Norge hadde per 1.1.2018 en innvandrerbefolkning på 916.625 personer, som tilsier 17,3 prosent av befolkningen. Herav utgjorde norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) 170.000 personer, tilsvarende 3,2 prosent. I løpet av 2017 økte antallet innvandrere (1. generasjon) med 21.700 personer (3 prosent), noe SSB har omtalt som «den svakeste prosentvise tilveksten på 20 år.»
For eksempel valgte NRK å fokusere på hvorfor det er 20 år siden Norge hadde så lav (prosentvis) innvandrervekst, hvor forklaringen, ifølge seniorrådgiver i SSB, Minja Tea Dzamarija, er at mange arbeidsinnvandrere har dratt igjen (utvandring), samt færre asylsøkere og hvem som faktisk får opphold. Hun underslo heller ikke at signaleffekten på en strammere innvandringspolitikk, kan ha hatt betydning for svakere prosentvis vekst.
I 2017 endte vi altså opp med en nettoinnvandring på 21.700, der i overkant av 58.000 innvandret, mens ca. 37.000 utvandret.
Det sentrale er imidlertid hvem som utvandrer, hvem som blir og hvordan disse befolkningsgruppene utvikler seg i Norge.
De ti største innvandrergruppene
La oss først se på de de ti største gruppene i innvandrerbefolkningen og utviklingen siden år 2000. (Jamfør figur under, kilde SSB. Klikk på bildet for økt størrelse)
Ved inngangen til 2018 var polakkene den absolutt største gruppen (110.509 personer) etter at veksten skjøt fart fra 2006. På andreplass ligger litauere (43.390) etter at de virkelig begynte å innta Norge fra 2009-10. På tredjeplass finner vi somaliere (42.406), som har har hatt en rimelig høy vekst i hele perioden, mens svensker (38.870), sammen med tyskere (27.545), ser ut til å forlate oss. Den pakistanske gruppen vokser også jevnt og trutt (37.412), samt at iranerne vokser rimelig raskt (33.416). Syrerne (29.889) kommer i et forrykende tempo. Gruppen fra Eritrea vokser også raskt (26.218).
Dette gir at innvandringen fra Polen har økt med 112 prosent siden 2010, fra Litauen er økningen i samme periode på 325 prosent, fra Eritrea på 353 prosent og hele 1.387 prosent fra Syria.
La oss gå nærmere inn på de ulike innvandrergruppene, og se på hvordan de har endret seg siden inngangen til 2017. Det kan kanskje også si noe om utviklingen for hver av gruppene fremover. Her har vi valgt de 50 største innvandrergruppene per 1.1.2018.
Grupper kan vokse selv om innvandringen avtar – F/I-faktor
I tabellen et godt stykke ned (klikk på tabellen for å forstørre) ser vi at den høyeste prosentvise befolkningsveksten fra i fjor til år kom fra Syria (34,1 prosent), deretter følger Serbia (12) og Eritrea (11), mens det i antall innvandret flest fra Syria (6.569 personer), Eritrea (1.790) og Polen (1.016).
For ti av landene i utvalget har det vært nedgang fra inngangen til 2018 i forhold til inngangen på 2017. Det gjelder for Island (-4,4 prosent), Estland (-2,7), Danmark, Sverige og Slovakia (samtlige med -1,0), Chile (-0,4), Storbritannia og Tyskland (begge med -0,2), og Frankrike (-0,1). Dette skyldes først og fremst at færre fra disse landet innvandret (se kategori to, «innvandret», i tabellen), mens det for Chiles vedkommende også var et lavere fødselsoverskudd (se kategori tre i tabellen, «norskfødte»).
Av norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) var det ved inngangen til 2018 flest i antall med foreldre fra Pakistan (17.040 personer), deretter fulgte Somalia (13.652), Polen (12.297) og Irak (10.298). I fjor (inngangen til 2018 versus inngangen til 2017) ble det født 1.238 flere norskfødte polakker enn i 2016, 1.035 flere syrere, 885 flere somaliere og 810 flere eritreere. Den største prosentvise veksten var norskfødte med foreldre fra Syria (70,8 prosent), Sudan (26) og Eritrea (22,1).
Så kan vi se på forholdet mellom netto fødselsoverskudd og netto innvandring det siste året (i tabellen F/I-faktor). Dette forteller oss hvordan de ulike gruppene utvikler seg i Norge.
