Møt Ingvil Smines Tybring-Gjedde (52), statssekretær i Olje- og energidepartementet (OED) – med et utseende som ville fått mang en modellmamma til å snu seg, og med en CV som de fleste av oss vil beundre.
Vel, akkurat det med å beundre Ingvils CV er det slett ikke alle som gjør, særlig ikke de typisk selverklærte feminister, som hardnakket forfekter alt kvinner kan og skal, men som selv ikke makter en aldri så liten bakgrunnssjekk. For da Ingvil ble utnevnt som statssekretær i OED (2015) kom Dagsavisens politiske kommentator Hege Ulstein med følgende analyse:
– Jeg synes den største overraskelsen i dag er at kona til Christian Tybring-Gjedde, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, blir statssekretær i Olje- og energidepartementet. Jeg kjenner ikke til at hun har veldig mye erfaring fra olje- og energifeltet så det er lett å tenke seg at det er en håndsutstrekning til det mørkeblå «Tea Party»-miljøet Tybring-Gjedde tilhører i Frp, sier Hege Ulstein.
«Kona til»
La oss ta «kona til» først som sist. Da tar vi først turen til Ingvils CV: Hun er NDT-tekniker (Force Institutes, Danmark), har grunnfag i markedsøkonomi og høyskolekandidat, Bachelor i Internasjonalisering og Ledelse, Master of Management Program (Organisering og ledelse av Intellektuell kapital) og Master of Management Program (Samspill og ledelse), samtlige av de sistnevnte fra BI Stavanger. Hun har arbeidserfaring fra en rekke ulike aktører, og fra 1992 i oljebransjen. Først som opplærings- og sikringsleder on- og offshore (TKT AS), deretter seksjonsleder (Grøner Offshore), videre til prosjektkoordinator (Corporate), og så leder for seksjon for Petroleumskompetanse (begge sistnevnte for BI Stavanger). Videre gikk veien til Innovasjon Norge, hhv som O&G-ansvarlig i Rogaland, deretter sektorleder for O&G samt spesialrådgiver for Delegasjonsavdelingen. Fra Innovasjon gikk ferden til Utenriksdepartementet, som seniorrådgiver i hhv Næringspolitisk seksjon og Besøksseksjonen.
Men i tillegg kan vi ta en «annen tur», for Ingvil er også profesjonell klatrer. Det handler på en måte også om «kona til».
Ingvils første «klassereise» ble bestemt av foreldrene. For Ingvil, født i 1965, flyttet samme år med familien, mor, far og Ingvils storebror, til Tveita i Groruddalen (for øvrig samme sted som Oslos byrådsleder Raymond Johansen vokste opp). Etter 16 år i dalen hadde familien ambisjoner på barnas vegne. De skulle møte andre, også andre miljø. Derfor ble både Ingvil og broren sendt på Kristelig gymnasium (KG) på Oslos vestkant (bydel Frogner). En slik «reise» hadde moren, som selv var norsklærer, forberedt over tid. Barna ble for eksempel opplært til å snakke «korrekt» norsk, det var eksempelvis ikke noe som het «åffer» – det het «hvorfor».
På KG, hvor det stort sett var vestkantungdom, møtte hun Christian (Tybring-Gjedde), en vestkantgutt hun ikke trodde hun hadde noe til felles med – men hun ble hodestups forelsket. Og de hadde en sterk felles interesse: Sport. Det var også det som skilte dem.
– Han ville studere i USA på et universitet hvor han også kunne dyrke sin sport, vannpolo. Jeg ville klatre. Slik ble det. Han dro til USA og jeg ut i den store verden på de mest fantastiske klatrerutene. Stadig nye utfordrende høyder som skulle bestiges. Det var hardt, det var herlig, det var tilfredsstillende. Profesjonell klatrer, det var som musikk i mine unge ører. Det å sitte på en høyde og beskue det jeg hadde forsert. Kroppen min hadde behersket denne hindringen, vi klarte det! Hodet og kroppen. Helt til toppen, erindrer Ingvil.
Kona til en annen
Så fikk den hittil vellykkede klassereisen til Ingvil en ny utfordring.
