«Jo mer intelligent et menneske er, jo mer originalitet finner det hos sine medmennesker. Ubegavede mennesker synes at alle mennesker er like», skal filosofen, matematikeren og naturforskeren Blaise Pascal (1632-1662) ha uttalt.
Ordtaket finner jeg treffende for den debatten som nå er startet i Norge, der Institutt for fredsforskning (PRIO) leder an. Men Pascals ord teller nok knapt, han var jo fransk – og han levde for øvrig innenfor samme tidsrom som den eneveldige Ludvig 14, tillagt: «Staten, det er meg» (l’état c’est moi).
Når du er fransk, eller av annet vestlig opphav, og bidragsyter til vitenskapen, er kravet å «vike» – fordi moderne vitenskap utviklet seg samtidig med slavehandel og utnyttelse. Pensumet ved norske universiteter (og andre vestlige universiteter) har nemlig en overvekt av vestlige forskere. Samfunnsforskere mener tydelig å se kolonitidens avtrykk: våre utdanningsinstitusjoner må «avkoloniseres/dekoloniseres».
Norge som «kolonimakt»
Det er i en kronikk i Aftenposten 7. juni at forskningssjef Cindy Horst og forskningsassistent Ida Roland Birkvad lar startskuddet gå for det som kan fortone seg som et kunnskapsanarki.
Mange av grunnideene i moderne vitenskap oppsto i 1700- og 1800-tallets Europa. Et Europa som på daværende tidspunkt hadde underlagt seg størstedelen av verdens landområder. Utviklingen av moderne vitenskap, slik vi kjenner den i dag, sammenfalt med kolonitidens ekspansjoner; dens systematiske ressursutnyttelse- og ekstraksjon og dens slavehandel.
Akkumulering av enorme verdier i franske, belgiske og britiske havnebyer muliggjorde en inntil da enestående mulighet for utvikling av europeisk infrastruktur og utbyggingen av et moderne utdanningssystem med skoler og universiteter.
Hvor var så Norge på denne tiden? Hva kvalifiserer Norge til å bli tatt til inntekt for å være en kolonimakt? I 1814 avsluttet vi en 434 år lang forening med Danmark. Vi hadde således vært en «integrert del» av det oldenborgske statssystemet til vi (igjen) trådte inn i rekken av stater som et selvstendig rike, først i union med Sverige. Vi hadde altså – dog mest i teorien – vært del av Europas mest outrerte enevelde, med København som rikenes ubestridte sentrum – både administrativt, økonomisk og kulturelt. I Købenavn residerte kongen på toppen av et sentralisert byråkrati, der lå rikenes eneste bank, der hadde private og statlige handelskompanier enerett på handel med riksdelene (Norge, Island, Færøyene, Grønland, Trankebar i India og Dansk Vestindia) og der lå rikenes eneste universitet. Vi snakker altså ikke homogene nasjonalstater – og det var heller ikke noe unikt på denne tiden. Unntaket således var Tyskland og Italia som var splittet opp i mer enn 300 homogene småstater, men på begge sider av dette beltet lå statsdannelser á la det oldenborgeste statssystemet (bare større og mektigere): Storbritannia, Frankrike og Spania i vest, Habsburg-monarkiet, Det osmanske rike, Russland og Preussen i øst.
Ved statsomveltningen i 1660 (fra dansk adelvelde til kongelig enevelde) hadde Norge formelt fått status som eget rike med Danmark, men det ble som nevnt mest i teorien. I krigsperioden frem til 1720 var det riktignok nødvendig av rent praktiske hensyn å ha noen forvaltningsorganer i Norge som kunne treffe avgjørelser for hele landet, men de ble raskt avviklet etter 1720. Norge hadde ikke noen styringsorgan som representerte riket overfor statsledelsen i København. Alt var omhyggelig integrert i «helstatens» forvaltningsapparat og underordnet de sentrale forvaltningsorganer i København. Først i 1811 fikk Norge sitt første universitet, hvilket betydde at før den tid måtte nordmenn studere i København – som igjen førte til en dansk-norsk embetsstand (som igjen kan forklare noe av den ambivalente holdningen til selvstendighet på den ene siden og en union på den andre). Det er derimot interessant at mens embetsstanden ble «danskliggjort», så forteller historien at folket ikke ble det: Selv om vi i rundt 14 generasjoner hadde vært i forening med Danmark, så oppfattet ikke nordmenn seg som danske – aller minst av danskene.
