Det skjer stadig oftere: en høytid er i kjømda, alle gleder seg og så ender det i raseri og krangel. Om innvandring og/eller innvandrere. Padder velter ut på begge sider, kommentarfeltene koker over, avisredaksjoner pumper ut harmdirrende ledere og kommentarer, og ikke minst: lever høyt i dagene før, under og etter på å refse befolkningen for deres feil og mangler.
Syndebukkene
Ett er sikkert: synlige innvandrere, og da særlig muslimer, blir sittende med skylden – og til tross for at de forskjellige kranglene legger seg, blir de ikke glemt. Og hvordan skulle de nå det, når det samme gjentar seg året etter, bare i hissigere form?
Så er spørsmålet: hvorfor er dette blitt en slags tradisjon? Hvem innførte den og hva mener de at vi oppnår med den?
Alle vet hva jeg snakker om: nisselue-, julefeiring- og flaggdebattene. De er like forutsigbare og årvisse som Grevinnen og Hovmesteren på lille julaften. De har en ting felles og det er at de sjelden blir startet av innvandrere. Det er så godt som alltid De selvutnevnt tolerante, og det er fort gjort å mistenke at de har sin egen agenda og bare bruker innvandrere som alibi. Det har vist seg å være en god strategi, for du verden som den virker! I kommentarfelt og på sosiale medier tyter rasismen og regelrett hat ut, men i feil retning. Det gir anledning til å skrive enda flere artikler om egen toleranse og alle andres intoleranse. En klassisk vinn-vinn-situasjon for to små klikker på hver sin fløy, mens alle andre taper.
Nasjonal skam!
Så det er sagt: på sosiale medier fortelles nå en rekke historier om innvandrere som har lagt ut bilde av seg selv i bunad, og blitt gjenstand for så mye hat og rasisme i kommentarfeltet at de har måttet ta vekk bildet. Andre igjen tør ikke å la barna sine gå i bunad av samme grunn. Man skal ikke tro på alle vandrehistorier på nett, men jeg har sett en del selv og andre er gjengitt av folk jeg stoler på og som kjenner vedkommende. At voksne norske kulturkrigere holder på sånn er ikke annet enn en nasjonal skam! Det finnes ingen unnskyldninger for å oppføre seg sånn; det er så flaut at det er vanskelig på beskrive i ord. Det er dessuten snakk om innvandrere som enten er eller forsøker å integrere seg og barna, og tar del i det norske ved å iføre seg nasjonaldrakter. Hva kan være bedre enn det? Og så blir de utsatt for hat og hets i en grad som gjør at de blir skremt. De er ikke alene; de fleste normale mennesker blir skremt av dette.
Har man så få sperrer eller så stor mangel på folkeskikk at man ikke greier å styre seg, så sørg i det minste for å sende griseriet til rett adressat. Og det er ikke bunadskledde innvandrere!
For alt tyder på at innvandrerbefolkningen blir syndebukker for noe de slett ikke har noen skyld i. Og da kommer vi til de årvisse debattene, som oppstår fordi noen aldri greier å la være å politisere alt mulig eller fremstille seg selv som overlegent inkluderende – og de blåser i konsekvensene. Som vaskeekte moralister har de det kjennetegnet at de aldri ville finne på å si som sant er: Denne måten å feire på er gal, for jeg – moralisten – føler ubehag ved den. I stedet fremmer moralisten sin personlige holdning under dekke av allmuens velbefinnende: Denne måten å feire på er gal, fordi andre kan føle ubehag ved den.
