Farlig for politikken: Identitet knyttet til rase og religion

Klassekampen (KK) brakte 17. februar (ikke på nett) et lengre intervju med Francis Fukuyama, statsviter, forfatter og professor ved anerkjente Stanford University i California.

Nettopp ved Stanford University starter KKs sak, da ved å vise til de endringer som har skjedd ved universitetet siden 2014. Dette året ble det kjent at en asiatisk-amerikansk litteraturviter som konsekvent benytter et queerperspektiv (skeiv teori), ikke fikk full stilling ved universitetet. Studenter reagerte med oppropet Who’s teaching us hvor de hevdet at for at fargede studenter skulle lykkes på Stanford, var de avhengig av å ha lærere som «gjenspeiler deres egne erfaringer og underviser i deres historier.» (vår uthev.)

Siden har denne og liknende grupper foreslått radikale endringer ved universiteter. Kravene er nytt (sammensatt) pensum, trening av ansatte i «identietsmessig og kulturell ydmykhet», og at fremtidige stillinger skal tilbys ikke-hvite, kvinner, queer (skeive), transkjønnede, kjønnsmessig ikke-konforme, funksjonshemmede, innvandrere og deres etterkommere, samt fattige. 

Mikroaggresjon

Fukuyama har erfart at disse studentene vinner frem. Mens fjorårets «bevisstgjøringskurs» på universitetet handlet om seksuell trakassering, hadde årets kurs også fått plass til mikroaggresjon.

Mikroaggresjon synes å være et nytt ord for den tidligere teorien ubevisst eller institusjonalisert rasisme, nemlig «handlinger og uttalelser som nedvurderer en person eller gruppers identitet». Og vi kan vel anta hvem som avgjør hva som er mikroaggresjon, da det ifølge Fukuyama er slik at mikroaggresjon per definisjon ikke er ondt ment, men inngår i «en større struktur av undertrykkelse og rasisme».

– Det som skjer ved universitetene, er drevet frem av kvinner, LHBT-miljøet, afroamerikanere og så videre. Men de er ikke på bunnen av den sosiale rangstigen. Studenter ved Stanford tilhører universets ypperste elite. Det skulle være vanskelig for dem å oppfatte seg som marginaliserte og utsatte personer. Likevel gjør de det, sier Fukuyama til Klassekampen.

I min tolkning minner dette mest om å plassere seg selv i en eller annen offerrolle. For disse studentene – ved eliteuniversitetene – har kanskje kommet til at det kan ligge mye makt i offerrollen? Ikke ulikt det vi har sett i deler av Metoo-kampanjen? En kampanje hvis bærende element «underlegen kvinne versus mann i maktposisjon», som ikke først og fremst går på person, men på identitet.

Identitet

Om utfordringen med nasjonal identitet knyttet til universalistiske prinsipper, viser Fukuyama nettopp til eksemplet om kampen for de homofiles rettigheter. Det startet med kampen for de homofile, så ble det kampen for lesbiske og homofile, deretter kampen for lesbiske, homofile og transpersoner, etter det igjen kampen for lesbiske, homofile, transpersoner og intersex. Poenget er at jo flere kategoriseringen av en marginalisert gruppe, jo mer oppsplitting. Det samme med bevegelsen blant svarte amerikanske kvinner som ekskluderer hvite kvinner, «fordi de ikke forstår hvordan det er å være svart kvinne».  Og som Fukuyama legger til: «En svart mann kan så visst ikke være del av deres fellesskap heller.»

Ifølge Fukuyama ligger også identitet bak mye av det som skjer i verdenspolitikken.

– Populismens fremvekst, nye nasjonalistbevegelser og politisk islam bygger på den samme ideen om at samfunnet ikke gir vanlige folk anerkjennelse og verdighet. Skal vi møte disse utfordringene, må vi derfor forstå identitetens betydning.

Er det flere enn meg som på dette tidspunktet begynner å sammenligne «identitet» med «menneskerettigheter»? Da menneskerettigheter ble det styrende, noe som også dannet en antinasjonalistisk stemning mot «grenser og ekskludering», utfordret menneskerettighetsbevegelsen ikke bare den nasjonale suverenitet, men utviklet seg også til en rettighetsrevolusjon i juridisk forstand.

Er det mye av det samme vi ser i Fukuyamas identitetstolkning?

Når det gjelder det liberale demokratiet har det fått en ny trussel som ikke stammer fra ideologiske fiender i øst eller sør, men fra «politiske krefter som utfordrer demokratiene fra innsida».

– Politikk på 1900-tallet handlet om kampen mellom høyre og venstre. Den aksen er i ferd med å bli erstattet av en identitetsakse, der rase, etnisitet og religion blir de definerende polene. Det skiftet er veldig farlig for politikken, sier Fukuyama.

