Ansvaret ligger jevnt fordelt på tvers av hele Stortinget etter mange tiår med uansvarlig innvandringspolitikk. Tiår uten vilje til ærlig oppfølging av om integrering gikk slik man drømte om.
Alle ønsker selvfølgelig løsninger, men ingen har gode løsninger å tilby.
Redusere byrden
Ikke har man funnet løsningene i Frankrike, ikke i Storbritannia, ikke i Belgia, ikke i Sverige og ikke i Danmark. «Flere fritidsgårder» har vært refrenget i integreringspolitikkens sørgesang i Sverige så lenge at det nå bare brukes som galgenhumoristisk punchline av Tino Sanandaji.
Likevel er vi tvunget til å gjøre noe. Man kan ikke bare la et lokalsamfunn kollapse i kriminalitet, utrygghet og sosial uro. Det man imidlertid bør ha klart for seg er at steder som Holmlia ikke tåler mer. Ingen ytterligere byrde. Selv da – og med betydelig tilførsel av eksterne ressurser – kan Holmlia likevel ende opp med å bli enda verre enn i dag i løpet av de neste tiårene.
Hvordan kan man redusere byrden? Jo, ved å foreta en full stopp i innvandringen.
Gryende tendenser
For mens vi overbyr hverandre i å skulle bistå Holmlia er det også viktig å huske på et par andre ting: Vi ser gryende tendenser til akkurat samme problemstillinger drøssevis av steder over hele landet. I Østfold, her i Asker, i Trondheim, Kristiansand, Lørenskog osv. Det gjelder ikke bare Holmlia. Det er mange andre steder som også er mettet.
Da vi var ute og banket på dører i helgen møtte vi folk som bevisst hadde flyttet vekk fra en skolekrets her i Asker med stor minoritetsandel. Det var viktigste flytteårsak. Segregering i praksis.
Utviklingen er veldig skummel og vi må ta kontroll på de eksogene faktorene snarest.
Krever korreksjon
De reaksjonene som rettes mot Listhaug er svært lite matnyttige. Det er ikke hennes retorikk som skaper utenforskapsområder. Det er ingen endring i hennes retorikk som kan få utenforskapsområdene til å forsvinne.
Det er drøyt å insinuere at Listhaug har ytret noe som kan tas til inntekt for at minoritetsgrupper er «lavkaste». Da er man svært langt inne i et egenkonstruert offer-narrativ og trenger myndig verbal korreksjon. Både fra andre voksenpersoner og fra ansvarlige journalister.
Jeg mener at journalistikken ovenfor er symptomatisk for journalister som ikke klarer å ta ansvar og demonstrativt nekter å ta tak i det som er journalistens oppgave. Journalisten burde stille seg spørsmålet. Hva skjedde her? Hva ble ikke diskutert? Hva forsvant mellom to stoler på grunn av tabuer, ansvarsfraskrivelse eller frykt? Vil løsningene som ble drøftet virke? Hvorfor/hvorfor ikke? Når er problemet løst? Kan det bli verre? Hvem var ikke til stede?
Men det skjer av en eller annen grunn ikke. Istedenfor får man den usedvanlig overflatiske og emosjonelle journalistikken ovenfor. Skummelt.
Jeg tror dessverre ikke man oppnådde så fryktelig mye med dette møtet. Det eneste positive var at politisk ledelse ikke dummet seg ut på samme måte som den svenske da de besøkte Rinkeby i 1992.
Mediers ansvar
Det er ikke godt nok å bedrive ren sitat-journalistikk i et møte som dette. Temaet er jo tabu. Derfor gjør det fryktelig vanskelig å snakke om selve problemet. Normen er nettopp at folk ikke mestrer å gjøre det. Det er selve definisjonen av tabu. Folk flest prater rundt grøten og ikke om realitetene.
En av grunnene til at jeg har skjønt at jeg burde skrive på Facebook er nettopp at jeg er svært tabu-resistent. Jeg har alltid – av en eller annen uforståelig grunn – elsket å pirke i tabuer.
Selv for meg tok det 25 år før jeg turte å snakke offentlig, og så ærlig som mulig, om akkurat dette temaet. Det sier ikke rent lite.
Men man kan ikke forvente at folk flest klarer å manøvrere i dette tabu-landskapet og se de riktige løsningene. Derfor hviler det et ekstraordinært ansvar på journalistene.
Redaktørene bør bevisstgjøre sine ansatte på at dette er en «sone» som krever særskilt journalistisk ansvar og ryggrad. Istedenfor kues man av de samme tabuene. Det er sørgelig.
(Først publisert på Sandeliens FB-side, gjengitt her med tillatelse)