Norske, svenske og danske myndigheter og interesseorganisasjoner har det til felles at de ikke forstår seg på klankultur, i den grad de har giddet å sette seg inn i temaet, og derfor gir etter for den i forgjeves forsøk på å bøte på de negative konsekvensene den samme klankulturen medfører.
Her hjemme gir den seg ofte uttrykk i det offentlige ordskiftet om hijab og rekruttering blant minoriteter, samt små og store tilpasninger i det som egentlig skal være nøytrale samfunnsinstitusjoner. Særlovgiving for muslimer, som unntak fra allment anerkjente hygienestandarder på sykehus, er ofte på tale.
Tillit: Betinget av utvendige markører?
Etter hijab til politiuniform-debatten i 2009, fulgte en lignende debatt om hijab på dommere i 2013. Diskrimineringsbrigaden var selvfølgelig begeistret ved tanken på at alt det deilige mangfoldet ville flytte inn i norske rettssaler. Leder for Tros— og livsynspolitisk utvalg, Sturla Stålsett, mente at religiøse hodeplagg på dommere ville «styrke tilliten til politiet og domstolene».
For hvem, kan man jo fristes til å spørre.
Dette er en svært problematisk tankegang fordi den åpner for mange forviklinger. En dommer er en dommer, og skal respekteres i kraft av det. En politibetjent er en politibetjent, og skal respekteres i kraft av det. Det er de som ikke respekterer dette – utelukkende fordi de personlig ikke «kan kjenne seg igjen» – som har og utgjør et problem, ikke omgivelsene.
Skal vi fortsette på denne stien, ender vi etterhvert med at hver mann kan kreve sitt eget tjenestepersonell fordi det å nære mistillit til tjenestepersonell som ikke ligner en selv er offisielt anerkjent som legitimt.
Og hvorfor ikke, egentlig? Det får jo være måte på hva man skal måtte finne seg i fra folk som ikke ligner en selv på en prikk? For ærlig talt, særlig politi og redningspersonell skiller seg da mer enn nok ut fra deg og meg fra før når de bærer uniform, liksom!
Bare se hvor galt det har gått i Sverige.
Dusteri på høyt nivå
Det svenske Räddningstjänst Syd opererer for eksempel i det innvandrertette Malmø, og fordi store deler av minoritetene som lever der ikke kan identifisere seg med brannmenn generelt og hvite brannmenn spesielt, blir Räddningstjänst Syd regelmessig overdynget med stein samt annet kastbart pargass (inkl. fyrverkeri), og utsatt for drapstrusler og andre inkluderende hilsener når de provoserer den flerkulturelle befolkningen med å slukke branner i nærmiljøet. De kan knapt bevege seg inn i enkelte områder uten politieskorte, og selv politieskorten må ha politieskorte – de kan ikke lenger dra inn én og én.
Dette skjer naturligvis fordi mange i disse minoritetene føler seg segregert og ekskludert fra det omgivende samfunn, hevder myndigheter, medier, akademikere og interesseorganisasjoner regelmessig.
At alle ikke kan identifisere seg personlig med en som redder liv og slukker branner, går virkelig ikke an i et enhetlig samfunn der loven er lik for alle, så derfor har man innført arabisk og hijabkledd statlig ekstraservice for den delen av det svenske samholdet som føler seg mer komfortable med en arabisk og hijabkledd statlig etat:
Projektet är till för att lösa de problem som uppstått i bland annat Malmö berättar projektledare Andreas Berg.
– Huvudmålet är att vi ska få en ökad integration och mångfald i vår egen organisation. Det finns ett behov att komma ut med information på annat språk än svenska i våra områden, säger Andreas Berg.
– De som bor i området ska känna igen sig när räddningstjänsten kommer på plats.
Sammanlagt finns omkring 14 olika språk representerade förutom svenska och engelska bland eleverna. Shatila Salami hoppas att hon med sitt modersmål arabiska ska kunna hjälpa till inte bara med information utan även som färdig brandman så småningom.
– Jag tror att de kan känna sig mer trygga när jag kan hugga in med arabiska, säger Shatila Salami.
Men for all del; det er da ingenting i veien for å prøve å forstå problemstillingen både svenske, danske og norske myndigheter tydeligvis sliter med?
Intet mangfold i mitt nabolag, takk!
Se for deg at det er jeg som finner det for godt å enten drapstrue og/eller kaste stein på et brannkorps som slukker brann i huset mitt fordi jeg ikke kan identifisere meg med et brannkorps som har et annet utseende og annen privat kultur eller religion enn meg. Min adferd fører følgelig til at jeg blir invitert til dialogmøte med boller og brus på Ski lensmannskontor og gjerne også i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet på fredager – hvor dagens møteagenda er mine legitime motforestillinger mot alt offentlig tjenestepersonell som ikke ser ut eller snakker akkurat som meg eller bekjenner seg til den trosretningen som behager meg.
