For det er først i august vi kan forvente at de norske spenningene utløser seg. Da starter Regjeringens budsjettforhandlinger, og da må Høyre og Venstre fortelle hvor de skal hente penger til asylsøkerne som EU vil fordele, i tillegg til at Regjeringen må finne en løsning på NATOs – og Donald Trumps – krav om å nå målet om 2 prosent av BNP til Forsvaret, og alt det andre som loves gjort.
Men la oss starte med EU og Merkel.
EUs plan
EU-toppmøtet kom ikke til noen klar avtale om asylpolitikken, til tross for at politikerne ofret nattesøvnen for å få en avtale på plass. To skriftlige kompromissforslag havnet raskt i søppelbøtta, mens det som skal ha vært en usedvanlig opphetet debatt holdt deltakerne våkne. Ut på morgenkvisten kunne EUs stats- og regjeringsledere enes om en plan for hvordan «best mulig» forhindre økonomiske migranter å ta seg til Europa – en prosess som i seg selv lukter «kompromisser» til den store gullmedaljen – kanskje utover at alle er enige om at den ytre grensekontrollen til Europa skal skjerpes.
Modellen skal etter planen stå på flere bein:
- Raskt undersøke mulighetene for såkalte regionale ilandstigningsplattformer hvor migrantene som plukkes opp i Middelhavet skal fraktes (et slags mottakssenter), og hvor det ved hurtig saksbehandling skal avgjøres om det er snakk om økonomiske migranter eller ikke. Disse plattformene skal først og fremst etableres i Nord-Afrika.
- EU skjerpet kritikken mot NGO-skip som opererer i Middelhavet, da ved at de ikke har lov til å plukke opp migranter i libysk farvann.
- Etablere mottakssentre innenfor Europa hvor avviste asylsøkere raskt returneres hjem, mens de med asylbehov fordeles utover Europa. Deltakelsen for europeiske land skal være frivillig.
- Det skal sendes flere penger til Tyrkia for å opprettholde avtalen som stenger migrantruten via Tyrkia.
- Omlag 4 milliarder kroner skal EU sette inn i et «Afrika-fond» med formål å støtte land spesielt i Nord-Afrika og regionen Sahel slik at de kan håndtere migrantstrømmen. Europeiske land kan ytterligere bidra til dette fondet.
Enhver som har fulgt en smule med i asyldebatten de siste årene ser at disse beinene vakler i seg selv. De såkalte «ilandstigningsplattformene» kan kanskje la seg etablere (her vil nok aktuelle land raskt stille seg spørsmålet what’s in it for me?), men hvorfor saksbehandlingen skal gå hurtigere her enn andre steder er uforståelig. For uansett hvordan man snur og vender på det, så gjelder jo det samme regelverket og det er – som poengtert noen hundre ganger før – altfor rettighetsbasert. Ergo må det gjøres noe med regelverket og konvensjoner. Det er vel heller slik at disse plattformene skal virke avskrekkende slik at migranter ikke legger ut over Middelhavet – hvis (kulepunkt to) NGO-ene slutter å plukke opp migranter og slik sett slutter å bistå menneskesmuglerne. Men hvem tror at NGO-ene vil slutte, selv om de (igjen) får EU-kritikk? Disse NGO-ene lever av godhetsposørenes fordreide logikk. Spørsmålet er således hvilke sanksjoner EU vil iverksette, om sanksjoner i det hele tatt?
Å etablere mottakssentre i Europa er heller ingen god idé. For det første: Hvilket land vil ha slike sentre? For det andre: Regelverket gjelder fortsatt, og har du først fått en fot innenfor Europa viser det seg vanskelig å returnere dem. I tillegg må slike sentre være lukket og låst, og da ser vi horden av journalister som zoomer inn på barn og gravide kvinner i massene av unge menn. Og de som blir anerkjent som asylsøkere vil antakelig fortsatt være i flertall, men hvilke land stiller seg først i køen for å motta disse frivillig? (Jo da, Norges Regjering med Høyre, ikke minst statsminister Solberg, og Venstre, vet å gjøre seg «lekker» – mer om det lengre ned).