– Jeg måtte jo også bli «voksen», tjene penger. Løsningen fikk jeg servert på et gullfat: tilbud om å være instruktør på kurset Ferdsel i bratt lende for forsvaret. Foranledningen var Vassdalulykken (1986). Mens jeg øver unge menn – og et par, tre kvinner – på å forholde seg til bratt lende, tar livet en annerledes bratt vending. Han er flott og smart, men det skal raskt vise seg at jeg har tatt grusomt feil av han. Han stjeler selvtilliten min. Glemt er alt med øving, trening og tilfredsstillelse. Jeg nullstilles, forteller Ingvil, og fortsetter:
– Jeg kom meg unna han, men hadde allerede mistet meg selv. Det er en forvirrende tid. Jeg møter likevel en flott mann, flott på alle måter, og vi gifter oss, får barn. Men smått om senn går det opp for meg at vi mest er gode venner.
På denne tiden møter hun tilfeldigvis Christian igjen. Kortversjonen er at de begge var gift, begge har barn, de skiller seg og de gifter seg med hverandre. Et ekteskap som i utgangspunktet settes på en knallhard prøve internt i familiene, og som ikke har blitt bedre med mediers omtale av spesielt Christian Tybring-Gjedde.
Stoler ikke på journalister
– For å si det slik: Det koster å være «kona til» Christian, og det har ført til at jeg ikke stoler på journalister. Jeg tør ikke knapt møte i Dagsnytt 18 eller andre politiske debatter/intervju. Jeg aner ikke hva de kan finne på. Jeg bare vet at noen er så ondsinnet, ja det er ordet, at de kan tillate seg hva som helst. Det fikk vi til de grader erfare etter 22/7. Det holdt på å knekke oss begge, og bare å snakke om det gjør at jeg får pusteproblemer, sier Ingvil – mens hun faktisk må ta seg inn med en pusteøvelse.
– Og dette er de samme som springer i flokk og følge for å ta dem som etter sigende sprer hat – men hvem er det egentlig som tillater seg å spre hat? Hatobjektene i norske medier er Christian Tybring-Gjedde og FrP. Og klarer de ikke å spre hatet på nyhetsplass eller i debatter, så kamuflerer de det bare inn i underholdningsindustrien – som igjen defineres som familieprogrammer. Kan man le eller rett og slett «drite ut» FrP-ere er det en journalistisk seier, som vi som familier betaler omkostningene med og som går på bekostning av reelle politiske debatter. De fleste journalister takler ikke politisk uenighet, fordi det ikke samstemmer med deres eget politiske ståsted, fastslår Ingvil – som for øvrig selv har sittet i Kringkastingsrådet.
– Ja, jeg er kona til Christian, han har gitt meg selvtilliten og troen på kjærligheten tilbake, men jeg lar meg ikke nullstille en gang til. Min reise går videre. Jeg er et fullstendig selvstendig individ.
Selvbevisst kvinne i en mannsverden
Vi, fotografen og jeg, møter statssekretær Ingvil på hennes kontor i OED. At hun har hatt røffe personlige erfaringer og frykter enhver offentlig omtale, er det lite som tyder i møtet med oss. Velkledd, smilende og imøtekommende. Vi møtes med klemmer og kan ikke unngå å se at dette er en dame som stadig er på reisefot. En bag med klær, noen ekstra sko, og så har hun et speil på innsiden av ett av skapene, men noe særlig med sminke finner du ikke hos henne.
-Nei, jeg er ikke så glad i sminke. Men jeg har tatt med en rød leppestift i dag – siden vi skal ta bilder, sier hun og holder opp leppestiften som et bevis. – Jeg fikk den i 50-årsgave, og se, jeg har brukt av den, fortsetter hun, mens hun viser oss at den faktisk er brukt. I alle fall litt.
Ingvil i en mannsdominert verden, med håret løst.
I ett av vinduene, der vi for øvrig ser rett inn i det ødelagte regjeringsbygget som enda har en falsk fasade etter 22/7, står et foto som er tatt fra en av de mange reisene som Ingvil utfører i embedes medfør. På bildet ser vi olje- og energiministre og -representanter fra de fleste land, Tyskland, Frankrike, USA, Saudi-Arabia, Iran, Irak, ja, nord, sør, øst, vest. Og de har alle noe til felles: de er menn. Unntaket er Ingvil – som for anledningen lar det lange lyse håret flomme.