Som vi ser av tabellen var det i fjor et fødselsoverskudd på 1.238 norskfødte med foreldre fra Polen, mens det innvandret 1.016 polakker dette året. Forholdet mellom netto fødselsoverskudd og netto innvandring gir 1,2. Det tilsier at det ble norskfødt 1,2 med polske foreldre for hver polakk som innvandret. For hver somalier som innvandret ble det født 15,3 norskfødte med somaliske foreldre (i tabellen markert med fet skrift). For hver syrer ble det derimot bare født 0,2 med syriske foreldre for hver syrer som innvandret.
Med andre ord kan grupper fortsette å vokse selv om innvandringen avtar. Forklaringen er enkel. Stadig færre somaliere innvandrer til Norge (58 personer i fjor, da det er en kraftig innskjerping for å gi somaliere opphold), men somaliere i Norge får mange barn, ergo fortsetter gruppen å vokse raskt. For syrere gir F/I-faktoren motsatt utslag siden nettoinnvandringen er så høy (6.569 i fjor).
Hvordan landgruppene utvikler seg – organisk vekst
For å finne ut hvordan landgruppene utvikler seg kan vi se på organisk vekst, altså veksten som skjer uavhengig av innvandringen i samme gruppe.
Den organiske veksten er her definert som den prosentmessige økningen de nyfødte i 2017 utgjorde i forhold til antallet innvandrere ved inngangen til 2017.
Som vi ser i tabellen var den organiske veksten for den somaliske befolkningen på 3,1 prosent, for Etiopia 4 prosent, Eritrea 4,1 prosent, Sudan 4,5 prosent og hele 5 prosent for syrere (markert med fet skrift i tabellen). Dette tilsier at noe som vokser årlig med 3,1 prosent vil bruke i underkant av 23 år på å fordoble seg, på 4 prosent 17,5 år, på 4,1 prosent 17 år, på 4,5 prosent 16 år og på 5 prosent 14 år. Deretter følger (alle på 2-tallet) Marokko (2,8), Afghanistan (2,5), Serbia (2,4), Myanmar (2,4), Irak (2,2), og Kosovo (2).
Det vil si at om 14 år kan de med syrisk bakgrunn være fordoblet til 59.778 – uten at en eneste ny syrer innvandrer.
Med andre ord vil de fleste innvandrergrupper i Norge fortsette å vokse selv om det er null innvandring fra de samme landene, noen langt raskere enn andre fordi de føder mange barn. Hvis denne fruktbarheten fortsetter på samme nivå vil vi stå overfor betydelige befolkningsendringer i Norge.
Unntaket i utvalget er chilenerne (markert rødt i tabellen). Det er den eneste landgruppen som har negativ organisk vekst. Men vel så interessant er det at de landgrupper med høyest organisk vekst i Norge, er de samme landgruppene der kvinnene knapt er representert på arbeidsmarkedet – som jo «alle» er enige om er den viktige integreringsfaktoren (jamfør tekst under tabellen). 
Vekstgrupper og sysselsetting blant kvinner
I de mye omtalte sysselsettingstallene som Fremskrittspartiet stortingsgruppe kjøpte fra SSB, finner vi tallene for sysselsatte kvinner fordelt på landbakgrunn og hvor mye de jobber i uka (tallene er fra 4. kvartal 2016).
Her fremkommer det at absolutt dårligst ut kommer kvinner fra Syria, der kun 10 prosent i sum er sysselsatt – dvs. jobber én time er mer i uka. Deretter følger kvinner fra Somalia med en sysselsetting på 24,1 prosent, Pakistan (31,8), Afghanistan (34,3), Eritrea (38,2), Irak (38,8) og Tyrkia (39,4). Den neste på listen er Etiopia, der 50,1 prosent av kvinnene i sum er sysselsatt.
Men det er også stor forskjell på hvor mye de samme kvinnene jobber – og det til tross for at samtlige av dem i sum kun har en sysselsetting på under 40 prosent.
Bare 5 prosent av kvinnene fra Syria jobber 30 timer eller mer i uka og bare 9,8 prosent av kvinnene fra Somalia gjør det samme. For afghanske og eritreiske kvinner er 15,9 prosent sysselsatt mer enn 30 timer uka, jamfør figur under (kilde FrP/SSB):
Med andre ord er det den landgruppen med høyest organisk vekst som har den laveste yrkesdeltagelsen blant kvinner. Hvis syrerne fortsetter å vokse med 5 prosent i året og fortsatt har lav arbeidsmarkedstilknytning, sier det kanskje noe om hva vi har i vente fremover. Det samme gjelder for så vidt også for somalierne, som har en organisk vekst på 3,1 prosent og knapt 24 prosent sysselsatt.
Ja, det er bare å få dem «sysselsatt fra dag én». Når befolkningen er byttet tilstrekkelig nok ut, er spørsmålet hvem som skal finansiere gildet.