Fire vinnere og fire tapere, lyder det fra Aftonbladet om dagens meningsmåling. Det er jo også en måte å uttrykke det på, men det er mildt sagt noen som vinner og taper mer enn andre.
Valget kan med stor sannsynlighet ende som en katastrofe for sosialdemokratene (S) og sittende statsminister Stefan Löfven. Fra riksdagsvalget i 2014 har de en tilbakegang på 6,4 prosentpoeng. Deres tilbakegang er nesten det samme som fremgangen for Sverigedemokraterna (SD), med 5,9 prosentpoeng.
På «plussiden» står således, utenom SD, Vänsterpartiet (V), Kristdemokraterna (KD) og Centern (C), mens «minussiden» består av S, Miljöpartiet (MP), Moderaterna (M) og Liberalerna (L).
Blir valgresultatet i nærheten av meningsmålingen vil sosialdmokratene gjøre sitt dårligste riksdagsvalg i nyere historie, mens SD kan snu opp ned på svensk politikk.
En ny statsminister
Programsamarbeidet i den såkalte Alliansen, bestående av M, C, L og KD, eller den borgerlige blokken, ligger til sammen på 39,3 prosent. De tre rødgrønne partiene, S, V og MP, har til sammen 38,6 prosent, altså kun 0,7 prosentpoeng under Alliansen. Da skal det ikke mange svingninger til før de tre rødgrønne har flertall, og vips så fortsetter Löfven som statsminister.
Skjønt det har jeg liten tro på.
Det politisk etablissementet har gjort alt de kan for å gjøre SD til et svenskt politisk uhyre, men det er bare det at «uhyret» vokser seg stadig større og representerer dermed flere og flere velgere. Om det ikke var et synlig demokratisk problem på opp mot 13 prosent, så blir det en katastrofe på rundt 20 prosent. Det kan ikke svensk politikk leve med.
Og det er antakelig det Moderaterne (M) innser. Men man holder da politisk klokelig kjeft inntil valget er avholdt. Med tall som i dag vil det derimot kunne hete at «det er demokratisk riktig» å danne regjering med SD. For øvrig ville en M+SD-regjering ut fra dagens meningsmåling være litt større enn Alliansen (39,7 mot 39,3).
Kattepinen til M er til å ta og føle på. Med et SD «på laget» i en eller annen forstand vet M-leder Ulf Kristersson at han blir Sveriges neste statsminister. Veien er så kort – og så uendelig lang.
M taper terreng
Så er spørsmålet hvorfor M har en nedgående trend. De har i dagens meningsmåling en nedgang på 2,4 prosentpoeng i forhold til riksdagsvalget i 2014. Mange antar at M-leder Kristersson kan bli Sveriges neste statsminister, da samtlige partier i Alliansen peker på han som statsministerkandidaten. Men velgerne trykker han altså ikke helt til sitt bryst.
Programmet han forfekter er f.eks. 50 milliarder svenske kroner til offentlige innsatsområder, som 10.000 flere ansatte i politiet, en plan for to prosent av BNP til Forsvaret det kommende tiåret, nedgang i helsekøene og styrket språkundervisning til innvandrere. Det er videre lovet strukturreformer for å få flere i arbeid, og at det skal lønne seg å arbeide. Derfor skal det også bli skattelettelser for de lavlønte, i tillegg til en mer generell skattereform.
Gjesp, sier åpenbart velgerne. De rundt 20 prosentene partiet vaker rundt nå, er ikke langt fra krisemålingene de fikk under sin politiske krise som faktisk banet vei for samme Kristersson. Det skjedde da daværende M-leder Anne Kinberg Batra ble presset til å gå fordi hun hadde invitert SD «til forhandlinger» – til tross for at hun lovet at M ikke skulle sitte i regjering med SD. Da skjønte ikke SD hva de skulle forhandle om.
Den samme avvisningen av SD har Kristersson gjort utallige ganger under valgkampen, men der er et lite men. For han har også snakket om å «respektere velgernes dom», noe som kan tyde på at han har døren på gløtt.
«Vi snakker jo snart ikke om annet enn hva Sverigedemokraterna mener og tenker,» var reaksjonen da han enda en gang hadde svart nei på spørsmålet om samarbeid med SD til den svenske avisen Expressen den 13. august. Hvorpå han la til at han håpet på en seriøs debatt med politisk innhold frem mot valget. Samme kveld ble rundt 100 biler satt i brann i Sverige. Det fikk Kristersson til å fremme M som «lov og orden»-partiet. Strengere straffer, mer politi, bedre integrering og gjenoppretting av respekten for rettsstaten. Før helgen tok M også til ordet for flere utvisninger og obligatorisk fengsling for voldtekter.
Må gjøre det som må gjøres
I et intervju med Financial Times går Kristersson enda lengre – og enda et skritt i retning av SD – da han sier «Vi betaler prisen for 20 års svært mislykket integreringspolitikk», ifølge Expressen. Svenskene har mistet troen på staten, fortsetter han.
Han sammenligner også det svenske kriminalitetsbilde med finanskrisen på 1990-tallet. «De problemer som Sverige står overfor, er like store», sier Kristersson, men legger til at dagens situasjon er vanskeligere fordi det ikke handler om penger. Velgerne tror ikke partiene vil klare å løse dette.
– Det är en kris för politikens förmåga att lösa problem. Kan politiken göra någonting alls? frågar sig Moderatledaren.
Han tror politikerne må reagere mer «kraftfullt».
«Når velgerne er misfornøyde, skyld ikke på dem. Vi (politikerne, vår anm.) er skyldige i å vise at staten kan gjøre saker som de (velgerne, vår anm.) vil at vi skal gjøre. Akkurat nå beviser vi snarere at politikken ikke kan gjøre hva den skal», sier Kristersson.
Om 19 dager er det valg i Sverige. På disse dagene skal svenske politikere klare både å bli enige om hva som er Sverige største problem, hvordan det skal løses og gjenreise tilliten til seg selv og staten.
For å si det med Aftenpostens politiske kommentar Therese Solliens ord: «Mange svensker synes nok det er for lite og for sent. Og nå som det er blitt kaldere i været, spørs det om klimaspørsmålet fremstår like prekært som at biler står i brann.»
Natt til søndag var det for øvrig nye bilbranner i Sverige, åtte i tallet denne gangen. I 1998 ble det registrert 380 bilbranner, et tall som hadde økt til 843 i 2009. I 2017 var det til sammenligning 1.457 bilbranner i Sverige. Kriminalitetsutviklingen har over tid blitt fremstilt som «helt naturlig» og uten sammenheng med Sveriges enorme innvandring. Nå har myten sprukket og luften synes å ha gått ut av politikerne, likevel vil en altså ikke samarbeide med det partiet som over tid har pekt på de reelle problemene. Hvem er det da som ofrer Sverige?
(Forsidefoto: Ulf Kristersson, foto: Riksdagen)