Så penger: Selvsagt vil Tyrkia ha mer penger, mye mer penger, i tillegg til at president Erdogan bygger seg opp enda mer makt over Europa og EU med trusselen om å slippe migrantene løs. Et Afrika-fond med gitte formål vil nok «helt sikkert» fungere utmerket, for det eksisterer jo ingen korrupsjon i disse landene? Dessuten: Jo mer penger Europa «pøser inn» i disse landene – uten konkrete formål som utdanning eller arbeid, med styringssystemer som ikke lar hvert land håndtere dette selv – jo flere kan bli økonomisk stilt til å sette kursen mot Europa.
Denne avtalen er mildt sagt «vidåpen». Det gir at hvert enkelte land kan realiserer mulighetene – og da får vi se konsekvensene. De blir neppe «pene», i betydningen at de ligger innenfor «dugnadssporet» og såkalt «fordeling av byrder» (så mye for den kulturelle berikelsen). For nå kjemper de fleste land (mest) for egen nasjon.
Konsekvenser som raskt utviklet seg
På overtid etter EU-toppmøtet har forbundskansler Angela Merkel (SDU) forhandlet med sin egen innenriksminister Horst Seehofer (CSU) for å redde den tyske Regjeringen, som per se ser ut til å overleve – dog med en fot nærmere graven. For Seehofer hevdet at han ikke hadde noen planer om å redde en forbundskansler som er forbundskansler på grunn av han. Dermed presset Seehofer forbundskansler Merkel til et kompromiss – et kompromiss som innebærer at Merkel må gravlegge egen asylpolitikk, som igjen fører til at Seehofer forblir på sin post.
Men siden Seehofer ikke fikk gjennomslag for sitt krav om å avvise sekundære asylsøkere (som har kommet først til et annet land, Dublin-avtalen) på den tyske grensen, har de kommet til et kompromiss om å opprette lukkede transittsentre nær den tysk-østeriske grensen. Die Welt rapporterer at «Merkel har nå gitt Seehofer det hun absolutt ville forhindre», med klar referanse til Merkels kamp for fri bevegelighet i EU. Dermed er Merkel enda mer svekket, selv om hun forsikrer om at de lukkede transittsentrene skal være i «europeisk ånd». Man kan bare mistenke hva denne «ånden» handler om når det kommer fra Merkel, og det lover ikke så veldig godt – og det tror ikke Østerrike heller. De kan ende opp med dem Tyskland ikke anerkjenner som asylsøkere. Dermed gjør Østerrike seg klar til å stenge grensene til Slovenia og Italia.
Det gjør nok ikke Italia spesielt blid. Den nye regjeringen i Italia, som dessuten blokkerte så og si alle forslag på EU-toppmøtet, forlangte at Europas ledere i klartekst skulle innrømme at migrantankomstene til Italia er et felles europeisk ansvar. Hvis Østerrike stenger grensene fordi Tyskland oppretter lukkede transittsentre blir Italia igjen sittende med det meste av byrden.
Da gjenstår en annen alternativ rute, og det er via Spania. Så er spørsmålet om den nye sosialdemokratiske Regjeringen i Spania vil utvise samme «hjerterom» som da de nylig mottok et avvist NGO-skip fra Italia (og Malta).
Så er vi akkurat like langt – EU-avtale eller ikke.
Visegrad-landene er derimot fornøyde med avtalen, spesielt Ungarn og Polen, da de ikke ønsker å ta imot asylsøkere. Med «frivillighet» blir svaret blankt nei. Så fordelingen blir uansett alt annet enn rettferdig.
Dessuten har Merkel et annet problem. Sosialdemokratiske SPD er også en del av hennes regjering, og de kommer neppe til å juble over lukkede transittsentre på tysk jord.