Som nisslue-motstanderne, som angivelig ville droppe nisseluer på juletrefest for å unngå at noen følte seg ekskludert. Kommentarfeltene kokte over om muslimer, men det var ikke en eneste muslim som hadde klaget. Det er ikke sjelden human-etikere som klager eller lager et «integreringsproblem» ut av ting som ikke er noe problem. Religiøse skikker og sanger – som er så innarbeidet i norske feiringer at de fleste ser på det som tradisjon, ikke religion – blir fremstilt som ekskludering av innvandrere og må derfor fjernes, påstås det. Det er bare tull; de som er religiøse har som regel en større forståelse for religions-uttrykk enn politiserte sekulære/ateister. Og til orientering har ikke nisseluer noe med religion å gjøre, så slike velmente påfunn er lite fruktbare, utover at de vekker irritasjon blant nordmenn fordi det dreier seg om tradisjoner de holder kjær. Føler du deg ekskludert av en nissluefest, så er det faktisk du som har et problem – ikke samfunnet. Men fordi det angivelig skjer i integreringens navn, får innvandrere skylden. Det hender at noen moské-ledere og enkelte innvandrertalsmenn henger seg på, men vi hører aldri på hva de sier ellers, så hvorfor skulle vi gjøre det når det gjelder nisseluer og flagg?
17. mai, er vi så glad i…?
Over til 17. mai, som noen av våre internasjonalt orienterte inkluderingsriddere later til å ha store problemer med. Nasjonalstater er jo som kjent fæle greier, feiring av dem enda verre. I dagene før står de følgelig i kø for å fortelle den forventningsfulle befolkningen at norsk kultur egentlig ikke norsk, men multikulturell. I mai 2009 tok for eksempel leder for dokumentasjonsavdelingen på Maihaugen, Gaute Jacobsen, på seg oppdraget med å oppdra allmuen med et banebrytende påfunn: Å kaste gitarer, bunader med silkedamask, et skrin med løvsagdekor fra tidlig på 1800-tallet og fortidas strykejern, og et mangletre med akantusdekor i en søppelcontainer på folkemuseet på Maihaugen, da disse tingene ikke er autentisk norske.
Jacobsen tror denne utstillingen vil hjelpe folk å forstå at ikke alt i Norge er helt norsk.
Utstillingen er rett og slett en container, full av norsk kulturarv.
Og riktig god 17.mai til dere også!
Jacobsen føyde seg med det inn i rekken av heltemodige multikulturalister som ubedt påtar seg det sisofysiske [norsk filosof fra Bergen, død år 1350 før Kristus. Min anm.] arbeidet med å gjøre opp med denne svært utbredte, men trangsynte norske forestillingen om en egen kultur, hvilket bare er en nasjonalromantisk myte oppfunnet av Frp og Frithjof Nansen i 1763. Det var omtrent på den tiden «Brudeferden i Hardanger» ble malt av Edvard Munch, noe alle vet at er en innmari autentisk gjengivelse av en ekte brudeferd. Slett ikke som de fyllekalasene vi ellers hører om og som skal være en følge av den norske oppfinnelsen alkohol.
Og det var jammen godt, for selv har jeg alltid trodd at absolutt alt i det hittil kjente univers er norske – og bare norske – oppfinnelser. For eksempel vet vel alle at strykejernet og Ipoden er oppfunnet av Sigrid Sigridsdatter fra Stiklestad? Hun hadde forøvrig aner helt tilbake til Håkon Jarl, og takket være blodskam var denne slekten så norsk som den kunne få blitt. Bunader og gitarer er også helt, helt ultranorsk; oppfunnet og tolket på gården UrenLurenHimmelturen, der man i likhet med Sigridsdatters familie – i minst 18 generasjoner – praktiserte omfattende innavl for å holde gitarstrenger og bunader rene for påvirkninger som ikke var bunnsolid norske. Som ekstrabeskyttelse ble omreisende kramkarer med utenlandske handelsvarer skutt på stedet. Med kuler og krutt – ein heilnorsk oppfinnelse det med. Og apropos kuler og krutt: Tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefaren til en kompis av en kompis av meg ble selvsagt ikke drept i en eller annen krig på Danmarks regning lenger ned på kontinentet – for nordmenn har jo alltid holdt seg her og bare her – hjemme i Steinrøysa.
