Kilder i politiet har gjennom årene fortalt HRS om korrupsjons-mentalitet innad i politiet. Senest i går publiserte vi ny informasjon om dette. Det handler blant annet om at personer med utenlandsk bakgrunn varsler «sine egne» ut fra informasjon i etterretningssystemet.
HRS har jobbet med tvangsekteskap i 18 år. Denne uttalelsen for en del år siden er således kanskje selvforklarende. Den kom selvsagt i en fortrolig samtale, og lød slik:
– Når jeg har nyutdannede, typisk pakistanske, politibetjenter til samtale på kontoret mitt i opplæringsøyemed, forstår ikke ni av ti hvorfor politi og norske myndigheter skal bry seg med tvangsekteskap. Slike ekteskap ses på som et internt anliggende for familien, og det har ingenting med overgrep å gjøre.
I tillegg fortalte denne (norske) politibetjenten, at politiet hadde saker om tvangsekteskap og unge kvinner på flukt, der brødre ansatt i politiet (sic!) var en aktiv del av overgriperne.
Dette overrasker ikke oss i dag. Vi har nemlig latt den tunge erkjennelsen sige inn for lengst: Den korrupte mentaliteten fra failed states, mislykkede stater, har innvandret og slått dype røtter. Man beskytter og favoriserer sine egne. Akkurat slik man gjør i stater der de offentlig systemene ikke fungerer: Man får ikke rettferdighet hos politiet, i domstolen, eller i helsevesenet. For å nevne noen avgjørende statlige aktører. Man får det hos sine egne (minus «ulydige» kvinner, selvfølgelig).
Men flere ting kan tyde på at våre politikere, om de så er i regjering eller på Stortinget, faktisk ikke har tatt dette innover seg. Tror de, selv etter de erfaringer som høstes fra andre land lik oss, at dette er en slags konspirasjonsteori?
Nerven er tillit
Norske myndigheter har hatt som policy aktivt å rekruttere personer med såkalt «innvandrerbakgrunn» inn i offentlige stillinger. «Innvandrerbakgrunn» handler selvsagt ikke om dansker, tyskere eller amerikanere. Det handler om personer fra tredje verden, og enda mer spesifikt, ofte folk med bakgrunn i den islamdominerte verden, som mer eller mindre består av stater som er kollapset.
Dette er stater preget av dyp mistillit. Helt kontrært til våre vestlige samfunn som Norge, der lojalitet til landet, nasjonalstaten, og høy tillit borgerne imellom, er sentrale kjennetegn. Ikke bare sentrale kjennetegn. Tilliten oss borgere imellom har vært selve nerven i hvordan vi klarte å bygge (ikke minst) den fantastiske velferdsstaten. Denne tilliten er nerven som forklarer det lave konfliktnivået vi har hatt i Norge borgerne imellom. Denne tilliten forklarer dermed også det lave voldsnivået vi har hatt i vår samtid.
Jeg kjenner 60- og 70-tallet i Norge. Jeg minnes godt at det skjedde en voldtekt på 70-tallet i Arendal. Hvorfor? Fordi det var så dypt sjokkerende at noe slikt kunne skje. I dag leer vi knapt på øyelokkene over en rapportert voldtekt. Heldigvis reagerer vi dog fremdeles på gruppevoldtekter – et så godt som helt nytt fenomen i vårt land -, men dere forstår hvor jeg vil: Norge har endret seg, og ikke til det bedre.
Utrygghet, overgrep og bestikkelser
Jeg er så heldig at jeg har bodd i tilsammen over to år i Pakistan. Jeg har derfor sett på nært hold hvordan æreskultur, islam og klanmentalitet fungerer i praksis. I rettsvesenet. I politiet. I skolen. I helsevesenet. Bestikkelser, bestikkelser, bestikkelser. Konsekvent undertrykking av minoriteter. Ignorering av overgrep mot kvinner – som vi senest i dag rapportert om fra svensk domstol: shariatankesettet vinner frem, og de første ofrene er voldsutsatte kvinner.
Allerede sent på 90-tallet reagerte jeg over at en sosionom, en «ekte» islamsk patriark, satt i en sentral stilling i Oslo øst. Tanken som slo meg nær sagt i bakken den gang, var: «Men hvordan i all verden skal muslimske jenter som frykter tvangsekteskap, våge å søke hjelp på det lokale sosialkontoret, når de vet hvilke tanker som sitter bak pulten?»
Jeg hadde til gangs fått inn under huden følgende gjennom slike unge kvinner: De stoler ikke på sine egne. De vet at deres egnes lojalitet er til makten i familien og miljøene. Derfor søker de typisk tilflukt hos nordmenn. (Eller hos en person med en annen landbakgrunn enn dem selv, og som ikke har på hijab eller ankelhøye posebukser, for å si det slik.)
På 90-tallet opplevde jeg også dette mønsteret på en reportasjetur i Midlands i England: Korrupsjon på krisesentre, der pakistanske ansatte mot bestikkelser lot pakistanske ektemenn og fedre hente ut «sine» kvinner.
Nøyaktig som på et krisesenter jeg besøkte i Lahore i 1994. «Horene» ble tvunget hjem mot en sum rupies. (Å søke tilflukt blant fremmede, og uten nærmeste mannlige slekt til å passe på deres «ære», seksuelle renhet, er per definisjon å ville ha sex. Dette er altså ikke mitt uttrykk i denne settingen.)