– Jeg gjør det bevisst, sier Ingvil, altså har håret løst. Stort sett alle reiser jeg er på, og det er mange, for jeg er så heldig å ha en statsråd (Terje Søviknes, vår anm.) som gir meg stor frihet, og så har vi «delt feltet». Jeg tar mye av det internasjonale og han det nasjonale. Jeg elsker det! Møter hele tiden nye mennesker, lærer, får nye ideer, og så har Norge så vanvittig mye å være stolt av. Og mange vil ha tak i våre erfaringer, teknologi og prioriteringer. Men det er menn og menn og atter menn på dette feltet, særlig internasjonalt. Det er synd. Norge har vanvittig mange flinke damer innenfor olje og energi. Derfor vil jeg også ha damer med meg fra departementet når jeg er ute og reiser. Alle ekspedisjonssjefene i OED er menn! Men vi har en departementsråd som er kvinne. Jeg har sagt til henne 800 ganger at vi må rekruttere flere kvinner til toppstillinger internt, sier en engasjert Ingvil, før hun selv husker hvorfor hun nevnte løst hår:
– Men det var det med håret. Du vet, jeg har tatt hårextension! Bare for å kunne la håret flagre når jeg vil. Og det gjør jeg særlig når vi har møter med menn fra land der kvinner gjemmes bort. Det er også en av mine (små) personlige kamper: Ingen får meg til å dekke håret og jeg godtar ikke at menn behandler meg annenrangs fordi jeg er kvinne, sier en bestemt Ingvil, og legger til:
– Derfor har jeg også denne snoren til nøkkelkortene mine.
Alliert
Hun holder opp nøkkelkortsnoren som om vi ikke hadde lagt merke til den allerede, hvilket er umulig. Den er regnbuefarvet, og er som kjent homofiles, eller det som vel nå heter HLBT-personers, kjennemerke, med påskriften I’m an ally (Jeg er en alliert).
Ingvil er åpenbart en alliert, på mange vis, men særlig for dem som på noen måte utsettes for urett. Være seg personer med annen seksuell legning (i ungdommen håpet hun endog at broren var homo – fordi han hadde en så kjekk kamerat som Ingvil gjerne ville ha inn i familien, men det var broren dessverre ikke, sukker hun), eller at personer på en måte nedvurderes på grunn av faktorer de ikke kan gjøre noe med: som hudfarge eller kjønn.
– Jeg blir svært opprørt av urett. Derfor har jeg sagt klart fra her i departementet at jeg ikke drar på noen reise der jeg må dekke til håret. Jeg nektet å dra til Iran da jeg ble kjent med at dette «påbudet» måtte håndheves. Jeg finner meg heller ikke i at menn ikke vil håndhilse på meg. Jeg står med hånda til han gir seg. Det har skjedd et par ganger, en tok til slutt et raskt tak ytterst i fingertuppene, mens en annen kom med følgende påstand: «It’s in respect for you», hvorpå jeg heldigvis raskt klarte å replisere: «No, no, thats disrespectful for me!». Også disse må tre inn i den moderne verden, hvor vi kvinner er – og skal være – og vi skal fortsette å løfte oss selv – og hverandre! sier hun ivrig, mens jeg skjønner at alle intensjoner om at dette skal bli et kort intervju allerede er gått i vasken.
Klassereisen
I lys av siste tiders debatt om problemene i deler av Groruddalen hvor ungdomskriminaliteten øker og hvor løsningen synes å være å pøse på med mer penger, ikke minst til fritidsklubber for å aktivisere ungdommen, kan en ikke la være å undre seg over den klassereisen som Ingvil har gjort, fra Tveita til Oslos beste vestkant og som del av Regjeringen.
– Jeg klarte meg fint uten fritidsklubb, for det har jo gått tålelig greit med meg?, spør Ingvil en smule ironisk.
