Den hittil mektige tyske forbundskansler Angela Merkel har dratt seg selv inn i et politisk spill som kan bli hennes nederlag, som igjen smitter over på EU-prosjektet.
Gikk feil fra dag én
Det startet med at Merkel åpnet Tysklands grenser under folkevandringskrisen som ble utløst i 2015. For mens Merkel trodde at «dette greier vi», hvilket Tyskland ikke gjorde, satt en tafatt EU-kommisjon på gjerdet og oppdaget ikke alvoret for krisen var et faktum. Da var det for sent.
Da EU-kommisjonen skulle ta et grep om kontrollen ved Europas yttergrenser, beviste kommisjonen at de ikke evnet å stable på beina god nok kontroll. Mens Frontex kjempet for å holde oversikt på overfarten til Europa, ploppet det i tillegg opp en rekke NGO-er som ble rene «samarbeidspartnere» med menneskesmuglerne. Og mens yttergrenseland, som f.eks. Italia og Hellas, ble sterkt presset av migranter, tok de øvrige landene oppover i Europa affære og stengte sine grenser. Dermed gikk EU på sitt neste nederlag: Bevegelsesfriheten i Europa ble tilnærmet en saga blott. Mens EU-kommisjonen febrilsk prøvde å håndheve yttergrensekontrollen måtte de samtidig finne en løsning for alle migrantene som allerede hadde tatt seg til Europa, hvorpå de besluttet – mot en rekke lands vilje – å relokalisere migrantene. Dermed overkjørte de en rekke land, dertil i en prosess som avvek fra EUs beslutningsregler, og de interne konfliktene ble et faktum. Bedre ble det selvsagt ikke av at EU, med Merkel i spissen, inngikk en avtale for å forhindre at enda flere tok seg inn i Europa, med den ikke helt demokratiske presidenten i Tyrkia.
Og slik står situasjonen enda. Det eneste som er forskjellig, er at det per se kommer færre til Europa.
Bommen går ned
Det er store forventninger til EU-toppmøte som starter i dag i Brussel, men knapt noen tror at en omforent løsning vil finne sted. Og det til tross for at Merkel har hatt en rekke møter med «mektige» land i forkant, ikke minst Frankrike ved Emanulle Macron, alt for å prøve å bli enig om en avtale som kan «presses» gjennom på toppmøtet. Det har – igjen – utløst forargelse i andre medlemsland, som ikke vil finne seg i at noen medlemsland kan dytte på andre «løsninger» de ikke vil ha.
Merkel er hardt presset, ikke minst fra sin egen innenriksminister Horst Seehofer. Seehofer har utfordret Merkel på det groveste, da han for to uker siden gikk ut med følgende budskap: Få en samlet asylavtale for Europa, eller så senker jeg grensebommen for asylsøkere som kommer via andre land. Med andre ord sier Seehofer at enten forholder vi oss til Dublin-avtalen eller så tar han saken i egne hender. I seg selv er en slik erklæring en enorm ydmykelse av Merkel. I tillegg vil en slik handling, om Seehofer holder ord, føre til senkede grensebommer over hele Europa. For verken Østerrike eller Italia vil ta imot avviste asylsøkere fra Tyskland.
Seehofer er således blitt «bestevennen» til land som Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike, som alle sier nei til migranter. Tirsdag iverksatte for øvrig Østerrikes Heinz-Christian Strache en storstilt øvelse langs grensen til Slovenia, der soldater og politibetjenter skulle forhindre at personer, spilt av politistudenter, tok seg inn i landet. Polens Orbán sier at det ikke finnes et dokument som tilsier at hvis en går inn i EU, så forplikter en seg til å bli et immigrantland, ifølge ABC Nyheter.
«Merkel ved godt at hun ikke kan oppnå europeisk enighet i dette spørsmålet. Det eneste hun kan håpe på er bilaterale avtaler. Det er det maksimale hun kan oppnå i denne situasjonen», sier Claire Demesmay (Deutsche Gesellschaft für auswärtige Politik) til Berlingske.
«Mer tid»
Men bilaterale avtaler løser ingenting av det som er EUs grunnleggende problem. For øvrig kan nettopp Norges vedtak om å ta imot 15 migranter fra NGO-skipet Lifeline som i går fikk legge til kai i Malta, være «flinke» Norges svar på en slik «bilateral løsning» (som uansett ikke har noen betydning, da Norge tar disse imot innenfor kvoten som allerede er besluttet). Men så kan vi jo igjen minne om at Norge ikke er med i EU.
Italia har nok innsett at en felles asylpolitikk for Europa, ikke minst den nå legitime ideen om asylmottak utenfor Europa, neppe vil bli stablet på beina – og fungere – på lang tid. Derfor går de da for en europeisk fordeling av asylsøkere, men særlig Polen og Ungarn blånekter. Samtidig har flere land begynt å trekke sammen. For eksempel har både Østerrikes Sebastian Kurz og Ungarns Viktor Orbán tatt initiativer for å skape europeiske allianser. Det samme har for øvrig Danmark gjort.
Imens svetter Merkel. Nå har hun kommet til at hun trenger «litt mer tid».
Antonio Tajani, leder av Europaparlamentet, sier i en kronikk i Berlingske at europeerne kan ikke leve med et passivt EU som ikke makter å finne en løsning på dette problemet. «De ønsker et EU som er solidarisk med mennesker som flykter fra forfølgelse og krig, men de ønsker samtidig at det gjøres kort prosess med dem som ikke har rett til innreise eller opphold i Europa.» Men akkurat det kunne EU-toppene tenkt på litt før. Nå har tiden rent ut.