Hvorfor denne historiske tilbakeblikket? Jo, fordi kampen om «avkolonisering» av akademia begynner skittent i norsk kontekst. I Klassekampen 25. juli har Fartein Horgar en kronikk (ikke på nett) med tittelen «Norge, en kolonimakt». Der forteller han i rike ordlag at folk, blant annet med henvisning til Jens Stoltenberg og Erna Solberg, ikke vet bedre – for «selvsagt» har vi vært en kolonimakt! Feilslutningen til Horgar er at han tror Norge og Danmark var i et dobbeltmonarki der vi var to likeverdige størrelser. Da leser man i mine øyne historien svært så vrangt. For nei, Norge har aldri vært en kolonimakt, rett og slett i mangel av makt.
Fallet
Avkoloniseringsideen av akademia knyttes gjerne direkte til protestbevegelsen «Rhodes Must Fall». Den startet i mars 2015 ved UCT, University of Cape Town i Sør-Afrika, og spredte seg raskt til andre universiteter i Sør-Afrika og deretter til USA og Storbritannia. Denne protestbevegelsen har sine røtter i Sør-Afrikas apartheid, der Rhodes er statuen av den britiske imperialisten Cecil Rhodes som er – eller rettere sagt, var – å finne på UCT. En måned etter at protestbevegelsen ble iverksatt, ble statuen fjernet. Den ble sett på som et symbol «på den institusjonaliserte rasismen» ved universitetet, som det heter i Klassekampen (KK) 21. juli. Utvilsomt var Rhodes rasist, det var (om vi liker det eller ikke) rimelig legitimt på hans tid, men spørsmålet er om veien blir for kort til å trekke slutninger om institusjonalisert rasisme?
Kampanjer for å fjerne statuer av Rhodes eller andre, er det enkle alternativet. Alt må sees i sin samtid, og utgjøre en viktig referanseramme for vår forståelse. Vi kan ikke skru klokken tilbake, ei heller tro at deler av historien vi ikke er stolt av forsvinner ved å fjerne diverse markører, kanskje tvert om. Blir vi historieløse vil vi lettere kunne tape fremtiden.
Meera Sabaratnam, foreleser ved School of Oriental and African Studies i London og leder av en arbeidsgruppe for avkolonisering av universitetet, sier til KK at Vesten dominans over verden bidrar til å begrense vår forståelse av verden.
– Denne tenkemåten preger hvordan vi underviser, hva vi underviser og hvordan privilegier fordeles i den akademiske verden. ( … ) Rent intellektuelt handler det om å utfordre våre kunnskapsbegrensninger. Det ligger i vår akademiske plikt å utvide vår kunnskap. For det andre handler det om å gjøre utdanningsinstitusjonene våre mer demokratiske, rettferdige og åpne de opp for alle typer mennesker.
– Du er ansatt ved et britisk universitet med sin særegne britiske koloniale kontekst. Hvordan er dette aktuelt for norske universiteter?
– Dette er også en debatt for Norge. En god idé er å starte med å forsikre seg om en felles forståelse av at Norge også har en kolonial historie. Det må inn i undervisningen, for uten er det vanskelig å starte en fornuftig samtale om dette, mener Sabaratnam.
Noe sier meg at skal Norge få dette til, må vi drive med en smule historieforfalskning. «Avkoloniseringskravet» i akademia krever mer presisjon og flere nyanser. Ikke minst handler det om hvilket ansvar hvem har hatt – og har. Sabaratnam viser til fag som historie og filosofi der begge preges av vestlige tenkere, og hun viser til produkter som kaffe, te og sjokolade som aldri har blitt dyrket i Europa, men som kobles til «europeiske nasjoners identitet».
Dette minner meg stygt om den fattige debatten om «norsk kultur» som gang på gang ender i en fornektelse av oss selv fordi dekonstruksjon av helheten blir viktigere enn helheten. Eller for å si det på en annen måte: Det er ikke oljen i seg selv som har gjort Norge til ett av verdens rikeste land, det har forvaltningen av oljen og oljeformuen sørget for.
– Oser av identitetspolitikk
Filosofiprofessor Jens Saugstad ved Universitetet i Oslo er av de få som har tatt til motmæle, neppe underlig da de fleste gir seg selv munnkurv når vi kommer til «mangfoldsdebatter» der de fleste, helt uforbeholden, kan peke på «den mektige hvite mannen» som den skyldige.
– For meg oser tesen om «avkolonisering» av høyere utdanning av identitetspolitikk. Ideen om at man må få inn mange flere stemmer på pensumlistene, bryter med prinsippet om faglighet og er i strid med hele tanken om akademia, sier Saugstad til KK 26. juli.
Saugstads poeng er at akademikere (også) har en profesjonell rolle – som følger en faglig vitenskapelig metode.
– Jeg er for eksempel en norsk hvit mann, men følger jeg de akademiske prosedyrene for meningsutvikling og anvender fagets målestokker på riktig måte, skal jeg kunne fri meg fra den maktposisjonen som min identitet representerer. Jeg vil da komme frem til noe allmenngyldig og universelt. Det er selve poenget med filosofi og vitenskap.
