Mer umusikalsk går det knapt an å bli enn det Per Sandberg presterte i Arendalsuka i kveld 14 august. Han mener at norsk presse «nesten har henrettet» hans nye kjæreste.
Sandberg velger altså begrepet henrette. Og det hele handler om Iran-turen hans. Iran, et land som henretter barn. Et land hans «flyktning»-kjæreste kan fritt besøke.
I fjor leste jeg boken I skyggen av sharia av den reelle flyktningen fra Iran, advokaten Mohammad Mostafaei. Sjeldent har en bok gjort dypere inntrykk. Som jeg skrev i anmeldelsen:
«Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som har gjort dypere inntrykk: Han er en politisk dissident fra Iran, som ble verdenskjent for sin utrettelige gjerning som advokat for dødsdømte. Mohammad Mostafaei, i dag en av oss i Norge, gir oss et innblikk i utrøstelige, men også håpefulle, skjebner, som er så levende og så rystende at de vandrer med deg gjennom dagen og natten. Mennesket Mostafaei fremstår med en sjelden inderlighet og varme.»
Mostafaei har møtt dem i hopetalls, inkludert barn, på dødscellene i Irans fengsler. Det er så hjerterått som det kan bli. Boken er en beretning om et nådeløst, avskyelig religiøst diktaturs behandling av sine borgere. Man får nærbilder av enkeltindivid som sitter på death row på en måte som gjør at du blir glad i både dem og advokaten, som fryktløs står opp mot sharia-barbariet.
Skildringene av skjebner som har krysset veien til Moostafaei i Irans brutale fengsler, er så levende at man ser dem foran seg. Man kjenner smertene deres, man fortviles til bunns i eget indre over den grove uretten, og kjenner en lettelse og glede av en annen verden de gangene det ender lykkelig.
Men det er unntakene som overlever.
Barn til og med, dingler i galgene til ayatollahene. Og så sitter Per Sandberg i Arendal og lirer av seg det han gjør. Denne saken begynner å bli større enn seg selv, vi kommer til å følge opp – når vi får pusten tilbake.