Snorre må forresten ha vært full slik han vrøvlet om 1000-tallets vikinger som stadig dro på tokt nedover i Europa. I følge Snorre skal en av dem visstnok ha oppholdt seg lenge i Miklagard [en middels stor by på Island et sted. Min anm.], men hadde sikkert ikke med seg noe hjem derfra som kunne påvirke norsk kultur. Så i likhet med en hel haug av andre historieskrivere som forteller om kosmopolitiske nordmenn på russetur i utlandet, tar antagelig Snorre feil. De førstnevnte kan dog unnskyldes – de var tross alt utlendinger. Ikke som Snorre som var fra Valdres! Forresten overlevde sønnen til tipp-tipp-tipp`en krigen han deltok i sammen med sin far, og han kom ikke hjem til Noreg med noe så forferdelig som en utenlandsk kone på slep. Som ellers ble uglesett i svigerfamilien fordi det eneste hun kunne var å brodere fremmedartede blomster på silkeskaut – veldig pent, men ikke noen matnyttig egenskap man hadde bruk for på en fattig gård som krevde alle beboernes sterke hender. Dessuten var jo ikke blomstene norske, så denslags hadde man uansett ikke bruk for. Nordmenn ville som vi vet bare ha det de kjente til fra før: Bjørketrær og blåveis.
Ja, det er sannelig bra at den kaklende klasse oppdrar oss, for er det noe alle vet, så er det at enhver befolkning blir supertolerante og inkluderende av å bli behandlet som en flokk idioter.
Dagsavisens flaggdebatt
Flaggdebatten startet for alvor i 2008, da Dagsavisen med Anders Heger i spissen, følte at toppen av toleranse og inkludering måtte være andre nasjoners flagg i landets 17.mai-tog. Det er lett å være enig. I alle fall med tanke på hvordan demonstrasjoner i det multikulturelle Oslo ikke sjelden arter seg. Demonstrasjoner der noen provoserer i groveste laget ved å tillate seg å vifte med det israelske flagget pleier jo alltid å ende fredfullt, og hva er vel mer passende enn å medbringe stivpyntede små og store barn på en politisk markering som fort kan føre til konfrontasjoner? En bedre måte å feire dagen på enn at våre barn får bevitne altererte voksne gi uttrykk for sine politiske sym- og antipatier både muntlig og fysisk finnes vel knapt? Sant å si var det bare fordeler med Dagsavisens iver etter å opprettholde en revolusjonær tradisjon på 17. mai – og det til tross for at det er et par ting som skurrer ganske mye i utgangspunktet. Som sammenstillingen av de to noe motstridende ordene revolusjonær og tradisjon, for eksempel. Men utsiktene til politisk bråk i et overfylt Oslo sentrum er selvfølgelig et mye bedre alternativ enn dritkjedelige sekke- og potetløp for barn og pappaer. Skal en dømme etter salget av Playstation-spillet Grand Theft Auto, så er det ikke til å komme fra at norske unger i det hele tatt liker vold mye bedre enn flagg og tombola. Så hvorfor ikke gi dem det på en ellers sivilisert festdag?
Vi kunne like gjerne ta den helt ut og utkommandere militæret på Karl Johan. Det ville hjelpe de som i følge Dagsavisen vil «minnes andre landskaper, drømme om andre fellesskap, være stolt av annen arv, på den dagen som er vår». Mange av disse kommer tross alt fra stater der militært nærvær utgjør en stor del av både landskapet, fellesskapet og arven, så det skulle vel bare mangle at Wergelands Norge bidro litt til å dempe eventuell hjemlengsel?
Et mer smakfullt innslag på 17. mai vil for øvrig være et Hizbollah-flagg eller to med sitt eklatante fredsbudskap i. Noe mer vakkert og revolusjonært enn et maskingevær mot en norsk vårhimmel er det jo vanskelig å tenke seg. Kan vi forresten håpe på at antiamerikanismen også har blitt såpass giftig her til lands at et amerikansk flagg vil provosere like mye som et israelsk – for ikke å snakke om sørstatsflagg – sånn at det forhåpentligvis utløser ytterligere politisk aggresjon under 17.mai-feiringen i hovedstadens gater?
