I fjor ble president Erdogan nektet å bruke europeiske land som valgkamparena, det vil si at Tyskland, Nederland og Østerrike avviste Erdogan og hans menn, mens Norge gjorde det motsatte.
Nå er Erdogan igjen i støtet, og det er neppe tilfeldig at han valgte Bosnia som valgkamparena, dette tidligere landet som lå under Det osmanske riket. Denne gangen handler det om parlaments- og presidentvalget 24. juni i Tyrkia. Rundt 15 000 Erdogan-tilhengere møtte frem i Sarajevo, mange tilreisende fra andre europeiske land som nettopp Tyskland, Nederland og Østerrike.
Uten magemål
Erdogan vet å spille på nasjonalisme og islam. Og han har i årevis bidratt med farlig retorikk for å sabotere at tyrkerne velger å bli europeere. Dette fikk man i klartekst servert i Köln allerede i 2008: «Assimilering er en forbrytelse mot menneskeheten», sa Erdogan uten blygsel, og å insistere på at tyrkerne lærer seg tysk, er «mot menneskerettighetene», ropte han videre til 20 000 tyrkiske innvandrere.
I Bosnia fremstiller han seg som alle europeiske muslimers store forsvarer, og at det går bra med de tyrkiske-språklige kunnskapene i Bosnia vitner dette om: stadig flere bosniere lærer seg tyrkisk, skriver The Times. Hva er det de forbereder seg på?
A growing number of young Bosnian Muslims are learning Turkish, and they see Mr Erdogan as their defender. “Bosnia doesn’t have anyone like him,” Majda Catic, 28, said.
Erdogan gikk til angrep på tyrkere i Europa som arbeider i Europas nasjonale system. De arbeider for å «undergrave Tyrkia», proklamerte han til sine tilhengere. Han oppfordret sine støttespillere til å kjempe for å komme i maktposisjoner i regjeringsapparat og andre sentrale politiske organ. «Europeiske tyrkere må vise styrken sin til hele verden», fortsatte han.
Når man vet at rundt 60 – 70 prosent av tyrkere i Europa er Erdogantilhengere, forstår man hvilken femtekolonne våre demokrati har latt vokse frem.
Ja, de er fremdeles tyrkere
Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er bekymret over denne utviklingen. Som han har sagt til Rights da det ble klart at Erdogan også har bred støtte blant tyrkere i Norge:
-Norsktyrkere som støtter president Erdogan og hans mål om sterkere maktkonsentrasjon i Ankara og et styrket islam i Tyrkia, viser at integreringen har vært en illusjon. De bør vurdere å reise tilbake til sitt opprinnelsesland.
Tybring-Gjedde fortsatte slik:
«Tyrkia beveger seg i en totalitær retning. Det er både skremmende og utfordrende, men ikke overraskende. At Erdogan ser ut til å ha en majoritet av folket med seg viser at Europa og Tyrkia beveger seg bort fra hverandre. Retorikken som benyttes er svært fremmed for diplomatiet , og bidrar til å øke spenningen og hisse opp den tyrkiske befolkningen.»
Og å reise hjem, det kan de faktisk gjøre med hell, viser forskning. Forskeren Therese Sandrup har studert tyrkere i Norge og deres relasjoner til storfamilien i Tyrkia og familietradisjoner.
– Det har vært av uvurderlig verdi å få observere hele storfamilien samlet i Tyrkia, deres relasjoner til gjenværende landsbyslektninger, familie som bor i andre land og i store tyrkiske byer, understreker antropologen.
Til tross for at det er mer enn tretti år siden familiene pakket koffertene sine og begynte den lange reisen til det kalde Nord, så spiller Tyrkia fortsatt en sentral rolle i livene deres.
– Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, svarer jeg mine besteforeldrenes landsby i Tyrkia, forteller Fatma (27), født og oppvokst i Norge.
Osman (44) formulerer «integreringen» slik:
– Vi tilpasser oss, men vi blir aldri helt lik dere. Til det er vi for stolte. For oss tyrkere handler det å være stolt om å ta vare på familietradisjonene, sier Osman (43) til antropologen.
Daglig kontakt med Tyrkia via Skype, SMS, telefon og sosiale medier, er helt vanlig. Likeledes «transnasjonale ekteskap», altså at tyrkere her gifter seg med personer i Tyrkia. Tyrkere i Norge er også hyppig på besøk hos slekta i Tyrkia, og de etablere også bedrifter der, særlig nå som Tyrkias økonomi går bra, fremkommer det. Et «norsk ungdomsliv» med fester og kjæresteri, anses av de unge selv som «svært lite ‘tyrkisk’», sies det videre.
Alt ligger til med andre ord rette for at man kan bosette seg igjen i Erdogans rike.
Men våre politikere skal jo bare satse enda mer på intergreringstiltak, enda mer av våre skattepenger til dette luftslottet. Kanskje de samme skulle begynne å ta innover seg at de som vil bli europeere, de blir det? Og også ta til seg at vi har en betydelig fiende på innsiden av Det europeiske huset, og det jo snarere dess bedre? Tyrkia er jo som kjent et populært turistlandet, og tyrkerne våre er innvandrere, ikke politisk forfulgte flyktninger i sin tid.