Såkalt barnefattigdom fortsetter å øke og det skyldes i all hovedsak den ikke-vestlige asyl- og familieinnvandringen som særlig SV er sterk pådriver for. Forståelig nok, for slik vil SV aldri gå tom for fattige og forfordelte de kan kjempe heltemodig for i norsk offentlighet. Det tar seg jo så flott ut på TV og greier!
Mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nemlig nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Den største andelen barn i lavinntektsgrupper er fra Somalia, Syria, Irak, Eritra og Afghanistan.
Innvandringen til Norge er for øvrig svært stor, selv om asylinnvandringen for øyeblikket er kunstig lav. I 2016 innvandret faktisk et helt Hamar. I fjor et helt Kongsberg.
Ikke et botidsproblem, nei
Noen politikere og medier fremstiller det hele som et «botidsproblem»; flere av gruppene har kort fartstid i Norge. Således antyder man at økte utgifter bare vil være en slags kortvarig dugnadsinnsats, da det vil gå seg til med lenger botid.
Sannsynligheten taler imidlertid for det motsatte. Nummer 6 på listen er nemlig Pakistan, som er den ikke-vestlige innvandrergruppen med lengst botid i Norge. Dette indikerer at botid ikke bøter nevneverdig på problemet. I tillegg vet vi at integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går feil vei: Etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Men i Audun Lysbakkens optikk som selv måtte gå som statsråd på grunn av økonomisk rot, er problemstillingen meget enkel: – Fattige familier er fattige fordi de har for lite penger. Vil du at tallene skal gå ned, må du være villig til å øke inntekten til de fattige familiene, sier han til Dagsavisen.
Jasså?
Argumentet som ikke holder vann
La oss først se litt på utregningsmetoden: «Barnefattigdom» regnes ut fra familiens samlede inntekt etter skatt og avgifter, og deretter deles den på antall familiemedlemmer. Under utregningen har man tatt hensyn til godkjente standarder for hvor store utgifter barn i forskjellige aldersgrupper generelt medfører, samtidig som man har tatt hensyn til at det er billigere å bo flere sammen enn f.eks. alene. Dette siste for å kunne sammenligne ellers usammenlignbare husholdninger. En familie på fire trenger for eksempel ikke fire ganger inntekten til en som bor alene for å ha samme levestandard. Når alle hensyn er tatt, deler man samlet inntekt på antall familiemedlemmer, selv om en større del av inntekten går til husets 16-åring (som er dyr i drift) enn til for eksempel 8-åringen.
Forenklet sett har det hele et visst likhetstrekk med Bruttonasjonalproduktet (BNP). Er BNP høyt, gjør det hver eneste person i Norge rik, visstnok. BNP brukes derfor regelmessig av innvandringsliberale for å vise at innvandringen til Norge er lønnsom, nettopp fordi den øker BNP. De glemmer beleilig å nevne at det ikke hjelper at BNP øker når det samtidig skal fordeles på flere personer, snarere er det motsatt: Det blir mindre per person.
Vi ser med andre ord at de samme politikerne som hevder at nordmenn blir rike av innvandring fordi den øker BNP, hevder at innvandrere blir fattige av samme mekanisme. Greit å huske neste gang en innvandringsliberal er ute i mediene med tullballet sitt.
Ansvarsløst
Men over til barnefattigdommen igjen. Denne måten å regne på gjør at jo flere barn, jo mindre inntekt per snute. Ser vi på familiemønstrene er det dermed sammenheng med landbakgrunn og fattigdom. To av de fattigste gruppene i SSBs statistikk er innvandrere fra Somalia og Eritrea. Det er også de to gruppene som får flest barn, henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De har høyest fruktbarhet i hele landet.
For å si det slemt: de får barn de egentlig ikke har råd til. De fleste liberale mennesker vil mene at hverken staten eller publikum har noe med hvor mange barn den enkelte familie får, men når det forventes at den samme staten og publikum skal betale for det, stiller det seg naturligvis helt annerledes. At man ikke driver familieplanlegging eller bruker prevensjon av religiøse eller kulturelle årsaker, er rett og slett ikke omgivelsenes problem eller ansvar. Det er faktisk grenser for hva religionsfriheten dekker. Den gir f.eks. ikke rett til å velte konsekvensene av egen overbevisning over på andre.
Lysbakken tyr derimot til det han åpenbart tror er et aldri visnende pengetre:
Ap har etter så mange år med barnefattigdom ennå ikke bestemt seg, sier Lysbakken og trekker fram tre ting som SV har foreslått:
– Økt barnetrygd, tilbakeføre bostøtten til nivået under den rødgrønne regjeringen og redusere kuttet i barnetillegget for uføre som den borgerlige regjeringen gjennomførte.
Da må man i så fall først spørre hva disse gruppene bruker pengene til. Arbeidsledigheten i samtlige grupper er svært høy, hvilket vil si at store deler av disse gruppene – ikke alle, selvsagt – lever helt eller delvis av offentlige stønader fra før. Og likevel er det enorme pengesummer i omløp.
Hvem skal betale?
Flere av gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet.