Dagsavisens forslag åndet simpelthen av inkludering, toleranse og multikultur. Det var bare en hake: innvandrerne man skjøv foran seg var ikke enige. Den ene – 1 – som var enig var leder for Norsk Innvandrerforum Athar Ali, men han har i praksis aldri sett noe norsk han ikke har villet endre på heller, så han er et sikkert kort som Innvandreralibiet. I entall. Som lønn får Ali enda mer rotnorsk ekskludering å klage på, og på den måten rettferdiggjøre Norsk Innvandringsforums fortsatte eksistens.
Feil innvandrere?
Resten – da flaggbrigaden endelig tok seg bryet med å spørre – så ikke poenget i å forvandle 17.mai til FN-dagen. – Har de voksne ikke viktigere ting å diskutere enn flagg i 17.-mai-toget?, spurte sjetteklassinger ved Vahl skole:
– Så klart vi må vifte med norske flagg i 17. mai-toget. Det er jo den norske grunnloven vi feirer, sier 6.-klassingen Idris Salah Ahmed fra Somalia, som går på Vahl skole midt i hjertet av Oslo.
Nærmere 25 nasjonaliteter er representert på skolen som har vel 300 elever fra 1. til 7. trinn.
Ulik kulturell bakgrunn til tross – elevene er ikke tvil:
– Det er jo Norge vi feirer, da må vi bruke norske flagg på nasjonaldagen.
…
Men den siste uken har det blitt snakket om å inkludere andre flagg enn norsk i 17. mai-tog. Assisterende rektor Grete Wahlmann ved Vahl skole mener i likhet med andre rektorkolleger Dagsavisen har snakket med, mener at ulik flaggbruk kunne virket splittende elever imellom.
– Vi har for eksempel elever fra Irak, der kurdere og arabere har hvert sitt flagg. Det er ikke gitt at det ville føles greit for barna å skulle fronte et slikt skille, mener Wahlmann
En rekke organisasjoner for åtte av de største ikke-vestlige innvandrergruppene i Norge sa det samme, og begrunnet det med «frykt for oppblomstring av etniske konflikter (innvandrere i mellom)», «sterk, om ikke sterkere, tilknytning til det norske flagget» og at «17. mai-feiringen er inkluderende nok som den er». Bashe Musse i foreningen Somalisk nettverk mente at flaggkrav kan føre til etnisk konflikt. Årsaken er at det finnes tilhengere av to ulike flagg i Somalia, forklarte han.
– Ett av flaggene representerer Somaliland/Nord-Somalia som ønsker å være selvstendig og løsrevet fra resten av Somalia. Det andre flagget representerer hele Somalia. Det kan lett oppstå uenighet om hvilket av flaggene som burde brukes av barna i toget. I verste fall kan bruken av flaggene virke ekskluderende og forvirrende og skape konflikt, sier Musse.
Også Thien Hai, styremedlem i Norsk Vietnamesisk Senter, mener innføringen av flere flagg ville bidratt til konflikt blant norskevietnamesere.
– Førstegenerasjons vietnamesere i Norge flyktet av politiske grunner fra kommunistregimet. De tilhørte det sørvietnamesiske regimet, og forholder seg til et annet flagg enn det som brukes offisielt i dag, forteller Thien.
Generalsekretæren i Norges tyrkiske Ungdomsforening, Dilek Ayhan, sa rett ut at kravet om å bruke andre flagg enn det norske er overdrevet. Leder for Serbisk forening Kosovo og Metohija, Boris Maksimovic, uttalte at den norske feiringen ikke burde endre seg. Iranske Malaka Izzati, leder for Internasjonal kampanje for iranske kvinners rettigheter, frarådet unge å vifte med det iranske flagget på 17. mai. – Det iranske flagget representerer et undertrykkende regime uten frihet. Da er det norske flagget å foretrekke, sa hun.
Hvaffornoe???
