Det hender at selv nyhetsjunkier går glipp av vesentlige opplysninger, og flaut som det er å innrømme: det har jeg gjort. Men takket være VG-oppslaget «Stakkars Støre» fikk man seg en aha-opplevelse på morgenkvisten.
Arbeiderpartiet går fra krisemåling til krisemåling og er nå nede i 22 prosents oppslutning. Tiltroen til Jonas Gahr Støre står heller ikke i taket: 42 prosent av landets velgere mener han er feil mann på feil plass. Innen Arbeiderpartiet mener 24 prosent det samme. Bare 14 prosent av velgerne mener at Støre er best skikket til å bli landets statsminster.
Rare greier
Som tidligere Ap-velger – avhopper fra og med det øyeblikket Støre ble partileder – må jeg tilstå at jeg har undret meg over hvordan det kunne gå så galt. Man skal jo helst ikke gå på person, men personlig karakter er relevant når det gjelder toppolitikere som kan ende som leder for hele landet. Og på grunn av små og store løgner i forbindelse med karikaturstriden i 2006 og striden om blasfemiparagrafen i 2008/2009, fremstår Støre for meg som prototypen på en upålitelig karrierepolitiker som uten samvittighetsnag sier akkurat det som passer ham (og karrieren hans) i krammet.
Han later også til å mangle evne og vilje til å lese sin samtid og folket han tror han kan representere, hvilket gjør at han utviser dårlig dømmekraft i en rekke politiske saker.
Til gjengjeld virker han både intelligent og langt over gjennomsnittet opptatt av å gjøre personlig karriere, så da har det rett og slett vært vanskelig å skjønne hvordan det kunne gå så galt for ham og partiet hans på så kort tid.
Nasjonalskalder
Det vil si: det var det helt til i dag, da jeg ble klar over hvem han har valgt som politisk rådgiver. Det forklarer en hel del, og bekrefter så til de grader at Støre har dårlig dømmekraft. Rågiveren er nemlig Thomas Boe Hornburg, tidligere Aftenposten-kommentator og uttalt Støre-groupie.
Politisk rådgiver Thomas Boe Hornburg.
I 2015 brukte han følgelig spalten sin til å sende en panegyrisk søknad på sin nåværende stilling. Hornburgs analytiske evner og dømmekraft fikk ham blant annet til å karakterisere Støre på denne måten:
Støre er i sitt ess som samlende nasjonalskald.
Jepp, og ❤?❤?❤? til deg også, Thomas! Stillingen som politisk rådgiver gikk som vi, og nå jeg, vet i boks.
Det spørs om ikke Hornburg gjorde Støre rangen som nasjonalskald stridig, for selv priste han Støre så det ljomet i alle Norges fjell og daler.
Han har en ukuelig tro på idémakt, på ord om å trekke i lag, på dialog og dugnad året rundt.
Hornburg sammenlignet Støre (min Støre!) med Jens Stoltenberg og det var ingen tvil om at han oppfattet den avgåtte, nøkterne statsmininsteren som underlegen den påtroppende, visjonære Støre:
Stoltenberg ble alltid rastløs på spørsmål om hva som var hans visjoner, hans himmel over politikken.
Da løp det ofte et irritert drag over ansiktet.
Støre elsker slike spørsmål. Han bruker skamløst uttrykk som «det store bildet» og «det lange perspektivet» minst et dusin ganger i et hverdagslig foredrag.
Stoltenberg var i sitt ess som beslutningstager.
Blir det mer lyrisk nå…
Det er rart med det, men med tanke på Arbeiderpartiets ferd etter Stoltenberg, later det til at velgerne foretrekker beslutningstagere fremfor nasjonalskalder. Og da helst politikere som kan regne og lese statistikk i stedet for å sysle med idémakt, dialog og dugnad året rundt. Det har vi jo ellers reklamebyråer, sosionomer og borettslag til.
Og apropos nøktern, så er det mye som tyder på at rådgiver Hornburg ikke helt vet hva det betyr.
Han ville korrigere inntrykket av seg selv som tåkefyrste. Stilen var derfor uvanlig nøktern, de konkrete løypemeldingene i politiske saker mange.