Norsk press
I Norge er derimot Arbeiderpartiet tause, særlig hvis vi ser bort fra eks-toppolitikere som Gro Balas og ektemannen Bjørn Tore Godal. Balas etterlyste for noen dager siden partiledelsen på Facebook, plukket opp av blant annet Aftenposten:
«Å høre Merkel argumentere om migrasjonen som en prøvesten for de verdier som har gjort Europa til det vi er, gjør en varm om hjertet og klar i hodet! Vår statsminister er også forbilledlig klar, rasjonell og verdibasert i sine uttalelser!
Hvor i h……… er ledelsen i mitt parti? Akterutseilt og viklet inn i løse utspill?»
Kort etter fulgte ektemannen og eks-utenriksminister Godal opp med etterlysning av Ap-støtte til statsminister Solberg og EU.
Denne støtten i seg selv burde få regjeringssjef Erna Solberg (H) til å tenke seg om én gang til, både hva gjelder hennes støtte til Merkel/EU og overkjøringen av regjeringspartner FrP. Eks-justisminister Per-Willy Amundsen har tatt et knalloppgjør med Solbergs holdning, og fått støtte av både partibygger Carl I. Hagen og stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Sylvi Listhaug. Til Dagbladet sier Hagen at Siv Jensen bør true med regjeringskrise.
Med andre ord er det profilerte FrP-ere som markerer partiets restriktive innvandringspolitikk, som igjen kan ende med opprør i FrPs stortingsgruppe – noe ikke minst Tybring-Gjedde mer enn antyder i sin Facebook-status. Og både Amundsen, Hagen, Tybring-Gjedde og Listhaug vet at de snakker på vegne av FrPs kjernevelgere, for saken har skapt voldsomt engasjement – Amundsen utspill har bare fra rights.no over 12.000 anbefalinger. Vi registrerer også hva mange sier: At et slikt utspill fra FrP skaper håp for fremtiden.
FrP-leder Siv Jensen har derimot kun sagt én ting i offentligheten om saken, og det samme til alle medier:
«Frp er for en restriktiv innvandringspolitikk både i regjeringen og i Stortinget. Forhandlinger i regjeringen skjer ikke via media.»
Venstres Guri Melby mener imidlertid at Norge må være på «dugnaden». Til NRK (Lørdagsrevyen 30. juni) sier hun følgende:
– For Venstre er det helt åpenbart at Norge bør være med på denne avtalen, og det vil vi slåss for i regjering. Jeg har god tro på at vi får gjennomslag for vårt standpunkt – for det er det som vil gi en best flyktning- og innvandringspolitikk både for Norge og Europa som helhet, sier Melbye.
Dermed bekrefter vel både Jensen og Melbye at utspillene er fanget opp i Regjeringen og at det foregår en slags forhandling – eller at det kommer til å gjøre det. Mens Jensen kjøper seg tid, så tar Venstre «seieren på forskudd». Og hvorfor flere asylsøkere til Norge gir en best «flyktning- og innvandringspolitikk» for Norge og Europa, se det må Venstre svare på selv. Det er vel ikke uten grunn partiet vaker rundt sperregrensen.
Langt på vei har statsminister Solberg kommet i samme situasjon som Merkel, dog med den forunderlighet at Solberg støtter seg på de liberale innvandringspartiene og ikke synes å ville gi noe til samarbeidspartner FrP. Kan man da egentlig forvente noe annet enn et opprør?
Når Regjeringen i august trer sammen i budsjettforhandlinger, vil vi nok få vite mer. Da skal alt som loves i hytt og kanal finnes penger til. Hvis det blir slik at Regjeringen godtar å delta på denne frivillige fordelingen av asylsøkere, til tross for at vi ikke er EU-medlemmer, kan det ende opp med at Norge tar imot disse innenfor den allerede bestemte flyktningkvoten. I så fall berger hun kanskje regjeringssamarbeidet med FrP. Men så er spørsmålet hvilken langsiktighet det ligger i en eventuell avtale med EU. Hvor lenge forplikter Norge seg? For det synes helt utenkelig for Høyre å ikke godta det EU ber om. Da kan det være at Høyre har sett sine beste meningsmålinger.