Den ledende britiske intellektuelle, Douglas Murray, har skrevet en forrykende bok om Europas potensielle fall. Vi anmeldte boken Europas underlige død. Innvandring, identitet og islam denne helgen, og skulle vi trillet terningen, ville det udiskutabelt blitt en sekser. Dette er årets viktigste bok, skrev vi i anmeldelsen.
Boken er dessuten en veritabel page turner.
Murray er ikke bare intelligent, han besitter også bred kunnskap og dype analytiske evner. Kombiner dette med en elegant og slagferdig penn; hva mer kan man ønske seg?
Den internasjonale bestselgeren kjøper du her.
Det er umulig i vår nye europeiske tid med masseinnvandring – som fortsetter – å prøve å se bort fra den største politiske og økonomiske motoren på kontinentet vårt, Tyskland, anført av kansleren Merkel. Derfor avleverer Murray kansleren flere besøk gjennom nær sagt hvert eneste kapittel.
-Multikulturen er død
I oktober 2010, i Potsdam, holdt Angela Merkel en skjellsettende tale om «nasjonens tilstand», som mange av oss med glede noterte oss. «Multikulti is tot», sa Merkel. Både Frankrikes og Storbritannias stasministere den gang, Sarkozy og Cameron, sluttet seg til kansleren, det samme gjorde Belgias statsminister Leterme, med flere. Innvandringens ekstreme omfang – og uteblivende integrering av store grupper fra særlig den islamdominerte verden – så ut til å ha seget innover dem.
Hun (Merkel, vår merknad) vedgikk at tyskerne hadde «lurt seg selv en tid», i likhet med britene og andre europeiske folk med arbeidsinnvandring etter krigen. Så fortsatte hun: «Vi sa at de ikke ville bli værende, at de en gang ville bli borte, men det var ikke realistisk.» Man hadde ikke klart å forutse konsekvensene av politikken. Hun fortsatte med å kritisere nyere misoppfatninger i den tyske immigrasjons- og integrasjonsdebatten.
Talen ble referert over hele verden. Det som gjorde den så aktuell, var at den inneholdt den mest kritiske oppsummeringen av et europeisk lands mislykkede integrasjonspolitikk som noen hovedstrømspolitiker inntil da hadde dristet seg til å formulere. Noe av dette var blitt sagt i marginale politiske kretser, men det hadde aldri vært så klart uttrykt av en ledende politiker. Når hun snakket om hva som hadde gått galt mellom Tyskland og innvandrerne, sa hun: «Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig (vår uthv.)»
Stort tydeligere kan det ikke sies. Og Merkel ble hyllet over hele Europa for denne ærlige erkjennelsen.
-Kulde og hat
Men noe skjer i hodet på Merkel. Nyttårstalen i 2014 gjenspeiler dette. De forutgående få årene hadde massemediene formildet historier om «menneskelig elendighet» som utspant seg i Middelhavet og ved Europas yttergrenser, ikke minst i tyske medier. I 2014 nådde innvandringen til Tyskland sitt høyeste nivå på 20 år (etter krigen i tidligere Jugoslavia), og endte på 200 000 nyankomne asylsøkere. Tyskland så dermed dette året en bekymret folkebevegelse som reiste seg, med episenter i østtyske Dresden, folkebevegelsen Pegida («Patriotiske europeere mot islamiseringen av Vesten»). Bevegelsen var altså et resultat av en masseinnvandring med islam i dens midte.
Merkel imøtegikk protestene fra folket i nyttårstalen. Murray skriver:
I sin nyttårstale den 31. desember 2014 rettet kansleren, Angela Merkel, kritikk mot slike bevegelser. Det tyske folket, mente hun, måtte ikke nære «fordommer», kulde eller hat», i sine hjerter, slik disse gruppene gjorde. I stedet oppfordret hun tyskerne til på ny å være åpne for flyktninger. Hun forklarte at kriger og kriser over hele verden hadde ført til «flere flyktninger enn vi har sett siden andre verdenskrig. Mange har bokstavelig talt flyktet fra døden. Det er klart at vi må hjelpe dem og ta imot mennesker som søker tilflukt hos oss».