Hun forteller at hennes farmors mor, altså Ingvils oldemor, var husholderske til Vigeland-familien. Faren vokste opp på Kampen i Oslo, da Kampen var et arbeiderstrøk. Men han ble kontorfullmektig, så han gjorde et stort hopp i klassereisen. Så kom Ingvil og broren, og foreldrene var veldig opptatt av at de skulle ha skikkelig utdannelse.
– Men jeg har egentlig aldri tenkt på min egen reise som en klassereise før i det siste, jeg har tenkt på det som økonomiske forskjeller. Men det er jo en klassereise, fastslår hun.
Hun erindrer barndomstiden på Tveita som en oase.
1.klasse Tveita skole 1972. Ingvil nr. 2 i andre rekke fra høyre.
– Når vi flyttet dit var det et nybyggerområde og alle var nyinnflyttere. Men det var et klassisk arbeiderstrøk. De tre nybygde grå høyblokkene, på 13-14 etasjer, og de røde og hvite blokkene. Rødblokkene hadde fire etasjer, og hvitblokkene tre. I tillegg var det noen rekkehus som vi ikke forholdt oss til, det var liksom «for langt unna». Jeg vet for øvrig at Jo Nesbø har skrevet en bok der han referer til en stor villa på Tveita – det forteller meg at han ikke har vært der, for det finnes ikke villaer på Tveita i det hele tatt. Derimot finnes det villaområder på for eksempel Hellerud og Haugerud, sier Ingvil.
– Vi bodde i en 70 kvm leilighet i 3.etasje i den nestnederste rødblokka ved Alnabrua. Blokkene var plassert slik at alle hadde utsyn og det var flotte grøntområder. Vi kjente alle naboene, det var fru Ekornhol, fru Giljlund, ja, alle var herr og fru og etternavn. Jeg husker trappeoppgangen ble vasket hver uke på rundgang, og det var stadig dugnader, for eksempel til 17. mai. Da var vi alle, ung og gammel, ute og raket, plantet blomster, feiet i klestørkestativ- og søppelområdet. På vinteren var det «motsatt», da ble lekeplassen sprayet med vann for å få skøytebane. Jeg husker det som hyggelig. Og uansett hvor du bodde i blokkene på Tveita, så kunne du gå til skolen uten å krysse en bilvei. Infrastrukturmessig var det en utrolig flott konstruksjon av et lite samfunn.
Og der var faktisk en ungdomsklubb kommer Ingvil på, men den var ikke «foreldregodkjent».
– Vi hadde også en ungdomsklubb, et sted som ungdommene kunne møtes for å spille ulike spill, hvor det ble spilt musikk og du kunne danse. Der fikk jeg ikke lov til å gå, for der var «pøbelungene» – ifølge mine foreldre. Vi hadde heller ingen idrettsklubb på Tveita, de fleste i området som drev med idrett spilte håndball. Da måtte de dra til Oppsal. Jeg begynte i BUL som 10-11 åring fordi læreren min på barneskolen mente jeg var flink til å løpe og var fysisk, så han anbefalte moren min å melde meg inn. Broren min begynte også der etter hvert. Da tok vi T-banen til Bislett og sprang i Frognerparken.
Hadde dere bil?
– Ja, vi hadde det. Men vi ble aldri kjørt til trening. Vi hadde faktisk også ganske tidlig både telefon og hytte, men vi hadde ikke noe god råd – selv om vi kanskje var litt bedre stilt enn mange andre. Både moren og faren min jobbet, og det var få damer på den tiden som var yrkesaktiv. Fra tidlig alder gikk jeg til nabo Kari-mor, hun passet oss når mor og far ikke var hjemme. Så ble vi etter hvert nøkkelbarn. Men vi hadde ikke mer penger enn at jeg arvet klærne etter min bror, og da Lewis-bukser ble så populært, dro vi til Grønland der Familieskomakeren solgte Lewis 501 som B-vare.
– På søndagene var vi stort sett på tur i marka. «Alle» var det. Vi gikk opp fra Haugerud og inn i Østmarka derfra til Appelsintoppen hvor vi var innom flere hytter med servering, buljong, kakao og kanskje en bolle, men stort sett med medbrakt matpakke. På vintrene dro vi til Ulsrudvannet, for der kunne vi stå på skøyter. Da dro gjerne flere familier sammen. Vi kunne også kjøre bil til Ulsrud, men som oftest tok vi T-banen. Det var et godt nabofellesskap. Nyttårsaften ble for eksempel ofte feiret sammen med noen av naboene, da var vi barna med.