Og nedslående nok kunne vi i 2015 rapportere at jenter og kvinner på flukt fra æresvold i Danmark, får hjelp av hele nettverk til å spore dem opp. Nettverkene omfatter både offentlige ansatte som lekker fortrolige opplysninger og taxisjåfører som holder konstant utkikk etter kvinner som har rømt. Utsatte kvinner (og menn) forteller også at det kollektive presset er så stort, at det nesten er umulig for offentlige ansatte med bakgrunn fra samme miljø å si nei når en familie krever å få utlevert fortrolige opplysninger.
Tror man virkelig at dette ikke foregår i Norge også?
Les også Veien fra klan til stat
Tidlig på 2000-tallet lakk det ut en hemmelig rapport fra britisk politi. Den avdekket at det er ti ganger mer korrupsjon blant britiskpakistanske politibetjenter enn britiske. Rapporten fortalte at “pakistanske tjenestemenn lever i en pengekultur der det å ‘assistere storfamilien betraktes som en plikt’, og i et miljø der store pengebeløp lånes mellom slektninger og venner”. Ja, dette er klassisk Pakistan. Dette er også klassisk her i aktuelle miljø. Jeg vet det, for også jeg er en del av det (låne penger til pakistanere.)
Politikerne fremdeles ikke skjønt dette?
Denne informasjonen kan norske politikere og myndigheter enten ikke ha fått med seg, eller de samme har aktivt ignorert virkeligheten. Hvordan kan jeg si det? La meg peke på ett eksempel:
Norskpakistaneren som innvandret gjennom arrangert ekteskap med kusinen sin (han har selv fortalt det med stolthet på et seminar vi var på for over ti år siden), Akhtar Chaudhry, SV og tidligere representant på Stortinget, ble satt til å rekruttere studenter til Politihøyskolen i 2014.
Chaudhry skulle sørge for «økt kulturkompetanse» i politiet.
Jeg er overbevist om at politiet vil være enda bedre rustet til å håndtere oppgaver dersom etaten har en bred sammensetning. Da har man mer kompetanse om andre språk, religioner og kulturer, sier han.
Dessuten var hudfarge viktig for Chaudhry:
Politiet er den eneste etaten i Norge med rett til å bruke makt overfor befolkningen.
– Dersom kun hvite nordmenn har denne retten så lever vi i et udemokratisk samfunn. Det må aldri bli slik at én gruppe sitter med makta, mens en annen gruppe opplever maktmisbruk, sier Chaudhry.
Jeg skal ikke underslå at språk kan være viktig i politiarbeidet, ettersom så mange som har innvandret trenger tolker etter flere tiår i Norge. Men vi alle kan lære språk, og er det noe mange av oss kan mye, og mer enn nok, om, er det eksempelvis æreskultur, stammekultur og islam. Det verken Chaudhry, andre av hans like, eller politikerne ikke har formidlet, er at i møtet mellom en hard æreskultur og vår myke, tolerante, åpne, tillitsbaserte kultur, er det førstnevnte som vinner frem. Trusler, vold og lojalitet til sine egne, er «sterke verdier». Det er dette som vinner frem med den hodeløse rekrutteringen som har pågått til offentlige posisjoner.
Det er bare et tidsspørsmål, tror vi, før følgende erkjennes: korrupsjonen siger inn i skolene våre (lærere vil favorisere sine «egne», eventuelt også mot bestikkelser), sykehuspersonell og privatleger det samme. Det samme skjer allerede i dag i NAV-systemet. Og også altså i politiet. At man også finner dette blant ansatte i UDI, mener jeg nærmest er åpenbart.
Selvsagt har dette også vandret inn i politikken. Vi glemmer jo ikke bestikkelsene i Drammen i kommunevalget i 2007: 50 kroner for å stemme Ap. I kulissene skimtet vi pakistaneren (født i Norge) Yousuf Gilani. Det har gått i ett med denne mannen – i æreskulturens korrupte ånd.
Medieredaksjonene vil oppleve det samme – selvsagt. Bestikkelser blant journalister, mental korrupsjon, lojalitetspress fra sine egne.
Demontering av det gode Norge
Hvor tror man lojaliteten vil ligge til Norges første bystyre dominert av personer fra æreskulturens episenter i den isamdominerte verden?
Som den danske statsråden Inger Støjberg formulerte seg på pressekonferanse i København sist torsdag, da Regjeringen la frem planen for å bryte ned gettoene: «Et av problemene er jo at i gettoen er det sharialovene som gjelder, ikke grunnloven.»
Nettopp. Derfor vil også dette første bystyret i Norge – og det kommer nok grunnet den demografiske utviklingen – med dominans av personer med æreskultur-bakgrunn, se på skjenkebevilgninger «med en viss skepsis», akseptere kjønnssegregering, støtte aktivt opp om nye stormoskeer, ansette sine egne i etater som gjennom-korrumperes, jamfør igjen Drammen og byggsaker der, som lukter lang vei.
Ja, slik demonteres et velfungerende demokrati, og dette går langt, langt fortere enn alle de hundreårene vi brukte på å bygge opp det som ble et fantastisk godt Norge. Sann våre ord.