Oslo fikk denne uken besøk av den innflytelsesrike og nytenkende Oxfordprofessoren Paul Collier.
Collier har tidligere vært forskningsdirektør i verdensbanken og har vært aktuell de siste årene med bøker som «The bottom billion», «Exodus: How Migration is Changing Our World», og «Refuge: Transforming a Broken Refugee System».
Produktive jobber
Tema for foredraget var modeller for å skape vekst og utvikling i Afrika. Colliers svar på den utfordringen er at det handler om jobber. Produktive jobber. Jobber som utføres spesialisert innenfor rammen av et formelt firma og ikke av generalister som jobber i en mindre løst sammensatt organisasjon.
Han snakket om hvordan dette var oppskriften ved inngangen til den industrielle revolusjonen i Europa, og han henviste til forskning som viser at en bedrift på ca. 50 ansatte, bestående av spesialister, typisk er ti ganger mer produktive per ansatt enn mindre bedrifter på 4-5 personer, hvor de som arbeider der naturlig nok er generalister. Her ligger nøkkelen til den økte verdiskapningen som kan ta store befolkningsgrupper ut av fattigdom, mener Collier.
Får vi større bedrifter i Afrika har vi med andre ord løst fattigdomsproblemet, mener Collier.
Videre snakket han om hvordan større formelle firma lettest bygges opp som avleggere eller datterselskap av selskaper som allerede er store globale aktører. Han beskrev hvordan klesbransjen i Bangladesh har skapt dyptgripende positive endringer i det landet – økonomisk – men også i forhold til kvinners status i samfunnet. Han påpekte at det hele startet med et såkorn som ble plantet ved at den første aktøren etablerte seg utenfra.
«First mover»
Men denne «first mover» rollen er vanskelig, risikofull og ofte ulønnsom, påpekte Collier.
For å lykkes, kreves det betydelige investeringer i å lære opp den lokale arbeidskraften, ofte må man hente inn faglærte arbeidere fra utlandet for å bistå i opplæringen. Alle senere aktører som etablerer seg etter at suksessen er et faktum, vil ha mye lavere risiko. De kan lære av «first mover» og vil dermed ha mye lavere kostnader og risiko. De kan rekruttere fra den arbeidsstokken som den første aktøren har lært opp og lære av dens feil. Collier mente at aktører som norske Norfund har en rolle å spille her. Først og fremst som finansiell tilrettelegger for de første aktørene som prøver seg.
Collier mener at all velstandsøkning har skjedd gjennom velfungerende byer. Landsbygden har aldri vært med på å løfte et lands velstandsnivå til et høyere nivå. Her ligger Afrika langt etter den øvrige verden. Dette utgjør en stor hindring mot velstandsøkning i Afrika etter Colliers syn. Et større firma har vanskeligheter med å fungere på landsbygden. Det trenger et egnet miljø for å blomstre. Det er den fungerende byen. Hans to viktigste kriterier for fungerende byer er intern/ekstern kommunikasjonsinfrastruktur og stabil tilgang på energi.
Hans syn er at det å skape slike byer er områder som bistandstiltak må spisses inn mot.
Kritisk til NGOer
Collier var befriende ærlig om ting han mener ikke virker, og krefter som motarbeider suksess i regionen.
Han er spesielt kritisk til NGOenes rolle. Både i forhold til deres prioritering av grisgrendte strøk, men også i forhold til forsøk på å legge seg opp i indre afrikanske forhold. Det han sier oppleves som et ekko (eller vice versa) av det Terje Tvedt skriver på dette området.
Han snakket om hvordan høyresidens manglende interesse for bistandsfeltet har skapt en situasjon der kreftene som ønsker politisk mandat til å gjøre noe rasjonelt og positivt, har vært tvunget til å alliere seg med NGOene og danse etter deres pipe. NGOenes makt er for stor, ifølge Collier.
Han brukte eksemplet fra flyktningkrisen i Syria til å snakke om hvor dårlige prioriteringene til NGOene er. Etter forespørsel fra Jordans regjering, som allerede har mottatt hundretusener av syriske flyktninger, var Colliers forslag å bruke store midler på å hjelpe internasjonale aktører til å skape jobber for syrere i Jordan. Hensikten var å skape vekst og arbeidsplasser både for disse syrerne og for jordanerne. Men NGOene ville heller ha flest mulig folk til Europa, sa Collier, selv om gjennomsnittslønnen i Jordan var seks ganger høyere enn i Syria, så var ikke det godt nok for NGOene. Det har satt de i en situasjon hvor 84 prosent av dem som for eksempel er kommet til Tyskland nå er låst til arbeidsledighet i et høykompetansesamfunn.
De store vestlige selskapene turte heller ikke å være med på initiativet. De har erfaring med at NGOene skaper omdømmeproblemer for dem. Selskapene vil ikke ha kritikk for at de «utnytter» flyktninger økonomisk. Dette selv om arbeidsplassene man planla å skape i Jordan ville gitt syrerne en snittinntekt betydelig større enn det de hadde i Syria.
Collier var også tydelig på at Afrika ikke trenger kompliserende tilleggsbyrder som miljøkrav eller digitaliseringsdrømmer for å lykkes med sin omstilling til flere arbeidsplasser. Dette må ligge senere i et utviklingsløp. I Kina, der det allerede er masse jobber og miljøtiltak virkelig kan monne, er denne omstillingen vesentlig. I Afrika er det tull.
Noe mangler
Helhetsinntrykket er at Collier er en mann som har mye fornuftig å by på. Afrika kan hjelpes på en bedre måte hvis man lytter til afrikanerne.
Likevel er det flere åpenbare spørsmål han ikke berørte. Spørsmål som fortsatt fremstår ubesvart.
Oppskriften hans er så «enkel» at den nesten burde ha virket av seg selv. Det handler litt om penger. Det handler litt om å kopiere. Likevel skjer det altfor lite. Kontrasten mot utviklingen som har skjedd i Sørøst-Asia etter andre verdenskrig er så enorm at det også må være noe på et dypere plan som ikke virker i Afrika. Selv om hjelpestrategiene kanskje har vært suboptimale, burde statistisk sett noe av hjelpen likevel ha vært nyttig. Tilførselen av bistand har vært enorm.
Noen lyspunkter er det. Som at Etiopia stod mye bedre rustet da de nylig hadde en tørke som var verre enn den som skapte hungersnøden på 80-tallet. Tørken som utløste «Live Aid». Denne gangen unngikk de hungersnød. Samtidig er det nok av tragedier. Sør-Sudan kollapset nylig i hungersnød uten å ha vært utsatt for noen tørke i det hele tatt.
Etter foredraget spurte vi Collier om disse tingene. Om hvilken rolle dypere forhold som politisk stabilitet og klanskulturer må tilskrives i forståelsen av utviklingsstrategiene. Han svarte at dette hadde han adressert i sin nye bok som snart kommer på markedet.
Det aller siste spørsmålet man brenner inne med, er hvor godt rustet Europa egentlig er til å møte et Afrika som faktisk lykkes med å skape mer vekst og velstand. Forskningen viser at migrasjonsviljen ikke synker – men tvert imot øker med økende BNP per innbygger. I alle fall frem til et visst punkt.
Europa virker dårlig forberedt på dette.
(Forsidefoto: Simen Sandelien)