Min holdning er nemlig den at offentlig tjenestepersonell som skal omgås meg – når nå staten insisterer på å krenke meg som individ ved å kreve at jeg liksom skal være samarbeidsvillig overfor offentlige etater og/eller ikke-voldelig på noe vis – ved å slukke branner, ta min vitneforklaring eller gjenopplive meg etter hjertestans; ja, de skal alle være så bleke i huden at de blir blå om vinteren, slutte å trene da jeg ikke kan identifisere meg med mennesker som trener (herregud, hvem kan vel det?), og at de skal røyke like jevnt og trutt som jeg gjør. Alle må snakke flytende norsk og ha norsk-klingende navn da jeg av naturlige årsaker ikke kan identifisere meg med noe annet, samt at alle bør være kvinner (av like naturlige årsaker). Ingen må være religiøse. Og minst halvparten må ha bustete, mørkebrunt hår og blågrå øyne. Ingen bør være over 160 centimeter høye.
Forsvarlig merking
Først da vil jeg vurdere å – kanskje – samarbeide med statsmakten og la være å overfuse eller kaste stein på statens ansatte som nærmer seg mitt nabolag. Der 99 prosent har den samme kulturen, (ikke-)religionen, snakker det samme språket og ser nesten ut som meg, bare litt penere på håret. Selvfølgelig vil vi ikke finne oss i brann-, politi- og ambulansefolk som ikke både ser ut og er som oss her. Det skjønner vel alle?
Når det er fastslått, da jubler staten for at vi har funnet en løsning på problemet med mine voldelige overfall på statens representanter i nabolaget mitt, og man går i gang med å oppfylle dette fullt akseptable forlangendet. Og for ordens skyld; dette kalles ikke rasisme, det kalles mangfold. For det essensielle i dagens inkluderende, mangfoldige samfunn er tross alt ikke at det i det hele tatt kommer en brann- eller politimann, men at vedkommende har riktig hudfarge – som forøvrig er synonymt med kultur – religion og førstespråk. Og dette skal synes utenpå uniformen altså, det holder ikke med en tilfeldig Ola eller Kari som ikke er forsvarlig merket her, hvis det er det du tror!
Imidlertid er det mye som tyder på at der kan finnes en annen, mye mindre kontroversiell løsning på problemet med manglende etnisk identifisering og ditto manglende språklig forståelse enn innføring av personlige symboler på uniformer og/eller mer hudfarge. Billig er den også.
For å velge hudfarge på redningspersonellet, press #
Bare se for deg denne situasjonen:
Du har grillet biff i brødristeren til tross for at alle har sagt til deg at det ikke er noen god idè, og det gikk som det måtte gå; fettet ble antent og nå brenner det livlig på kjøkkenet. Du kommer deg ut, men flammene sprer seg og så hører du sirener og ser blålys. Snart stimler folk sammen utenfor huset ditt for å se på, og ut av uniformerte biler strømmer det uniformert personell som skiller seg ut fra resten av tilskuerne. Selv om du ikke skjønner hva de snakker om og de har en annen hudfarge enn deg, begynner de raskt å sprøyte noe som granngivelig ser ut som vann i store mengder på flammene som nå står ut av stuevinduet ditt.
Denne situasjonen er du altså så mangfoldig og inkluderende at du misforstår totalt, og derfor begynner du å kaste stein på de som holder vannslangen og truer de øvrige med død og all landsens ulykker. Vel, da er det du som i utgangspunktet har et problem – ikke staten eller redningspersonellet – og det skyldes sannsynligvis at du overhodet ikke er i stand til å se hva som foregår rundt deg noen gang.
Dette problemet finnes det en enkel løsning på, og den heter briller. Det tror jeg man kan få over trygdekassen.
Spørsmålet er nok helst hva slags synsforstyrrelser du egentlig lider av hvis du ikke kan se eller oppfatte en hel uniform, men likevel ser etter en hijab eller riktig hudfarge under uniformsluen?
Ikke mat krokodillen
Ja ja, man ser vel hva man vil se; på offentlig hold ser man jo ikke engang det dypt problematiske i sine egne holdninger til «De Andre», og da ser man heller ikke at ordet integrering er blitt erstattet av segregering eller at individ er blitt erstattet av gruppetilhørighet. Og at personlig ansvar er blitt en by på planeten Jupiter.
Å gi etter for klankulturell tankegang som dette, selv i det små, er ganske enkelt det samme som å fore den berømmelige krokodillen. Man håper det motsatte, men den vil uvergerlig ende med å sluke det åpne, tillitsbaserte samfunnet.