Hvis mainstream media (MSM) hadde vært seg sitt ansvar bevisst, og i tillegg orket å lette ræva fra kontorstolen, så kunne de kanskje både «sett og hørt» at kriminalitetsutviklingen i Oslo slett ikke har vært slik som både politikere og politiledere har prøvd å selge inn. Men nesten ingen – ingen – i MSM synes å ha evnet å hente inn statistikk, tenke selv, ikke minst ved å se på utviklingen i våre naboland, eller snakket med andre enn politiledelsen. Glansbildet har fått de alvorlige sprekker det burde hatt for lenge siden – ikke minst fordi det kunne gitt politiet de nødvendige verktøy tidligere.
Les også vårt langlesningsintervju med eks-justisminister Per-Willy Amundsen – som vi for øvrig kommer med en kommentarsak til.
Denne gangen slår følgende overskrift på Dagbladet.no mot oss: «Politiets desperate kamp mot ti ungdommer i Oslo: – Får ikke gjort noe.»
Her kan vi lese at Geir Tveit, som er leder for politiets forebyggende avdeling i Oslo sentrum, «rister på hodet og tror nesten ikke på sin egen statistikk». For her fremkommer det at ti barn under 15 år står for 187 forbrytelser i hovedstaden. Vi snakker om alle typer kriminalitet: voldtekter, brannstiftelse, biltyveri, vold mot politiet, ran, nasking, seksuelt krenkende atferd, trusler, narkotika, kroppsskade. Og det som er problemets hovedankepunkt: Alle sakene henlegges på grunn av gjerningsmannens unge alder.
– Vi får ikke gjort noe med disse ungdommene og folk som bor i områdene er redde for å gå i sine egne gater når ungdomsgjengene surrer rundt som biesvermer, sier Tveit.
Samtidig er disse ti bare noen av dem som har havnet i kategorien «unge gjengangere». Ifølge Tveit er det 263 unge lovbrytere i Oslo som har tre eller flere saker på seg.
Første gang politiet var åpen om ungdomskriminaliteten og unge gjengangere var i september i fjor. Det kan være som et resultat av at daværende justisminister, den overnevnte Amundsen, en rekke ganger hadde anbefalt politiet å utvise mer åpenhet. I en reportasje i NRK – for øvrig med samme feilinformasjon som tidligere om at ungdomskriminaliteten har gått ned – kom det frem hva politiet sliter med, og at vi hovedsakelig snakker om et innvandringsrelatert problem.
Men så ble det igjen taust fra MSM.
Ungdomsfengsel
Hva er det så Tveit og kollegene etterlyser i Dagbladets reportasje? Jo, det samme som tidligere: flere verktøy. Men nå etterlyser de (høyt) også noe annet: Nemlig egne ungdomsfengsler for å få de ekstreme tilfellene vekk fra gata.
Bare å si «ungdomsfengsel» for en måned siden ville fått justispolitiske talspersoner fra de fleste partier, Rødt, MDG, Venstre, KrF, Ap, Sp og Høyre, til å springe til MSM der de i rike ordlag ville lagt ut om «disse stakkars barna og samfunnets ansvar». Og hvem mangler vi da på denne listen? Jo, FrP, men FrP i Regjering har sprunget og gjemt seg, fordi regjerings-FrP er i et solid balletak på Høyre. Det samme er langt på vei stortingsrepresentantene fra regjeringspartiene, og enda mer «fanget» er de etter at Venstre kom inn i Regjeringen. Statsminister Erna Solberg (H) vet nok hva hun holder på med, og det har hun gjort siden hun satte seg i statsministerstolen i 2013.
For for kort tid siden var politimester Hans Petter Sjøvold på Dagsnytt 18 (18. juni) og sa at han visste det har vært en diskusjon om at man ikke setter barn i fengsel, noe heller «ikke han ønsket», hvorpå han la til:
– Men det ikke akseptabelt at unge mennesker velger en kriminell løpebane og ikke vil være med på noen av de tiltak som samfunnet tilbyr. Da må vi sette en stopper. Vi etterlyser flere muligheter for reaksjoner, og at noen av dem over en tid bør møte en låst dør – med et godt tilbud når det gjelder skole, oppfølging fra psykologer og andre, slik at de kan komme ut igjen som mer balanserte samfunnsborgere.
Programlederens reaksjon er symptomatisk: Som et slags ungdomsfengsel da, mener du? etterfulgt av en liten latter.
– Ja, jeg vil ikke definere det, for jeg merker jo at om vi nevner dette begrepet så er det jo mange som imot, for vi setter ikke barn i fengsel, vi gjør ikke det og vi gjør ikke det, samtidig må noen reagere mot kriminell ungdom som ikke vil innrette seg. Det er det som er vårt budskap nå.
Men hvis vi låser noen inne og begrenser friheten deres, så blir det jo som et slags fengsel da, poengterer programlederen.
– Det behøver nødvendigvis ikke være gitter foran dørene heller da, fastslo Sjøvold.
Kommer vi videre?
Men tro ikke at vi kommer videre. For nå skal profesjonskampene utspilles for åpen scene. Mens politiet har trygghet og sikkerhet som øverste mål, har barnevernstjenesten «barnets beste» i sentrum. Og her er det mange kilder til konflikt – som eksempel kan nevnes at politiet har opplysningsplikt til barnevernet, men ikke motsatt. Til Dagbladet sier barnevernsleder i Gamle Oslo, Eira Nybø:
– Det er et alvorlig inngrep å plassere en ungdom på institusjon med tvang, og det skjer bare i de tilfellene det er helt nødvendig. Plassering på institusjon i barnevernets regi skal ikke være ut fra samfunnets behov for beskyttelse, men ut fra ungdommens behov for behandling, sier Nybø.
Og som vi har sagt en rekke ganger: Når disse holdningene også er «sosionomisert» inn i politiet, står vi bom fast. Men det kan synes som om politiet litt om litt tør å bli mer politi igjen, og da kan det være håp. Nå gjelder det bare at politikerne – igjen – ikke kludrer det til med ytterligere innstramninger av politiets handlingsrom. For det er som Dagbladet påpeker: «Men for noen av ungdommene i Oslo kan ‘myke’ tiltak være for seint.»
Men først skal nok MSM boltre seg med politiske konflikter, reelle eller ikke, mellom regjeringspartiene og opposisjon, regjeringspartiene, statsministeren og justisministrene (tidligere og nåværende), og ikke minst justisministrene seg i mellom. Og etterpå kommer vi kanskje til debatten om hvilke tiltak og verktøy som politiet må ha på plass. Men da er nok MSM lei, da er de å leter etter andre «konflikter». Så mye for det «samfunnsansvaret».