Kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt: «NAV må bruke ressurser på å reparere unge mennesker, som burde ha fått hjelp lenge før de kom til NAV.» (Nettavisen)
Det handler om unge menn som ikke klarer å gjennomføre videregående skole og da vet vi at veien kort til NAV-kontorene.
Det er rundt 63.400 personer mellom 18 og 29 år som ikke er i aktivitet, utdanning eller jobb. Det er mange (unge) mennesker.
Åsholt:«Utfordringene for mange av disse ungdommene er ofte synlige allerede fra de er 12-13 år gamle.»
Men hvem er alle disse unge guttene i 12-13 årsalderen som er så godt synlige, men som hverken foreldre, fritidsledere, pedagoger, sosionomer, politi og lærere greier å hjelpe på rett kjøl? Fellestrekk? Hvilke erfaringer har de ulike faggruppene? Hva kunne disse ulike faggruppene lært av hverandre hvis den offentlige samtalen var mer presis?
Slike nyanseringer blir sjeldent skrevet om i avisene, fordi mange journalister har en tilnærmet sykelig trang til å beskytte minoritetsgrupper for negativ omtale.
Men skal du komme til roten av et problem, må du i det minste ha mål om å være ærlig. Er det for eksempel slik at muslimske gutter er overrepresentert blant dropouts på videregående skole må du først kunne erkjenne at det faktisk er slik, uansett hvor ubehagelig sannheten måtte oppleves, selv om drømmen om det «fargerike felleskapet» krakelerer.
«Oppvåkning» som har skjedd den siste tiden er på mange måter fascinerende, men å «reparere mennesker» tar dessverre som oftest veldig lang tid. Derfor må mennesker ikke bli ødelagt, og hvordan sikrer vi det?
Det er dét vi ikke snakker om.