Reaksjonene på dommen i Solna er et tegn på at svenskenes enorme lager av velmenende, godtroende fordommer om Den Andre er i ferd med å gå tomt, mener samfunnsdebattøren og spaltisten Malcolm Kyeyune i Göteborgs-Posten.
Frem til 2014 var Malcolm Kyeyune aktiv i Ung Vänster, men ble ekskludert etter at han og andre medlemmer ble anklaget for å ha uttrykt støtte til den venstreekstreme og militante organisasjonen Revolutionära Fronten. I dag driver han egen blogg og er fast spaltist i en rekke hovedsstrømsmedier. Den profilerte debattanten har med andre ord kredensialene sine i orden.
Etter skandale-dommen stilles det spørsmål om hvordan det i det hele tatt kunne skje: hvordan kunne særlig Ebtisam Adelbe bli nominert som riksdagskandidat, bli oppnevnt som dommer i tingretten og Centerpartiets representant i sosialnemden – som ofte tar avgjørelser i familiesaker – når partiledelsen siden 2006 har visst at hun var tilhenger av sharia og særlover for svenske muslimer?
Det skyldes samtiden og samfunnsdebattens kanskje største løgn, mener Kyeyune.
Han tar riktignok for seg forholdene i Sverige, men mye tyder på at de fleste vesteuropeiske politikeres visjon av det multikulturelle samfunn springer ut av samme ønsketenking.
Gir kjennskap nødvendigvis vennskap?
– Vi svensker liker å forestille oss at konflikter mellom grupper – som etniske eller religiøse konflikter – bunner i overtro, i at folk har fordommer om Den Andre. Hvis de bare kan gjøre noe med fordommene, er vi skråsikre på at konfliktene deres aldri vil bli konflikter. I det svenske verdensbildet er botemiddelet mot uenighet eller hat til syvende og sist alltid opplysning og ja, utdannelse, skriver Kyeyune og fastslår:
Dette er en løgn, og løgnen illustreres i all sin dysterhet i Solna-saken. Det var Centerpartiets fordommer om Ebtisam Aldebe som gjorde folk så velvillig innstilt til henne. Det lå fordommer og overtro bak troen på at hun som «representant» for en «utsatt gruppe» nesten bare måtte være en bollebakende og svært sympatisk tante Fiolett som gjorde at hun ble satt som meddommer i utgangspunktet.
Dette er sakens kjerne, konstaterer Kyeyune. For i virkeligheten fungerer konflikter motsatt: Det er nærheten til Den Andre, kunnskapen om Den Andre, som er den reelle etniske eller religiøse dynamitten. I Sverge har islamister generelt blitt beskyttet av et kvelende tykt teppe av velvillige forestillinger og fordommer. Ingen har tatt dem eller hva de står for alvorlig. Det er først når fordommene slipper taket at stemningen for alvor blir hatsk.
Det lyder unektelig kjent. Den politiske klassen og øvrige eliter i de fleste Europeiske land har forankret innvandringspolitikken i nettopp ønsketenkingen om at «kjennskap gir vennskap», uten å ta høyde for at kjennskap også kan resultere i genuin avstandstaken og/eller antipati. Det offentlige ordskiftet er da også sterkt preget av dette, noe hyppigheten i bruk av ord som «fremmedfrykt», «fremmedhat», «fordommer» illustrerer.
Det er ikke eventuell fremmedhet som er problemet. Det er derimot stadig større kjennskap og innsikt. Og er det nå egentlig «frykt» og «hat»? For noens vedkommende er det sikkert det, men for majoriteten handler det om at et nærmere bekjentskap med klanmentalitet og islam har resultert i genuin motvilje og dermed misnøye med samfunnsutviklingen. Alle mennesker – også innvandrere – har nemlig personlige preferanser og oppfatninger om hva som utgjør et godt eller dårlig samfunn. Når så grupper med totalt forskjellige verdier og oppfatninger skal dele territorium og leve nært innpå hverandre, kommer følgelig fundamentale, allmennmenneskelige faktorer i spill.
Når teorier og slagord får virkeligheten i trynet
En gjenganger i debatten er for eksempel at hvis man bare kjente noen flere innvandrere, så ville man straks blitt mer positiv til masseinnvandring fra islamske og afrikanske land. Også dette er en løgn, for hvis det virkelig forholdt seg slik det offisielle Europas representanter stadig mer desperat påstår, da ville vi ikke stått overfor økende segregering; vi ville ikke hatt økende problemer med såkalt hvit flukt/tilbaketrekking og etablering og videreføring av parallellsamfunn.
Hvit flukt relaterer seg til den såkalte vippepunktsmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når den ikke-vestlige andelen utgjør en viss prosent. Hvit tilbaketrekking viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy ikke-vestlig andel. Fenomenet er veldokumentert i en rekke internasjonale studier. I 2011 viste en nederlandsk studie at jo mer etnisk mangfold det blir i nabolaget, jo lavere blir lokalbefolkningens følelse av trygghet og velbefinnende. De føler seg mindre hjemme og blir mer bekymret for fremtidsutviklingen. Studien bygget på Robert Putnam’s velkjente rapport fra 2007, og bekrefter langt på vei konklusjonen om at etnisk mangfold leder til mindre tillit mellom innbyggerne.