Merkel pekte på den aldrende tyske befolkningen, og at denne innvandringen ville vise seg å bli «en fordel for oss alle». I mai året, i 2015, etter la innenriksministeren følgende anslag på bordet for 2015: Tyskland forventer i år 450 000 asylsøkere.
-Politikk er vanskelig
Dette anslaget kan ha fått Merkel til å bli noe mentalt skjelven. Murray forteller at hun prøvde sommeren 2015 å stå opp for politisk realisme.
I juli 2015 veltet den menneskelige siden av migrasjonen med full kraft inn over de tyske mediene i form av en 14 år gammel palestinsk jente. Familien hennes hadde flyktet fra Libanon. På et TV-program lagt opp som en seanse med spørsmål og svar mellom barn og kansleren i Rostock, fortalte denne jenta Merkel at hun var bekymret for at familien hennes kunne bli deportert. Kanslerens svar ble et slående eksempel på hvor vanskelig det var å forene naturlig menneskelig sympati med et større politisk problem. Hun sa til jenta som satt foran henne, at hun virket å være «en svært sympatisk person». Men så tilføyde hun: «Politikk er vanskelig.» Det var tusener og atter tusener av mennesker i Libanon, sa kansleren, og hvis Tyskland sa at «dere kan komme, alle sammen» og alle kom, selv bare fra Afrika, burde hun forstå at det var noe Tyskland «ikke kunne takle». Merkel lovet at alle saker ville bli behandlet raskere, men var klar på at «noen måtte reise tilbake». Og så, i den typen av gripende øyeblikk som produsenten og programlederen straks forstod ville bli hovedinnslag i alle kveldens nyhetssendinger, kom det noen lyder fra den unge jenta mens kansleren forberedte seg på et nytt spørsmål. Jenta hadde begynt å gråte. Merkel gikk bort til henne for å trøste henne. Det oppstod en disputt med programlederen, som lot til å håpe på et amnesti på direkten. Det var tydelig at kansleren tenkte på den store økningen av antallet migranter fra Hellas og Italia. Men mange av de tyske mediene, som var grepet av de personlige historiene, kritiserte Merkel fordi hun reagerte så «kaldt». Denne kulden, om det var kulde, skulle snart forsvinne.
Bølgen kommer
Vi husker hva som skjedde høsten 2015: bildene av konvoier av mennesker som beveget seg oppover Europa etter at Hellas og Italia åpnet slusene. Vi så en folkevandring inn i Europa som kontinentet aldri har sett maken til, og massemediene spilte på hele følelsesregisteret til de innfødte folkene. Alt fra et dødt barn, Aylan Kurdi, på en strand i Tyrkia, til mennesker som desperat kjempet mot piggtrådgjerder som eksempelvis kom på plass i Ungarn, ble kynisk utnyttet av mediene i deres kamp for å rasere det Europa vi kjente (jo da, mange journalister har fremdeles den dag i dag troen på «integrering» i godt behold, og de tror også på den økonomiske lykken dette vil skape – tross alle piler som gjennom årene har fortalte det motsatte.)
Da bølgen virkelig tok seg opp tidlig høsten 2015, justerte tyske myndigheter opp anslaget fra 450 000 asylsøkere til 800 000.
Så skjer dette: Tyskland setter til side Dublin-ordningen: asylsøkere sendes ikke tilbake til første europeiske land de satte foten på.