– Nettopp disse søndagsturene som mine foreldre dro meg med på, lærte meg mye. Det var slik min interesse for klatring kom. Det å være ute, det å kunne klare meg selv, det å takle motbakker. Jeg fant ut av hvordan det er å være sulten og hvordan jeg kunne overleve. Og så lærte jeg at det å overleve er for dårlig. Jeg vil leve.
– Men barndomsriket mitt som var fint, er helt borte, sukker Ingvil.
Endringen av Tveita
Alle som vokste opp på Tveita i dette området var i samme situasjon, de hadde flyttet inn omtrent samtidig, alle hadde barn, og barna ble passet på av hverandre, erindrer Ingvil.
– Jeg husker godt at vi fikk kjeft av nabodamene om vi gjorde noe galt. Vi hadde innetider, og hver familie hadde sitt kallesignal til barna. Faren min plystret når det var mat. Så sprang vi inn for å spise, for å springe rett ut igjen. Kveldsplystringen betydde at nå var det kvelds og sengetid.
Så endret bomiljøet seg. Gradvis. Ingvil hadde da flyttet fra Tveita og merket endringene på kroppen hver gang hun var tilbake.
– Det første jeg merket når jeg kom på besøk til mine foreldre var forfallet. Ingen blomster var plantet. De innhegnede tørkestativene begynte å falle sammen. Det var skittent i trappeoppgangene. Søppelområdet var grisete. Det var åpenbart: Færre og færre tok ansvar for det som var felles. Dugnadene forsvant. Vaktmesteren forsvant, og hans bolig ble solgt som en vanlig leilighet. Og så det som jeg reagerte mest på: Små barn som var ute langt utover kvelden, barn som gikk for lut og kaldt vann, sier Ingvil.
De små barna husker hun spesielt godt, fordi hun nettopp selv blitt mor, altså for litt over 20 år siden.
– Så ble det verre og verre. Til slutt syntes jeg det var ille å komme hjem. Det fortalte jeg mine foreldre, men de unnskyldte situasjonen hele tiden. At det var mange barnefamilier, at familiene hadde dårlig tid. Og siden mange er innvandrere kjenner de ikke å godt til hvordan ting fungerer i Norge, var foreldrenes forklaring.
– Men for seks år siden flyttet også de. Etter nærmere 50 år i dalen. På mange måter «ga de opp». Ikke fordi de på noen måter misliker Tveita eller dalen i seg selv, men fordi bomiljøet ble totalt forandret. De aller fleste fra min oppvekst er flyttet, og da ikke bare de unge, ingen av mine barne- og ungdomsvenner er igjen på Tveita, men også de fleste eldre har dratt. Foreldrene mine begynte å tenke på at de kunne ende på et gamlehjem sammen med folk de overhodet ikke kjenner og som har helt andre verdier enn dem selv, sier Ingvil.
Hvem snakker for hvem
Ingvil er frustrert over debatten som går om Groruddalen.
– Jeg blir rett og slett forbannet når jeg hører ulike fastslå hvem som kan uttale seg om Groruddalen eller ikke. Og hva var dette med «den hvite manns byrde»?
Ingvil tenker på en kronikk i Aftenposten (7. mai) forfattet av Muna Jibril, som er «lei av å høre fra folk som ikke er fra Groruddalen, lei av å se mennesker som i praksis ikke aner hva de prater om, sette dagsorden». Jibril mener den «norske høyresiden ofte anklager meningsmotstandere for berøringsangst når det gjelder utfordringer knyttet til innvandring», mens hun påstår at «de lider av en berøringsbesettelse».