Han peker på at det ikke er rom for politisk diskusjon i en identitetsakse, og presiserer: Vi kan diskutere prioritering av likhet eller individuell frihet, utvidelse av velferdsstaten, skattekutt, men vi kan ikke forandre hudfarge eller hvor vi ble født.

Fukuyama viser til at den vanligste forklaringen til at politikken har havnet her er globaliseringens økonomiske konsekvenser, men at den viktigste enkeltsaken er innvandring og spesielt islam.

Agendaskifte

Folk har et sterkt behov for å bli sett og anerkjent som verdifull, sier Fukuyama, og viser til at det er liberalismens akilleshæl at den ikke klarer å tilfredsstille menneskers krav til bekreftelse. De millioner av muslimer som de siste årene har kommet til Europa møter en ny verden, og denne verden må de reorientere seg i. «De bor i multikulturelle byer, eksponeres for vestlig kultur og møter andre versjoner av islam.» Da kan de lett fanges opp av for eksempel ekstreme islamistorganisasjoner som forteller dem «hvem de egentlig er», sier Fukuyama.

Da holder det ikke med en politikk som skaper arbeidsplasser og større økonomisk likhet (nå står det alltids ulikhet i KK, men det tar jeg for gitt er en skrivefeil), politikken må belage seg på å «skape nye fellesskap, basert på en liberal forståelse av nasjonal identitet. En slik identitet må bygge på politiske karakteristika, for eksempel respekt for rettsstaten, demokrati, individuelle rettigheter», sier han med henvisning til at det er slik folk blir sett og anerkjent.

– Hva mener du er grunnen til at mange ikke føler at de blir sett og verdsatt i dag?

– Det startet egentlig på venstresida. Går vi 30 år tilbake, var venstresidas sak å kjempe for arbeiderklassens økonomiske og sosiale situasjon. Så har det vært et skifte på venstresida mot en identitetsagenda, hvor feminisme, innvandrere og minoritetsrettigheter har fått større plass. Ved å fokusere på små enkeltgrupper har venstresida mistet kontakten med sin tradisjonelle maktbase i arbeiderklassen. Identitetspolitikken vi ser fra høyre i dag, er en reaksjon på det.

Identitetspolitikken fra Høyre er med henvisning til populistisk nasjonalisme fra blant annet Trump (USA), samt statslederne i Polen og Ungarn. I denne sammenheng vises det også til sentrum/periferi-dimensjonen, som alle høyrepopulistiske partier følger, ifølge Fukuyama: «Utenfor de store byene finner du eldre velgere, som ikke har tjent på globaliseringen og lever tradisjonelle liv. De ser på de liberale elitene i politikk og medier som støtter innvandring og homofiles rettigheter, samtidig som de har glemt landets tradisjonelle verdier.» Her kan det jo også legges til at Fukuyama mener at populisme verken er bra eller dårlig, og at den reflekterer reelle problemer i befolkningen.

Riktig innvandringspolitikk

Noe av det viktigste fremover er å ha den riktige innvandringspolitikken, sier Fukuyama. Det innebærer at demokratier må være åpne for omverden, men samtidig være i stand til å avgjøre hvem som kan – og ikke kan – bli statsborger. Her er det avgjørende at «det meisles ut en ny forståelse av ansvaret som følger med statsborgerskap og det å få ta del i en nasjonal identitet.»

Så har du utfordringen med at så mange kvier seg for å gå inn i innvandringsdebatten, i frykt for at det skal tjene «høyresiden». Her mener åpenbart Fukuyama at det er på plass med litt begrepsrydding (hurra!). For noen er fremmedfiendtlige rasister, glem dem, de er det ikke så mye å gjøre med. Det er bare å demme opp for dem, for det finnes en langt viktigere gruppe:

– En langt større gruppe er dem som i prinsippet er for innvandring, men som er bekymret for at immigranter ikke blir assimilert inn i samfunnet. Jeg mener det er berettiget. Enkelte forståelser av mulikulturalismen har hindret assimilering, for eksempel ved å tilrettelegge for at innvandrermiljøer beholder morsmålet sitt. Disse spørsmålene er særlig aktualisert med islam. Vi må spørre oss om det er riktig at foreldre får bestemme hvem døtrene gifter seg med, om vi bør segregere svømmebasseng slik at gutter og jenter ikke bader sammen, om vi bør slutte å servere svinekjøtt i kantina. Jeg mener at slike innrømmelser ikke har noe plass i et liberalt demokrati.

Sistnevnte er det vel få som lenger ikke er enige i. Nettopp derfor er intervjuet med norskpakistanske Jeanette om sosial kontroll/arrangerte ekteskap så viktig.

(Anbefaler alle å få lest hele intervjuet med Fukuyama i Klassekampen lørdag 17. februar)