Så er det ingen som tror at noen er 100 prosent nøytral eller objektiv, til det er nok den menneskelige natur for kompleks, men det er nettopp det den vitenskapelige metode er utviklet (og stadig utvikles) for – veien til det allmenngyldige og universelle. For filosofien er dette i seg selv argumentene, påpeker Saugstad, og ikke primært hvordan synspunktene har oppstått.
Han mener at avkoloniseringsideen er inspirert av såkalt afro-karibisk filosofi der moderniteten er uløselig knyttet til et rasistisk og kolonialistisk idésyn.
– Dette er en kontroversiell tese, som jeg ikke tror er riktig. Det er riktig at vi kan finne uttalelser fra store europeiske filosofer som var rasistiske og kolonialistiske, men det er ikke dermed sagt at disse er uttrykk for kjernen i deres filosofi.
Saugstad er ingen motstander av «mer mangfold» i pensumet, men ikke ut fra en begrunnelse som springer ut av forestillingen om at man bare kan skape balanse og kunnskap ved å inkludere mange ulike perspektiver. Det er ifølge han en mistillit til akademias evne til selvkorreksjon.
En annen som har hoppet inn i avkoloniseringsdebatten, men da i forhold til kunnskap om kjønn, er Kyrre Wathne. Han spør i Morgenbladet 27. juli om avkoloniseringsdebatten «bare (er) harmløse akademiske skøyerstreker som bør forbigås i stillhet?»
Alle er vi like?
Kyrre Wathne uttrykker likevel en viss bekymring for debatten. Han viser til uttalelser fra den ovennevnte Meera Sabaratnam:
Hør hva hun sier om faget utviklingsstudier: «Hele ideen om utvikling baserer seg på at noen er utviklet, mens andre ikke er det. Dette er inspirert av en eksplisitt rasetenkning, hvor noen mennesker antas å være mer avanserte enn andre.»
Ja, ha? Noen mennesker er «mer avanserte enn andre»? Dette handler ikke om hvordan vi er skrudd sammen, men hvordan vi bruker oss selv – som med olja og forvaltningen. Wathne påpeker:
Å mene at for eksempel Tsjad (barnedødelighet 127/1000) er mindre utviklet enn Island (barnedødelighet 2/1000) er altså tilsynelatende rasistisk. Det er uklart om poenget er rent semantisk (vi må finne et nytt ord for «utvikling»), eller om forvirringen går dypere. Uansett er dette en lettsindig lek med farlige ord.
Han er heller ikke overbegeistret for fokuset på hudfarge, der man kombinerer «anklager om rasisme med å introdusere konseptet hvithetskritikk for et norsk publikum. Å bygge ny ideologi eksplisitt på hudfarge virker ikke akkurat som et fremskritt for antirasismen, for å si det forsiktig.» Men, som Wathne også sier, debatt om arven fra kolonitiden er selvsagt legitim da det – av åpenbare grunner – er problemstillinger som er levende i Sør-Afrika og USA. «Men rammen dette settes inn i, er – og du får unnskylde kraftuttrykket – kulturelt appropriert fra en av frontene i den amerikanske kulturkrigen.» Men slike kulturkriger er ikke våre, fastslår han, og derfor må slike forsøk på å starte dem her møte motbør.
For meg fremstår avkoloniseringskravet som en sirkelargumentasjon i et anarki. For om kaffen eller sjokoladen aldri har vært dyrket i Europa, så skal det være en slags «kulturell appropriasjon» (noe som tilhører en annen kultur, jamfør f.eks. debatten om Siv Jensen i indianerdrakt)? Eller skal vestlige tenkere, fordi de er vestlige, degraderes i ikke-vestlige land – eller motsatt for den saks skyld? Og skal vestlige tenkere degraderes i vestlige land fordi ikke-vestlige studenter er tilstede?
Globalisme og minoriteter
På 1990-tallet deltok jeg selv i forskningsprogrammet «Kvalitetsutvikling i høyere utdanning». Jeg tror flere kunne ha godt av å tenke mer prinsipielt rundt hva som er kvalitet. Wathne påpeker det åpenbare, noe er bedre enn annet og vi er slett ikke like, der nettopp hvorfor er det sentrale. Hvorfor er barnedødeligheten mindre på Island enn i Tsjad? Hvorfor er ikke alle oljestater rike? Og er det «arrogant» å hevde egen profesjonalitet som akademiker, slik som PRIOs Ida Roland Birkvad beskylder Saugstad for å være?
– Jeg er kritisk til Saugstads relativt arrogante holdning til legitime krav om en fortsatt demokratisering av høyere utdanning og forskning. Inkluderingen av minoritetsperspektiver handler ikke om meningsløs representasjon, men om å faktisk endre disiplinene til det bedre, sier hun til KK 28. juli.
