assimilere seg:
«Assimilasjon for meg er en mental tilstand der en lever etter norske verdier og tenker som nordmenn.»
Etter denne setningen spør redaktøren han:
«Så da må en kunne gå med hijab, som du er så imot, òg som assimilert?»
Så mye har altså Gjerdåker forstått av likestilling og islams kvinneundertrykking, av sharia og kalifat-tankegang – med en slik intellektuell kjempe av en medarbeider i avisen i årevis?
Men Kubaisi parerer enkelt:
– Privat må folk kunne gå som de vil. Men hijab hører ikke hjemme i skolen eller på jobb. Hijaben er for meg et symbol på politisk islam og en tro på sharia, kalifatet og et teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlige verdier å gjøre. Går en med hijab, forteller en omverdenen at en vil at Koranen skal være med og styre samfunnet.
Les også kronikken fra danske Berlingske der HRS tar til ordet for assimilering: «Den multikulturelle trussel.»
Nordmenns frykt for islam er berettiget
Gjerdåker stiller deretter Kubaisi et godt spørsmål: «Hva vil du si til muslimene i Norge?»
Vi gjengir svaret i sin helhet:
– At vi som gruppe har oppført oss uklokt. Vi har forsterket bildet media har speilet: at muslimer først og fremst er religiøse vesen som ikke kan frigjøre seg fra tradisjonene fra mellomalderen. Er det rart at folk blir skeptiske til oss? Muslimene i Norge må vite at de er den svakeste minoriteten. Hvorfor? Fordi nordmenn frykter dem. Motstanden mot innvandring handler om muslimene – ikke polakker, vietnamesere og tamiler. Ingen frykter dem. Nordmenn frykter religionen islam og at islam skal påvirke Norge. Og jeg skjønner dem. Jeg er selv redd islam. Hvem blir ikke det når en ser hvordan politisk islam ødelegger land etter land i Midtøsten, og hvordan mange muslimer i Europa bor i gettoer og holder fast på tradisjonelle overbevisninger om hvordan samfunnet bør styres (min utheving).
– Det er jo ikke alle som tenker slik?
– Nei, men slik står vi fram i media, selv om nesten 50 prosent av muslimene i Norge i dag er sekulære muslimer, det vil si at de har et privat og avslappa forhold til islam og ikke vil at islam skal styre samfunn og politikk. Og det skal òg sies, at de som tror, hører til mange ulike moskeer – som misliker hverandre. Norske og europeiske muslimer er ikke en ensartet gruppe. Norske sunni- og sjiamuslimer ser på hverandre som vantro. Blant sunnimuslimer er det òg konflikt. Folk som støtter Det muslimske brorskapet, misliker salafistene. Islamnet er for seg selv. Sjiamuslimer støtter òg ulike retninger. I tillegg hører moskeene til ulike landgrupper. Pakistanske muslimer går ikke i samme moské som somaliske. Alt dette gjør at muslimene i Europa ikke utgjør like store utfordringer som nordmenn og europeerne trur.
Akkurat sistnevnte er jeg nok ikke like enig i. Ja, akkurat de samme konfliktene muslimske grupper mellom i opprinnelsesområdene, har vi fått her også. Men «moskéislam» vokser, og akkurat det er et problem.
Kubaisis frykt for islam generelt, har for øvrig bred støtte i Norges befolkning. Hele 59 prosent av oss mener det er en fundamental kollisjon mellom islam og norske verdier. Bare 13 prosent mener dette ikke er relevant.
Les det meget gode intervjuet med Walid al-Kubaisi i sin helhet her: «Tru mot eigen tvil.»