«Fattigdom i barnefamilier øker – hva er løsningen?» (Dagbladet fredag 10. august)
Det som er essensen i kronikken til Libe Rieber-Mohn (direktør IMDi) og Mari Trommald (direktør Bufdir) er følgende:
– Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom i innvandrerfamilier er tilby gode kvalifiseringsprogrammer.
– Innvandrerforeldre må lære seg norsk og skaffe seg kompetanse som er verdifull på det norske arbeidsmarkedet.
– Vi må bistå fedre og mødre til å få jobb.
– Vi må få på plass en reform av introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere.
– Vi må få på plass inkludering i små og store fellesskap.
– Vi må fremme like muligheter.
– Vi må klare å gi barna gode oppvekstvilkår og foreldrene jobb.
Ja, for ingenting, absolutt ingenting av dette har vi hørt før, eller jobbet for de siste 20 årene?
Blir man aldri lei? Klarer man ikke å løfte blikket og se at alt dette har vi prøvd og prøvd og prøvd, uten tilfredsstillende resultat? Hvorfor skal det samme fungere fremover?
Norge bruker rundt 17 milliarder kroner hvert år på integreringstiltak, og det er kun det som er direkte identifiserbart på statsbudsjettet. Tenk på alle de pengene som egentlig benyttes på den innvandringen som ikke er bærekraftig. Vi snakker nok godt over det dobbelte av de 17 milliardene.
Men, hva er så et godt kvalifiseringsprogram? Og skal vi tvinge dem til å lære seg norsk? Hvordan i så fall – sulte dem ut? Nekte dem å omgå sine egne? Hvordan skal vi bistå dem til å få jobb? Skal vi true fedre og mødre til en jobb som knapt finnes? Og flott, bare reformer introduksjonsordningen, men til hva? Skal det sanksjoneres? Og hvordan inkludere noen – i små og store fellesskap – hvis de selv ikke vil eller avstanden mellom aktørene er så stor at det ikke oppleves å være noe felles? Hva er så dette pratet om like muligheter? Er det noen som vil påstå at innvandrere ikke har de samme muligheter, dog begrenset av deres egne kvalifikasjoner? Dertil er det direkte nydelig at vi skal gi barna gode oppvekstvilkår, for vi har vel gjort alt vi kan for å sikre oss at barnas oppvekstvilkår så langt har vært begredelige?
Beklager, «løsningen» er tomme ord uten innhold. Og det har det vært siden integreringstiltakene havnet på statsbudsjettet, og forskjellige etater og direktorater fikk «nye» arbeidsoppgaver.
Skal noen integrere seg i det norske samfunnet må staten holde fingrene – og pengene – unna. Da blir det nok fart på integreringen. Fordi en må.
Så skal vi selvsagt følge opp utsatte barn på samme måte som alle andre barn. Men det betyr kontroller og tiltak. Da snakker vi konkrete tiltak, hvis ikke politikerne og myndighetspersoner fullstendig har glemt hva et konkret tiltak er.
Og skal vi få det til, må vi slutte å fylle på i andre enden. Det heter innvandringsstopp.
For direktørene har rett i én ting: «Så enkelt. Og så vanskelig.»