Jens Tomas Anfindsen, HRS
Det er vanskelig å sette seg riktig inn i hva de tenker, de som tror at israelske innrømmelser i kombinasjon med opprettelsen av en palestinsk stat med noen som helst grad av sannsynlighet vil bidra til fred mellom jøder og arabere i Palestina. Hindringene som ligger i veien for en varig fred er så mange og så fundamentale, at spørsmålet om den presise grensedragning mellom Israel og en eventuell palestinsk stat, samt spørsmål knyttet til en del av sakens øvrige såkalte kjernepunkter (slik som flyktningespørsmålet og suverenitet over tempelplassen) nesten fremstår som bagateller i det store bildet, selv om de i og for seg er viktige nok. For selv om samtlige arabiske forhandlingskrav skulle innfris, er det faktisk vanskelig å forestille seg at dette skulle kunne føre til arabisk fred med Israel.
Grunnene til pessimisme er mange, fundamentale og komplekse, og denne lille kommentaren vil ikke påta seg å analysere dem i noen bredde. La oss bare ta for oss noen enkle faktorer.
Vi kan begynne med Hamas. ”En palestinsk fredsprosess som ikke inkluderer Hamas, er ikke gjennomførbar”, sier generalkommissær Karen AbuZayd ved FNs palestinske flyktningeråd (UNRWA). Dette er dessverre helt riktig. Hvilket i seg selv utelukker muligheten for varig fred med Israel så lenge Hamas har politisk og militær makt. For en palestinsk fredsprosess med Hamas er heller ikke gjennomførbar. Hamas har sverget – og dette er en del av deres charter, det er en del av Det muslimske brorskapets offisielle ideologi og det er en logisk følge av islamsk teologi – at gruppen aldri, aldri noensinne vil anerkjenne eksistensen av en sionistisk stat i Palestina. Så en eventuell palestinsk stat ved siden av Israel og i varig fred med Israel, vil måtte klare å undertrykke og kontrollere Hamas-militsenes voldsimpulser. Men da har vi beveget oss over i science-fiction. Hvem tror at Fatah eller noen som helst annen politisk kraft i Palestina vil kunne kontrollere Hamas? Ikke engang den israelske hæren klarer å kontrollere Hamas – hvis vi nå ser bort fra folkemord som militær løsning.
Det er tydelig at mange vestlige kommentatorer ikke forstår hvor dypt forankret den islamistiske ideologien faktisk er i den palestina-arabiske befolkningen. Dette nyhetsklippet formidler noen inntrykk av hvor stor og mektig islamistenes mobiliseringsevne faktisk er, ikke bare i Hamastan (Gaza), men også i Fatahland (Vestbredden):
Palestina-arabere demonstrerer mot Annapolis
I tillegg til Hamas har vi selvfølgelig også andre islamistiske grupperinger, som islamsk jihad og Hizbollah, som væpnes og mottar finansiell støtte fra Iran, og som legitimeres av fatwaer fra det islamsk-religiøse etbalissementet verden over . Disse vil neppe nedlegge sin virksomhet, faktisk har de sverget å ikke gjøre dette, bare fordi Israel inngår noen kompromisser om dette eller hint.
Foruten den islamistisk-idelogiske dimensjonen, har vi også en bredere arabisk-folkelig dimensjon som representerer en kultur som er gjennomsyret av jødehat (moderne-historisk oversikt her). Mange palestina-arabere som ikke har noen dypere forståelse for den islamsk-teologiske, mer prinsipielle begrunnelse for fiendskap mot jødestaten, er likevel pasjonerte anti-sionister. Et lite filmklipp fra de palestinske selvstyremyndighetenes egen TV-kanal, kan illustrere poenget. Filmklippet ble, ironisk nok, kringkastet dagen etter Annapolis-toppmøtet, og viser hele Palestina som ett land, dekket av det palestina-arabiske flagget.