Dette er tilfeldigvis den samme Støre som på samme tid hadde dette å melde i Politisk Kvarter hos NRK:
Det er ikke sikkert i 2017 at veien fremover går til 2013, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette tror jeg er klar tale.
…
Det jeg kan bruke på talerstolen er ord, og jeg tror de ordene skal beskrive både en virkelighet og en ambisjon.
Mer konkret kan det jo ikke bli, kan det vel?
Full jubel for politisk feilgrep
Mens migrantkrisen i 2015 var på sitt verste, valgte lederen for det en gang statsbærende, ansvarlige Arbeiderpartiet å kaste seg på den i stor grad medie- og aktivistskapte stemningsbølgen og øke presset på norske myndigheter. Støre annonserte følgelig at landet skulle ta i mot ytterligere 10.000 syrere over en toårsperiode og høstet vill jubel og tordnende applaus fra partifellene i Folkets hus.
Og fra Aftenpostens Hornburg, hvis begeistring – ikke minst fordi det ville skape store problemer for Solberg-regjeringen, du snakker om å tenke på landets beste! – ingen ende hadde:
Og Støre ville ta Ap ut av skammekroken som partiet har havnet i etter asylbarnsaken. Forslaget om 10.000 syriske kvoteflyktninger bidrar mye til det.
Nå flytter innvandringsdebatten igjen over på borgerlig side. Der kan den igjen skape store politiske problemer for Erna Solberg og co.
Thomas Støreskald var så lykkelig over Støre Nasjonalskald at han benyttet anledningen til å dikte litt selv:
Men først og fremst var det ikke tenkeren Støre vi fikk høre torsdag. Det var politikeren.
Og den mest konkrete nyheten han hadde på hjertet var løftet om at Norge i år og neste år skal motta 10.000 syriske kvoteflyktninger.
Det er mer enn en dobling. Det koster minst to milliarder kroner.
Det var fabulering på meget høyt nivå, ettersom Arbeiderpartiets eget sentralstyre beregnet kostnadene til rundt 7 milliarder kroner. Barne- og likestillingsdepartementet opererte med et foreløpig anslag på 10 milliarder.
Er det en landingsstripe i nærheten?
Det er alminnelig erkjent – bortsett fra blant ihuga asylaktivister og politisk rådgiver Thomas Boe Hornburg, tydeligvis – at Støres populistiske 10.000-løfte var et politisk feilgrep, som fikk negative følger for Aps rykte som et ansvarlig og styringsdyktig parti. Ap har historisk sett ikke vært noe innvandringsliberalt parti; politikken har hovedsakelig vært styrt av pragmatisme, ikke ideologi. Av konkrete regneferdigheter, ikke luftige visjoner. Støre skjønte nok selv at det var feilgrep, for løftet ble raskt nedjustert til 8.000 over en treårsperiode i et stortingsforlik (uten SV og MDG).
Likevel har han altså valgt å holde seg med en rådgiver som oppfattet løftet som en briljant politisk manøver.
Støres tale var også en løypemelding fra prosesser for å fornye Aps politikk. De har pågått siden Støre tok over som partileder for ti måneder siden.
Talen illustrerte godt hvor Støres Ap er på vei.
Ja, mot 22 prosent oppslutning. Ørnen er med andre ord på vei inn for landing.
En beundrers nesegruse heltedyrkelse er jo alltid et uendelig vakkert skue, men både Støre og Hornburg burde nok notert seg at selv beundrere får et bedre oversiktsbilde når de trekker nesen 10 små centimeter vekk fra det punktet på politikere hvor man i gamle dager pleide å oppbevare lommebøkene sine.
– Det politiske prosjektet Støre har begynt på, er ikke det samme som det Stoltenberg forlot, proklamerte den vordende politiske rådgiveren overbegeistret i 2015.
Nei, det skal være sikkert og visst. Og med Jonas Gahr Støres dømmekraft og Hornburgs hoffrådgiveri ser vi jo alle hvordan det politiske prosjektet har gått.