Av og til blir man en smule lei av å måtte gjøre svært velfinansierte mediers jobb, spesielt når de som Dagsavisen får 37 millioner kroner i pressestøtte for å være en avis – ikke en ropert.
Hallo, er det noen kritiske journalister hjemme?
Stortingsrepresentant og medlem i familie- og kulturkomiteen for SV Freddy Andre Øvstegård rir igjen, og hevder at det er den borgerlige regjeringens skyld at såkalt barnefattigdom øker i Norge. Bevæpnet med påstander solid forankret i løse luften og FNs barnekomités fremføring av Barneombudets skyggerapport, går han følgelig løs på Barne- og familieminister Linda Hofstad Helleland (H).
Han mener at hun «skylder på innvandring», som – naturligvis! – ikke har noen sammenheng overhode med den mystiske barnefattigdommen. Hørt sånt! Det er ikke bare feil, det er skammelig, bjeffer Øvstegård.
Men nei, det er slett ikke feil og det eneste som er skammelig i denne saken er a) at stortingsrepresentanter som er så kunnskapsløse i det hele tatt er valgbare og b) at statstøttede medier lar dem slippe unna med det.
– Økt barnefattigdom skyldes regjeringens fordelingspolitikk, ikke hvor barna kommer fra. Det er en økning i fattigdom også blant etnisk norske barn. Høyre skyver innvandrere foran seg for å skjule konsekvensene av sin egen politikk, føler Øvstegård.
Joda, det er korrekt at fattigdom øker blant etnisk norske familier også, men i all hovedsak skyldes den økte barnefattigdommen den store innvandringen fra Afrika og det islamske Asia. Du vet; den Øvstegårds eget parti er en av hovedpådriverne for.
Fakta? Ikke her i SV-land, takk!
Mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Den største andelen barn i lavinntektsgrupper er fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea, Afghanistan og Pakistan.
Noen politikere og medier fremstiller det hele som et «botidsproblem»; flere av gruppene har kort fartstid i Norge. Således antyder man at det vil gå seg til med lenger botid.
Sannsynligheten taler imidlertid for det motsatte. Nummer 6 på listen er nemlig Pakistan, som er den ikke-vestlige innvandrergruppen med lengst botid i Norge. Dette indikerer at botid ikke bøter nevneverdig på problemet. I tillegg vet vi at integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går feil vei: Etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Rekordår hvert år.
Denne innvandringen er ikke noe som har kommet på den borgerlige regjeringens vakt, den startet på og har steget jevnt og trutt siden 2000-tallet. Samtlige regjeringer – inklusive de SV selv enten har sittet i eller støttet siden da – har dermed et ansvar. Disse gruppene har økt raskt og mye på veldig kort tid, både på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte å innvandre til Norge i 1998, og er i dag den største ikke-vestlige innvandrergruppen i landet, med over 40 000 medlemmer. Så følger Irak, med nærmere 34 000 medlemmer, Syria med nærmere 30 000 og Eritrea med 26 000. Alle er grupper som står for mesteparten av barnefattigdommen.
Som det heter i Statistisk sentralbyrås rapport:
101.000 barn i Norge lever nå i husholdninger med vedvarende lav inntekt.
Antallet har steget jevnt og trutt siden starten av 2000-tallet. Det steg under den rødgrønne regjeringen, og det har fortsatt under dagens borgerlige regjering.
En åpenbar sammenheng (men altså ikke i SV-land)
Dette er samtidig grupper som har svært lav sysselsetting. Somaliere har høyest arbeidsledighet i Norge, mens de andre følger tett på. Innvandrere fra Afrika og Asia har en sysselsetting på henholdvis 48,6 og 56,1 prosent. Det skyldes blant annet at de har få arbeidsrelevante kvalifikasjoner og familiemønstre: arbeidsledigheten er betraktelig høyere blant kvinner fra disse regionene. Og selv den lave prosenten innebærer ikke nødvendigvis sysselsetting i vanlig forstand. Én times lønnet arbeid eller mer i uken regnes faktisk som sysselsetting i dette tilfellet. For øvrig får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap.
Store deler av disse gruppene er i praksis ikke ansettelsesbare.
Hvordan har dette ikke sammenheng med innvandring, mon tro?
– Økt barnefattigdom skyldes regjeringens fordelingspolitikk, ikke hvor barna kommer fra, påstår Øvstegård, forhåpentligvis mot bedre vitende. For hvordan vil han ellers forklare dette?
Ser vi på de aktuelle gruppenes familiemønstre, ser vi faktisk en soleklar sammenheng med landbakgrunn og fattigdom. To av de fattigste gruppene i SSBs statistikk er innvandrere fra Somalia og Eritrea. Det er også de to gruppene som får flest barn, henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De har høyest fruktbarhet i hele landet.
For å si det slemt: de får barn de egentlig ikke har råd til.
Opplysningene ingen medier orker å ta i
At det er store penger i omløp i de samme gruppene, er et annet udiskutabelt faktum.
Flere av dem sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet.
I november 2017 ba HRS Valutaregisteret om innsyn i hvor mye penger som sendes til de fem landene, blant dem Somalia, Afghanistan og Pakistan, som mottar størst overføringer fra Norge. Disse tallene viser transaksjoner som er foretatt av foretak som utfører betalingsformidling, slik som for eksempel Western Union og MoneyGram, og beløpene baserer seg på hva de rapporteringspliktige innrapporterer til Valutaregisteret. Tallene omfatter ikke overføring via bank eller mer uformelle kanaler som Hawala. Det er med andre ord sannsynlig at de reelle beløpene er langt høyere.
Oversikten viser at det har vært en eksplosiv økning av penger sendt til Somalia. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 110 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 384 millioner bare i 2016.
Det er ganske mye penger, og sannsynligheten taler for at flere av gruppene ville klart å bekjempe litt av fattigdommen på egenhånd ved en annen pengedisponering.
Hvordan vil Øvstegård forklare dette og ikke minst: hvordan vil han bortforklare sammenhengen med innvandring?
Ved å gjemme seg bak FNs barnekomité, som nettopp har tatt diktat fra Barneombudets, som i likhet med det SV hun ble utnevnt av er veldig for økt barnetrygd, skyggerapport.
– Vi har nettopp fått en tydelig anbefaling fra FNs barnekomite om å løfte barnefamiliers økonomi for å bekjempe barnefattigdom. Høyre svarer med å gå imot å heve barnetrygden, i debatt med SVs Audun Lysbakken før helgen, proklamerer han.
Det skulle bare mangle, for Høyre er tross alt Høyre, ikke et underbruk av SV og FN. Og i motsetning til SV, kan det jo tenkes at de tar til seg noen fakta underveis.
Men vi skal ikke avskrive mediene våre helt heller. I anledning migrant-skipet som ikke får legge til kai i Italia, skriver faktisk våre ledende aviser nettopp det i dag: migrant-skip. Det er ikke verst etter å ha (mis)brukt begrepet «flyktninger» siden kampanjesommeren 2015, så om tre små år er de kanskje på banen i dette spørsmålet også?
Kanskje går det til og med så langt at selv Dagsavisen vil orke å se med litt mer kritiske øyne på overbudspolitikere som Freddy André Øvstegård, Audun Lysbakken, Jonas Gahr Større og «FN-rapporten» deres i 2021?