– Hvordan tenkes det? Det snakkes som om Groruddalen «ble oppfunnet» for ti år siden. Jeg kom dit da jeg var et par måneder, nå er jeg 52, og før jeg kom dit, da eksisterte virkelig Groruddalen også, det har da bodd folk i dalen lenge. Mange av dem som uttrykker seg om dalen nå snakker ufattelig unyansert, og mange av dem er unge og skråsikre. Som han som slo fast at han hadde bodd 16 av sine 18 år i dalen, og kritiserte at Frp-ere tok turen for å se «Groruddalen med egne øyne», hvorpå ha slo fast at «Groruddalen ligger faktisk i Norge» (også et innlegg i Aftenposten 7. mai av Usman Hussein med tittelen «Har folk som ikke bor på Stovner, grunnlag for å snakke på vegne av oss?», vår anm.). Det er også irriterende at svart-hvit-problematikken trekkes inn – og det er det de selv som gjør. Hudfarge er helt irrelevant, det handler om hva du står for. Hvilke holdninger en har. Men mediene fortsetter å videreformidle et bilde som om Groruddalen ble «befolket nylig», og da av personer som mener å tilnærmet eie dalen og dens historie, hevder Ingvil.
– Medienes bidrag er for øvrig helt skrekkelig, fortsetter hun. – Mediene har et utrolig stort ansvar, for det å ikke snakke om det som faktisk er, det ikke å kalle en spade for en spade, det gjør at det ikke blir noe reelt å diskutere. Vi tør ikke ta tak i de reelle utfordringene, vi diskuterer rundt dem. Derfor kvier mange seg, selv jeg med min oppvekst i dalen føler meg fremmedgjort.
Noen lytter
Idet Ingvil er inne på mediene igjen, må hun fortelle om hvor fantastisk det er å møte folk – i utlandet – som faktisk er genuint interessert i Norge, og ikke minst hvordan Norge forvalter olje- og energifeltet, hvilket norske medier bryr seg lite om, hvis det da ikke handler om utopiske politiske ideer om å stoppe all produksjon av olje og gass.
– Jeg nevnte min angst for medier. Den slår også inn i utlandet, og da pleier mine kollegaer å berolige meg: Husk vi er i utlandet. Og jeg blir like overrasket hver gang: Journalistene er faktisk interessert i hva jeg har å bidra med, de er ikke ute etter å sette meg fast! For husk at Norge er verdens tredje største gassproduserende land. Vi er tunge, svære digre mastodonter i verden på dette feltet. Det er «Look to Norway» i alle sammenhenger, og vi blir sett – og hørt. Vi er storprodusenter av olje, men det er en veldig liten del av energifeltet i Norge – vi er mye større på gass. Og en av de tingene jeg mener er viktig å få frem er at «det grønne skiftet» startet for 100 år siden i Norge, fastslår Ingvil.
– Vi utviklet vannkraften vår som var hele grunnlaget for industriutviklingen i Norge. Når vi fant olja for 50 år siden – eller riktigere: amerikanerne fant olja vår, noe de elsker å få skryt for, forståelig nok – og uansett hvor jeg er i verden så er spørsmålet det samme: Hva er det dere har gjort, hvordan har dere fått det til? Svaret er at vi hadde en godt utviklet industri i vannkraften, vi hadde infrastruktur, en maritim flåte og en fiskeriflåte, og vi hadde godt utdannet folk, blant annet mekanisk kompetanse og i tillegg internasjonal hjelp, mange amerikanere var her. Det var på denne grunnstammen vi utviklet olje- og gassindustrien. Samtidig som vi ble store tunge operatører – de som pumper opp olja – så var det alt det andre som det var behov for, rør, ventiler, «dingser og dongser», just name it, og så utviklet vi også det i Norge – og så ble vi jammen verdensledende på mange av disse områdene også. Vi har verdens beste fisk, super fiskeriforvaltning, samtidig som vi er verdensledende i å produsere olje og gass med lavest mulig utslipp, gjennomsnittlig lavest i hele verden. Vi klarte å ivareta begge deler, vi har alltid vært et friluftsfolk, forklarer Ingvil, og jeg innser at vi nå snakker med OED-Ingvil, og ikke slipper unna så lett:
– Da sier gjerne folk, men 8.000 milliarder på bok! Hva gjorde dere? Vi vil også ha 8.000 milliarder. Men det tok 23 år før første innskuddet i oljefondet. I begynnelsen tjente vi jo ikke mye, men så reinvesterte vi alle pengene vi tjente. Dette er grunnlaget for velferdsnasjonen Norge, sier Ingvil.
