Aftenposten har prisverdig laget en stor reportasje om at mange i Oslo dør alene, og at de sørgelig nok ikke blir funnet før lenge etterpå. Tom lå lengst – liket ble båret ut av den lille ettromsleiligheten nesten et år etter at han døde.
Tom på Haugenstua
Vi får inntrykk av en by der vi ikke bryr oss om hverandre lenger. Lillebjørn Nilsens Oslo – «Byen med det store hjertet» – har tydeligvis fått infarkt.
Aftenposten har ikke lagt vekt på at stedet Tom bodde, Haugenstua, er det nærmeste man kommer en innvandrerghetto i Oslo. Det kunne flere av mine informanter i boka Fremmed i eget land (2015) fortelle: «Lisbeth» fortalte: «Jeg har vært litt redd for gettotendenser. Smedstua og Haugenstua er vel de mest gettoaktige områdene som jeg kjenner til – der er det rimelige og store leiligheter, og som huser mange nasjonaliteter, mange er muslimske: somaliere, pakistanere, tyrkere, afghanere.»
Jeg spurte en av de yngre informantene om han kunne fortelle om de forskjellige lokalsamfunnene i Groruddalen, og han svarte blant annet: «Høybråten består av villaer, pene områder. Høybråten barneskole var en av Oslos beste barneskoler, en jeg kjenner gikk der, et helt annet læringsmiljø. (…) Smedstua og Haugenstua har stort sett kommunale boliger, fulle av innvandrere – nedtagget, veldig utrivelig. Romsås har hatt dårlig rykte, men blokkene har blitt pusset opp utvendig og sportsarenaer og slikt har blitt fornyet. Grorud er blandet. Linderud og Rødtvet er lite ålreit; Bjerke er bedre igjen. Årvoll og Tonsenhagen er fine steder.»
Isolasjon
Det betyr at innfødte nordmenn som fremdeles bor på Haugenstua typisk er for fattige eller ressurssvake til å flytte et annet sted.
Haugenstua er også ideell om man bare vil isolere seg helt, slik Tom gjorde, med sin angst og depresjon. Drabantbyen er et lokalsamfunn der hovedbildet er at bare innvandrergruppene har normalt sosiale liv. Men de er bare opptatt av sin egen etniske gruppe. De banker ikke på døra til en som Tom. Vi har ikke et fargerikt fellesskap på steder som Haugenstua.
Det ville overraske meg om for eksempel en eldre somalisk mann døde ensom og forlatt og ble oppdaget først uker eller måneder seinere. For innvandrerne er døden en sosial hendelse på steder som Haugenstua; om de dør hjemme, er det med familien, slektninger og venner rundt seg.
Den ensomme død på Haugenstua er et etnisk norsk fenomen, og ville neppe skjedd på Haugenstua så seint som i 1990-årene.
Haugenstua, midt i Groruddalen, er – sett fra de innfødte nordmennenes side – et lokalsamfunn som forsvant.
De som ble igjen, dør alene.