Den 25. august ble dette bekjentgjort på Twitter av migrasjonskontoret, der det het at «vi nå stort sett ikke lenger følger Dublin-prosedyrene for syriske borgere». Meldingen spredte seg raskt til hele verden. Deretter kom kansleren med sin viktigste erklæring den siste dagen i august. Foran en tilhørerskare av utenlandske journalister i Berlin sa hun: «Tysk grundighet er fint, men nå trenger vi tysk fleksibilitet.» Europa som helhet «må reagere, og europeiske stater må dele ansvaret for flyktninger som søker asyl. Universelle borgerrettigheter har hittil vært forbundet med Europa og europeisk historie. Hvis Europa svikter i flyktningspørsmålet, vil dets forbindelse med universelle borgerrettigheter bli til intet. Det vil ikke lenger være det Europa vi tror det er». Den tyske kansleren åpnet dørene til Europa, og de oppmuntrende ordene hun brukte overfor sine landsmenn, var motiverende: «Wir schaffen das.» («Dette klarer vi.») Hun hevdet med styrke at Tyskland var politisk og økonomisk sterkt nok til å klare oppgaven, akkurat som det hadde klart slike oppgaver før. Store deler av mediene støttet henne. «Merkel viste mot», var hovedoppslaget i The Economist, med en artikkel som mente at «den tyske kansleren er modig og besluttsom, og hun har rett».
Merkel sa endog at det «ikke var noen begrensing» på antallet Tyskland kunne ta imot. Tyskalnd er «sterkt og økonomisk robust».
I løpet av de neste 48 timene rapporterte The New York Times om en plutselig strøm av migranter fra Nigeria og andre land, da folk så at det åpnet seg en mulighet for statsborgerskap i Europa.
Altså helt andre toner fra Merkel enn i 2010 i Potsdam. Og Merkels avgjørelse rammet hele Europa, Norge inkludert. Merkel ba verden komme til oss. Følelsene hennes tok overhånd. Realpolitikk ble parkert, følelsene fikk forkjørsrett.
Med de enorme ankomsttallene i 2015, kanskje 1,5 millioner i henhold til lekket informasjon fra tyske myndigheter, mot under 50 000 i 2010, skulle altså Merkel klare det tyskerne ikke klarte få år før. Hun sa den gang, som vi så innledningsvis, at tyskerne «hadde mislykkes fullstendig».
Facebook-sensur
Selvsagt møtte Merkel folkelig motstand i forlengelsen av den skjebnesvangre avgjørelsen. På sosiale medier kokte det. Merkel tok grep om dette også: Hun kontaktet Facebook-sjef Mark Zuckerberg, og spurte om hva som kunne gjøres for å hindre de europeiske borgerne i å skrive kritisk om migrasjonspolitikken hennes på Facebook.
«Jobber du med saken?» spurte hun ham. Han forsikret henne om at han gjorde det.
Da Merkel tok et oppgjør med multikulturalismen i 2010, var ikke dette et oppgjør med høy innvandring. Det var et oppgjør med multikultur som «statsstøttet politikk», en politikk som oppmuntret folk til «å leve parallelle liv i de samme landet». Til at det ble etablert parallelle juridiske system (sharia), parallelle normer og verdier.
-Vi drukner
Som om ikke dette allerede er mer enn nok, kan Murray smette inn disse to «perlene» fra høsten 2015:
En journalist fra Die Welt viderebrakte noen av Merkels resonnementer fra august 2015, ikke minst frykten hun hadde for at fotografier av tyske grensevakter som avviser innvandrere, ville gå verden rundt.
Altså var det Hitler som styrte henne fra graven.
Neste «perle» er denne:
En tidligere europeisk statstjenestemann har også omtalt en samtale under krisemøtet i Brussel i oktober 2015. Han sier at Merkel sukket og sa «Wir saufen ab» («Vi drukner»), innen hun fortsatte: «Vi får så mange flyktninger fra Østerrike om dagen. Tenk deg hvordan det blir fremover.» Hun skal deretter ha sagt at hun kom fra et land hvor de en gang måtte leve med murer, og at hun ikke ville bli husket for at hun hadde bygget nye (vår uthv.).
Murray bok burde vært høytlesning i Stortingssalen. Jeg vil anta at de fleste politikerne våre på bakrommet i det minste måtte innrømme at forfatteren har mer enn et par poeng. Men å innrømme dette høyt, er jo det samme som å innrømme at de tok grundig feil både på innvandringsfeltet og i deres eget «integrerings-evangelium».