I november 2017 ba HRS Valutaregisteret om innsyn i hvor mye penger som sendes til de fem landene, blant dem Somalia, Afghanistan og Pakistan, som mottar størst overføringer fra Norge. Disse tallene viser transaksjoner som er foretatt av foretak som utfører betalingsformidling, slik som for eksempel Western Union og MoneyGram, og beløpene baserer seg på hva de rapporteringspliktige innrapporterer til Valutaregisteret. Tallene omfatter ikke overføring via bank eller mer uformelle kanaler som Hawala. Det er med andre ord sannsynlig at de reelle beløpene er langt høyere.
Oversikten viser at det har vært en eksplosiv økning av penger sendt til Somalia. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 110 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 384 millioner bare i 2016.
Hvor kommer disse pengene fra, hvis disse familiene har for lite penger slik Lysbakken og Gahr Støre hevder?
Gruppen somaliere har rundt 40 000 medlemmer, og deler vi beløpet som er sendt ut av Norge, brukte gruppen altså 9750,- kroner per snute bare i første halvår av 2017. Det er 48 750,- kroner for en familie på fem i løpet av 6 måneder, og det går av husholdningsbudsjettet. Finnes det noen som helst grunn til at omgivelsene skal finansiere dette forbruket?
I en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien:
Omkring hver tredje ikke-vestlige innvandrer i Norge sender regelmessig penger til familie i opphavslandet. Over 40 prosent av dem som sender penger har samtidig hatt problemer med å klare løpende utgifter i Norge.
Bostøtten
Lysbakken vil for øvrig øke bostøtten, som er en av de mer «usynlige» økonomiske utgiftene til innvandring. Den enorme befolkningsveksten/tilflyttingen, som i all hovedsak er innvandringsdrevet, fører til press på boligmarkedet, hvilket er særlig merkbart i Oslo. I 2010 kostet bostøtten over 3 milliarder kroner, for bostøtte til 122.811 husstander i hele landet. Oslo er det enkeltfylket som får klart høyest bostøtte, og det gjelder særlig bydeler i indre øst. Og den typiske mottageren – det er en enslig arbeidsledig eller en flyktningfamilie som nettopp har kommet til landet. I 2015 fikk 22.942 husstander i Oslo bostøtte til 702 millioner kroner.
Ser vi på den somaliske gruppen, som troner øverst på «fattigdomsstatistikken», bor over halvparten av hele gruppen i Oslo, som altså har det dyreste boligmarkedet i hele landet. Normalt sett flytter folk til byene fordi arbeidsmarkedet er bedre der, men det gjelder ikke for den somaliske gruppen, hvor bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er i inntektsgivende arbeid. Likevel forventes vi altså å betale for at disse skal bo i Norges dyreste by. Det henger ærlig talt ikke på greip.
Fordi utgiftene til den ikke-vestlige innvandringen er lagt under forskjellige kapitler på statsbudsjettet og det finnes både direkte og indirekte av slagsen, er det tilnærmet umulig å fastslå hvor mye denne innvandringen koster i året, men at det er flere titalls milliarder hersker det ingen tvil om.
Usynlige utgifter
Andre usynlige utgifter er gratis barnehager for såkalte lavinntektsfamilier, som hovedsakelig er beregnet på ikke-vestlige innvandrere. «Gratis» lyder jo flott, men i realiteten er det like lite gratis som helsetjenester og andre goder her til lands, det blir betalt av fellesskapet.
Men nå skal foreldrene i jobb, har Lysbakken funnet ut av. Det er også Jonas Gahr Støre og Høyres Linda Hofstad Helleland enige i.
– Det er helt avgjørende at introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger må utvikles til å gi folk kompetanse, ikke bare være en haug med kurs som ikke fører til noe. Dersom arbeidslinja skal være reell, må kompetansen være reell, sier Lysbakken.
….
Høyre-statsråden er særlig kritisk til at Støre ikke nevnte størsteparten av økningen de siste årene skyldes innvandring.
– Det er oppsiktsvekkende at Støre unnlater å omtale at økningen er blant innvandrere. Han nevner ikke med et ord at over halvparten av de fattige barnefamiliene er innvandrere. Det er skremmende at han vil skyve problemene under teppet og ikke snakke om dette. Nesten 90 prosent av syriske kvinner i Norge står utenfor arbeid. 70 prosent av de somaliske kvinnene er uten jobb. Det er uten tvil her vi må sette inn innsatsen.
Blant områdene der Støre varslet Ap-innsats i Dagsavisen i går, rettet imidlertid flere seg mot innvandrere. Blant annet målrettede tiltak som «Jobbsjansen», flere tiltaksplasser og styrking av norskopplæring og yrkesretting i introduksjonsprogrammet.
Svar skyldig
Spørsmålet er bare hvordan, for dette har det som kjent vært tverrpolitisk enighet om i 20-30 år allerede.
Det er grunn til å minne om at Aftenposten i 2011 fant at det i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner på ulike integreringstiltak. Det var bare de direkte utgiftene, og likevel var arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger så høy som i resten av befolkningen. I 2011 var antallet ikke-vestlige innvandrere 276 447. I dag er det 407 518.
I fravær av ekstraordinære tiltak for å få ikke-vestlig innvandring ned til et absolutt minimum, stanse familiegjenforening/etablering og gå hardere til verks når det gjelder reell integrering, bosetning, familieplanlegging og oppdragelse, skylder den politiske ledelsen å redegjøre offentlig for hva som skal virke nå som ikke har virket hittil – og hva det vil koste.
Alt annet er å kaste blår i øynene på velgerne; de som betaler for det.