Overføringsverdi til innvandringsfeltet?
På 23 år klarer vi å bygge opp en slik fantastisk industri, men i et like langt tidsperspektiv takler vi ikke innvandringen godt nok. Kunne vi styrt innvandring- og integreringsfeltet etter samme suksessnøkkel som olje- og energifeltet?
Da blir det stille, men ikke altfor lenge:
– For det første tror jeg vi har dårlig samvittighet fordi vi ble rike så fort. Og så tror jeg at den norske folkesjela, og det tror jeg langt inn i hjerterota, at vi er snille mennesker, vi er et godt, snilt folk som vil andre folk vel. Vi har slitt og strevd i dette landet i alle år, og det har utviklet oss som nasjon og til det folkeferd vi er. Yte, før nyte, selv om ikke vår generasjon har slitt så hardt fysisk som våre forfedre. Og husk at vi startet med ett oljefelt, senere kom det flere, og da vi virkelig begynte å tjene penger, så brukte vi dem ikke øyeblikkelig. Vi satte faktisk bremsen på for 23 år siden, det kom for mye penger for fort, vi kunne ikke håndtere det inn i samfunnsøkonomien vår, da kunne vi ødelegge oss selv. Det er kanskje overførbart til innvandringen, men her synser jeg bare: Ikke for mange på en gang, investerer i dem vi har, og skulle det bli «ledig kapasitet», slik som nedgangen nå av asylsøkere, så skal vi ikke ta imot flere kun av den grunn. En kontrollert utvikling, som på OE-feltet der olje -og gassutvinningen også skulle ivareta naturen, slik må innvandringen heller ikke komme i konflikt med norske verdier og kultur. Men det er klart, det er forskjell på penger og mennesker, sier Ingvil.
Det er kanskje det, men sammenligningen er likevel interessant. Men hva vil så Ingvil anbefale fra sin egen klassereise?
– At klassereisen ikke stopper ved at en selv eller foreldrene har innvandret til Norge. At å overleve er for dårlig, man må ville leve. Reisen går videre, det krever egeninvestering. Og at vi må støtte hverandre. Det handler om foreldrerollen, naboskap, dugnad som minste felles multiplum av et samfunnsfellesskap, og ta i bruk våre nære muligheter: Søndagstur i skog og mark, og være «turist» i egen by. Oslo byr på mange muligheter, man må bevege seg ut av dalen for opplevelser – som familie. Så må man ikke lar seg kue av å bli stemplet som «annerledes» – slik jeg selv har blitt både som Tveita-jenta og FrP-er. Det er ikke noe unikt, se fremover, ha mål. Og se gjerne fremtiden i olje- og energisektoren, per i dag jobber 200.000 i leverandørindustrien på olje og gass, i tillegg kommer alt av leveranser, transport etc. Utviklingen går raskt, her er ufattelig mange muligheter i overskuelig fremtid, fastslår en smilende Ingvil.
Og hvor er hun selv noen år frem i tid?
Hun ler godt, før hun konkluderer med at hun håper å være et sted der hun er en god rollemodell – og ingen «fotomodell».
– Jeg ble faktisk spurt om det i ungdommen, om å bli fotomodell altså. Jeg ble sett på Karl Johan av Eileen Ford (visste vi det ikke!), og hun stoppet meg. Men jeg takket nei. Jeg er en person som vil få ting gjort. Og jeg vil at flere kvinner skal inn i ledende posisjoner, derfor er jeg også aktiv i nettverk, sier Ingvil, men som ikke vil si så mye mer om disse nettverkene. – Det er nettverk som skal påse å få ting gjort, ikke for medieoppmerksomhet eller som en annen «gutteklubben grei», sier hun.
– Og så er «mannen til» om noen år forhåpentligvis sluttet i politikken, avslutter en optimistisk Ingvil, og skyter inn: Om riktige mange år ser jeg Christian og meg i en hammock – med en GT i hånden, skuende utover landskapet. For det viktigste er de nære ting.