Leder Zenab Mahmood i det Norskpakistanske Studentsamfunn var heller ikke interessert:
– Vi bør være såpass integrerte at vi klarer å forholde oss til de norske tradisjonene, og feire den norske dagen med alle dets verdier, mener hun.
– 17. mai feirer vi Norge som en fri nasjon. Dette er Norges bursdag. Å la andre lands flagg komme til er som å la venninna mi blåse ut lysene på kaka mi. Det sammen gjelder den pakistanske nasjonaldagen. Dette ville vært rart om masse andre flagg ble vaiet på denne dagen, presiserte hun.
Dagsavisens utskremte skjønte selvfølgelig ikke et plukk, for hvorfor ville ikke innvandrere føle seg ekstra som innvandrere på den ene dagen i året vi feirer det vi alle har felles?
– Men har dere ikke lyst til å vise fram egen kultur og hvor dere kommer fra?
– Jo så klart, men det er ikke viktig for oss å gjøre det på 17. mai. Vi har jo våre egne dager og våre egne høytider, fastslår 11 år gamle Thusan Arulnesan fra Sri Lanka.
Så klart for en 11-åring med innvandrerbakgrunn; så uklart som det kan få blitt for etnisk norske, nedsnødde multikulturalister.
Men det er de førstnevnte som betaler prisen, for det er de som får skylden – for noe det som sannsynligvis er en overveiende majoritet synes er like tåpelig som etniske nordmenn flest.
Det er som sagt den ene dagen i året da vi positivt vet at alle som deltar feirer den ene tingen vi har felles: kjærligheten til et lite, fredelig og smellvakkert land langt mot nord. Det er også en av få dager i året folk flest er så åpne at de smiler til fremmede og kommer i snakk med hvem som helst. Så hva med å la være å spy ut av seg ukvemsord og gjøre opptakten til dagen så sur som overhodet mulig – for alle?
Rødt, hvitt og blått
For mitt vedkommende ble det en alternativ feiring av gårsdagen, da feber og snørr gjorde togmarsj til fots utenkelig. Så vi endte i stedet en 17.maibilkortesje som kjører til forhåndsbestemte destinasjoner i nærområdet. Alle bilene stiller pyntet med flagg, bjørkeløv og annet man finner passende. Noen av bilene hadde flagg på størrelse med dem du vanligvis finner på flaggstenger. Og to av dem ble kjørt av en rekke unge, ulastelig antrukne herrer med innvandrerbakgrunn – alle med sløyfe på jakkeslaget. Og det var ikke i det pakistanske flaggets farger, for å si det sånn. «Hvite nordmenn» er fremdeles i stor majoritet i Norge, så selvfølgelig ser alle hvem som har særlig ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Men gjør det noe? I går feiret vi sammen, uavhengig av hvor vi ellers er fra og hva vi ellers mener om saker og ting. De som ikke vil være del av Norge, deltar sannsynligvis ikke likevel. Og hjemme kan de jo vifte med de flaggene de vil.
Resten deltar på likefot – og det er det som er inkludering og integrering. Ikke multikulturalistenes påtatte og kunstige av slagsen.
Den tradisjonelle laksemiddagen ble for øvrig byttet ut med en pizza fra den lokale favorittsjappa vår. Der har vi spist i ti år og har kun utvekslet standardfraser med betjeningen i forbindelse med bestilling og betaling. I går var det ingen andre der bortsett fra den ikke-vestlige betjeningen, alle iført gigantiske rosetter av den typen bare bestefedre bruker. Det ble utvekslet smil, gratulasjoner og alminnelig prat om dagens feiring. Normalt mellommenneskelig samvær basert på frivillighetsprinsippet. Hverdagsintegrering, med andre ord.
Ja, vi har integreringsproblemer, personlig er jeg skeptisk til utviklingen og vet godt at en svale ikke utgjør noen sommer. Men dager som 17. mai med personlige observasjoner av innvandreres helhjertede deltagelse, gir håp – tross alt!
Så kanskje våre overvintrede multikulturalister kunne vurdere å bruke en annen av årets 12 måneder til å drive sin splittende politikk neste år?