Hva er det som får Birkvad til å hevde at det er legitime krav å ta inn minoritetsperspektiver under det falske flagget avkolonisering av norsk akademia? For det er nettopp det dét er: et falskt flagg i den globaliserte verden, for å «gjenspeile samfunnet rundt» og ta hensyn til at ikke-vestlige innvandrere også tar høyere utdannelse. «Deres» erfaringer og opplevelser skal gjenspeiles, for de med opprinnelse i ikke-vestlige land har egenrådig definisjonsmakt over egen identitet? Da gjør man det Wathne påpeker, svarer på rasisme med rasisme. Klart dette er identitetspolitikk, Saugstad har helt rett.
Kjernen i globalismen er troen på at alle mennesker i alle land har samme preferanser om en fri verden. Ideen baserer seg på at jo mer man blander mennesker og kulturer, dess mer forståelse, toleranse og innovasjon ville det ende med. Erfaringene tilsier noe annet. Nå er globalismeperspektivet døende, men det overtas mer og mer av identitetspolitikken – som, blant annet hevdet av Francis Fukuyama, utfordrer demokratiene fra innsiden med sin «identitet», være seg hudfarge, kjønn eller religion, som vi igjen er lydhøre overfor i våre rettighetsbaserte samfunn.
Men ikke bare seiler avkoloniseringsdebatten under falskt flagg, den pakker inn sine krav i maktstrukturer. «Vi må ta inn over oss at de koloniale tenkemåtene som rådet i verden i over 400 år er til stede også i dagens maktstrukturer,» fastslår Birkvad, for det er det som skal legitimere den institusjonaliserte rasismen? Og så skal, fortsatt ifølge Birkvad, Norge erkjenne sin koloniale fortid (bare vi sier det nok mange ganger, blir det sant?), og deretter kommer rosinen i pølsa:
– Eksistensberettigelsen til moderne vitenskap er å være kritisk til vedtatte sannheter, og å prøve å gripe verden i all sin kompleksitet, avslutter Birkvad.
Ja, da bør en virkelig begynne med å feie for egen dør. Kanskje en må begynne å tenke på hvilke ord en bruker?
I samme KK-artikkel er for øvrig pedagog Stine H. Bang Svendsen på banen. Hun mener å benytte «begrepet ‘identitetspolitikk’ er en effektiv og nedsettende måte å svare på når noen påpeker hvordan makt utøves av en usynlig, hvit, mannsdominert gruppe.» For en hvit, mannsdominert gruppe er ikke identitet og ikke nedsettende? Dertil mener den samme Svendsen at man ikke trenger «mange studiepoeng i kvalitativ metode for å rynke på nesen av hans (Saugstad, min anm.) påstander om at ens bakgrunn er ubetydelig dersom man benytter faglige metoder og prinsipper.» Nå kan en jo minne Svendsen om at vi har metodisk kvalitative og kvantitative data, og at disse dataene behandles på ulik måte – etter egne vitenskapelige regler. Men målet er uansett å komme frem til noe mest mulig allmenngyldig – som er mest mulig uavhengig av hvem som gjør det. Det er vel enkelt sagt det som skiller en god forsker fra en dårlig.
Men tro ikke at det stopper her. KK kunne 30. juli bringer nok en artikkel om temaet, denne gangen med fokus på «praktiske tiltak som ansettelser, forskningspraksis og studentmangfold». Her får vi blant annet vite om drømmen om en norsk-pakistansk kantianer – og jeg fristes: Kan vi ikke bare først som sist legge ned alt integreringsarbeid? Og ville det for øvrig ikke vært enda bedre med en pakistansk kantianer?
Heldigvis kom også vitenskapsfilosof Gunnar Skirbekk inn på arenaen (KK 31. juli) og han stiller et viktig spørsmål: «Hva er vestlig»?
– Det snakkes for eksempel om «vestlige» tenkemåter og perspektiver. Men «vestlig» er et mangetydig og upresist ord. Først: Snakkes det om USA eller Europa? Og hvis en tenker Europa, er det øst, vest, nord eller sør?
For Skirbekk blir det derfor viktig å påpeke Europas mangfold, og at man også innad i det man kaller Vesten har vidt forskjellige perspektiver.
– Det er enorme spenninger i dagens Europa, og det har alltid vært det. Vesten er ikke en enkel størrelse. Snakker man om en vestlig rasjonalitet, må man godt inn i vitenskapsfilosofien for å si noe klokt om det.
Så langt sitter jeg igjen med følgende av «avkoloniseringsdebatten»: Deler av akademia har mistet selvtilliten og dekonstruksjonen av systemet er i gang – uten å vite hva det skal erstattes med.
Kanskje like godt at de stopper først som sist – og går tilbake på jobb?