I 2014 publiserte Plan- og bygningsetaten i Oslo masteroppgaven “Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier”, som bekrefter at Norge ikke er noe unntak. To svenske studier viser at vippepunktet for andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Og det er naturligvis de høyt utdannede og høytlønte som flytter først, hvilket gjør at den etniske segregeringen følges av en økonomisk.
Dette er altså ikke en påstand; det er et gjennomdokumentert faktum.
Kjennskap som resulterer motvilje
Likeledes at jo større bekjentskap Europa har stiftet med islam og visse grupper muslimer, jo større har motviljen blitt. Det har i årenes løp kommet dit hen at en majoritet i Europa ønsker full stans av muslimsk innvandring – 56 prosent, for å være nøyaktig – og en majoritet er ganske eller sterkt negativt innstilt til islam. Så også i det sedate Norge og det gjelder alle samfunnsgrupper, ikke bare det foraktede kommentarfelt-kommentariatet.
Tilstandene, og da særlig for kvinner, i minst 57 land viser med all (u)ønskelig tydelighet at islam ikke uten videre er noen god samfunnsfaktor, og at det er gode, rasjonelle grunner til å mislike islam og den delen av den muslimske innvandrerbefolkningen som ønsker at islam skal få større plass i og innflytelse på samfunnet og dets institusjoner.
Det har islam og dessverre en alt for stor gruppe muslimer selv sørget for. Der er foreldede, diskriminerende og til tider direkte farlige – som for eksempel i spørsmål om frafall og blasfemi – holdninger og praksiser innen islam som ikke er, og heller ikke kommer til å bli, godtatt av en europeisk befolkning i nåværende form. Men jo større særlig den muslimske andelen blir, jo større vil forandringene ikke desto mindre bli, fordi alt for mange i gruppen har helt andre verdier og preferanser enn dem de vestlige vertssamfunnene er bygget på. Det har allerede fått konsekvenser for samfunnsutviklingen.
Og dette er bare islam. Da har vi ikke en gang begynt å diskutere den tilvandrede klanmentaliteten og dertilhørende problemer – som de to centerpartistenes utenomrettslige vurdering i Solna-dommen eller den omfattende korrupsjonen som følger med som nissen på lasset – med det alvoret det fortjener. Ikke minst hvilken betydning dette vil få i tillitsbaserte samfunn.
Hvor godt blir et samfunn grunnlagt på løgn og ønsketenking?
«Forandring fryder» er forresten en annen offisiell påstand. Det stemmer heller ikke for de flestes vedkommende. Man liker forandring en langhelg eller ferie fordi det foregår under forutsetningen at man etterpå reiser hjem til det velkjente, men ellers ikke. Siden vi først er inne på ordtak, så er det en grunn til at et av de mest kjente er «Borte bra, hjemme best». Hjemme er derimot ikke best for en som foretrekker å bo i Norge, men finner at nabolaget i årenes løp er blitt forvandlet til Punjab.
For når man trives best i og er mest komfortabel med norsk kultur/sosiale omgangsformer, hvorfor skulle man ha lyst til å bli boende i områder som er forvandlet til et fremmed land? Hvem eller hva har innbilt den politiske og kulturelle eliten at en slik forvandling er velkommen? Svaret er som Kyeyune er inne på: egne fordommer mot egne borgere og samfunn, kombinert med en fullstendig virkelighetsfjern tro på at kjennskap bare gir vennskap.
Det innvandringsliberale segmentet bør snarest innse at innvandring og islam i seg selv er områder hvor det hersker svært stor splid, og at det har gjort det i mange, mange år allerede. Den økende polariseringen vi ser er ikke et resultat av for eksempel retorikk; den er og blir et utslag av høyst reelle politiske og kulturelle interessekonflikter.
Kyeyune bringer enda et eksempel på de alvorlige kulturkonfliktene som begynner å avtegne seg: debatten om filmen «Burka songs 2.0» og det Kyeyune mener er Gøteborg kommunes motivasjon for å sponse fremvisningen. Man tror ganske enkelt at den pågående kulturkonflikten og som i blant symboliseres av nettopp burkaen – og øvrig islamsk tildekning, får vi vel legge til – må være en slags misforståelse. Bare vi prater med hverandre og innhenter andre (normkritiske, i betydningen «utelukkende kritisk til vestlige sådan», selvsagt) perspektiv, så kommer motsetningene rundt dette plagget til å legge seg.»
– Si det til Sara Mohammad eller Amineh Kakabaveh! Det er ikke fordommer som driver disse modige kvinnenes kamp, ikke misforståelser eller manglende kunnskap om hva saken gjelder. Tvert i mot: det er først når man lærer burkaen å kjenne, at man på alvor begynner å hate den, glefser Kyeyune, og snakker antagelig for en svært stor majoritet.
Han mener da også at reaksjonene på Solna-dommen er tegn i tiden. Tegn på at svenskenes enorme lager av velmenenede, godtroende fordommer om Den Andre er i ferd med å gå tomt; det eneste som gjenstår er «ettertankens kranke blekhet», skriver Kyeyune og avslutter:
«Derfor går vi dessverre mot et hardere og farligere samfunn enn tidligere.»
Det gjør vi, og det er den politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliten som bærer skylden, selv om de enn så lenge foretrekker å skylde på den befolkningen de utgangspunktet foraktet som kunnskapsløse og fordomsfulle. Det er bare et spørsmål om tid før også denne selvrettferdige løgnen rakner for alles øyne.