Barnefattigdommen fortsetter å øke, melder NRK. Det er tilsynelatende det offentlige Norges skyld, så SV-leder Audun Lysbakken vil nå øke barnetrygden som har stått stille i 22 år.
Første anledning for Høyre til å stake ut en ny kurs og øke barnetrygden er under helgens landsmøte på Gardermoen, mener SV-lederen.
– Regjeringen er fullstendig passiv i møtet med et raskt voksende antall fattige familier. Det skjer til tross for at alle vet hva slags tiltak som virkelig vil hjelpe, nemlig et ordentlig løft for barnetrygden.
Mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn, opplyser Statistisk sentralbyrå.
Den største andelen barn i lavinntektsgrupper er imidlertid fra Somalia, Syria, Irak, Eritra og Afghanistan, og fordi vi vet et par andre ting om nettopp disse gruppenes økonomiske atferd, spørs det om det er nivået på barnetrygd eller øvrige offentlige velferdsytelser som er problemet.
Milliardbeløp «hjem»
Flere av gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. Bare rundt 700 millioner av disse ble sendt ut av konsesjonsdrevne selskaper, hvilket gjør at Finanstilsynet har liten direkte kontroll med agentene.
I november 2017 ba HRS Valutaregisteret om innsyn i hvor mye penger som sendes til de fem landene, blant dem Somalia og Afghanistan, som mottar størst overføringer fra Norge. Disse tallene viser transaksjoner som er foretatt av foretak som utfører betalingsformidling, slik som for eksempel Western Union og MoneyGram, og beløpene baserer seg på hva de rapporteringspliktige innrapporterer til Valutaregisteret. Tallene omfatter ikke overføring via bank eller mer uformelle kanaler som Hawala. Det er med andre ord sannsynlig at de reelle beløpene er langt høyere.
Oversikten viser at det har vært en eksplosiv økning av penger sendt til Somalia. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 110 millioner i samme periode.
Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Sverige står overfor samme problematikk, og også der forsøker særlig den innvandringsliberale venstresiden å legge skylden på det offentlige for økende «barnefattigdom» blant spesielt ikke-vestlige innvandrergrupper. Stønadene er for små, må vite.
Til gjengjeld kan man lese suksesshistorier om for eksempel Yosef Mohamed og Khalid Qassim, som har grunnlagt betalingsselskapet Transfer Galaxy. De to entrepenørene har bakgrunn fra Somalia, og sendte ofte penger til hjemlandet gjennom et lokalt ombud som visste å ta seg betalt for tjenesten. De grunnla derfor sitt eget, og bare siden selskapets spede start i 2016 har de hjulpet til med å overføre over 200 millioner svenske kroner til utlandet. Og de er bare én aktør blant svært mange, både formelle og uformelle.
Det dreier seg om enorme beløp. I 2013 viste en undersøkelse fra Ria Financial Service at innvandrere i Sverige sendte over 17 milliarder kroner til hjemlandene. Det tilsvarte halvparten av landets totale bistandsbudsjett. Pengeoverføringene fra innvandrere i Sverige ble sendt til land som Irak (1,5 milliarder), Iran (784 millioner) og Tyrkia (727 millioner).
Da sysselsettingsgraden blant samme gruppene som oftest overfører penger til hjemlandet er svært lav – her som i Sverige – må man også legge til grunn at det i stor grad dreier seg om familier som allerede lever, helt eller delvis, av offentlige stønader.
Prioriteringer
«Fattigdommen» blant ikke-vestlige innvandrergrupper og årsakene til den, burde ikke komme som noen overraskelse på hverken Audun Lysbakken eller andre. I en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien:
Omkring hver tredje ikke-vestlige innvandrer i Norge sender regelmessig penger til familie i opphavslandet. Over 40 prosent av de som sender penger har samtidig hatt problemer med å klare løpende utgifter i Norge.
Og videre:
Pengeoverføringer sikrer tilhørighet i opphavslandet
Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor innvandrere prioriterer å sende penger til familiemedlemmer i opphavslandet. I mange tilfeller opprettholder man simpelthen de samme forpliktelsene overfor familiemedlemmer som man ville hatt dersom man bodde på samme sted. Forskjellen er at økonomisk støtte til foreldre, for eksempel, er statistisk sett usynlig når den foregår innen et hushold i Pakistan, mens den utgjør en internasjonal pengeoverføring når sønnen eller datteren bor i Norge. I samfunn med stor utvandring blir slike overføringer ofte en viktig ressurs, og utvandrere står overfor en sterk kulturell forventning om å sende penger. Det kan være en forutsetning for fortsatt å være en del av samfunnet man forlot. Betydningen av dette er stor hvis man reiser på ferie til opphavslandet, og ikke minst hvis man tenker på å flytte tilbake for godt.
Så er det da størrelsen på de offentlige velferdsytelsene som er problemet, eller er det de samme gruppenes økonomiske atferd? Sannsynligheten taler for det siste. Da snakker vi i så fall om et selvvalgt fattigdomsproblem, hvis regning ikke nødvendigvis bør sendes til skattebetalerne, som i så fall kan ende med å måtte betale dobbelt opp.
Nå er det slik at dette er kulturelt betinget atferd, og hvem ville ikke sende penger til fattige slektninger hvis man selv hadde noe til overs? At mange med bakgrunn fra fattige land gjør det, er således høyst forståelig. Men når store deler av de samme gruppene allerede lever av offentlige stønader, er det i drøyeste laget å sende ytterligere regninger til omgivelsene. Og om disse gruppene får mer, er sannsynligheten stor for at de også vil sende mer hjem – og så er vi like langt. Selv for generøse velferdsstater og -politikere finnes det en smertegrense for hvor mye som kan helles ut av fellessparegrisen til spesifikke grupper.
Så kanskje markeringskåte politikere som Audun Lysbakken burde initiere en utredning for å finne ut av hvor skoen trykker, før man peker på omgivelsene og ikke minst politiske motstandere som skyld i innvandrergruppers angivelige fattigdom?