Det har vært Riksdagsvalg i Sverige. Forut for valget hadde vi en valgkampdebatt der partilederne framførte sine argumenter, overført på TV. Alle partilederne fikk denne gangen framføre sine mer eller mindre troverdige budskaper. Det gjaldt også Jimmie Åkesson, lederen for Sverigedemokraterna (SD). Han ble imidlertid irettesatt av programlederen etter at han hadde sagt at én grunn til at innvandre er underrepresentert på arbeidsmarkedet, er at ikke alle innvandrere blir oppfattet som like svenske som andre jobbsøkere. Dette ble for mye for programlederen fra SVT, som tok avstand fra uttalelsen.
Denne episode føyer seg inn i et mønster. Lederne for de andre partiene har i sterke ordelag forsikret velgerne om at de ikke under noen omstendigheter vil samarbeide med SD. Partiet oppfattes fortsatt å være infisert av personer som er befengt med en nazistisk ideologi. Det til tross for at Åkesson skal ha gjort alt som står i hans makt for å luke ut disse personene.
Men mye av valgdebatten ved dette Riksdagsvalget var preget av at de etablerte partilederne ville overgå hverandre i å vise sin avsky for SD.
Tabubelagt
Hvorfor reagerte de etablerte partilederne så sterkt på at Åkesson kunne mistenkes for å «bringe nazistisk tankegods» inn i Riksdagen? Er det angsten for å åpne opp for en debatt om Sveriges historiske forhold til nazismen? Det svaret som straks melder seg for en nordmann er at dagens ledende svenske politikere nødig vil ha debatt om sider ved svensk historie, nærmere bestemt Sveriges forhold til Hitler-Tyskland under andre verdenskrigen, den gang da nazismen var en reell trussel. Dette kapittelet i svensk historie har lenge vært et tabubelagt tema i vårt naboland.
Dersom det hadde kommet til en åpen debatt om disse spørsmålene, kunne det ha kommet fram at Sverige den gang var alt annet enn nøytralt, i alle fall inntil krigslykka endret seg. Sveriges eksport av jernmalm til Hitler-Tyskland overgikk alt hva andre jerneksporterende land kunne yte. Hitler var helt avhengig av jernmalmen for sin våpenindustri. Sveriges statsminister under krigen var sosialdemokraten Per Albin Hansson (1932-1936 og 1936-1946). Og han var ikke alene om å tolke «svensk nøytralitet» i en tysk-vennlig retning, i alle fall før Stalingrad.
På denne bakgrunnen har lederne for dagens svenske partier, ikke minst Socialdemokratarna, hatt sine grunner til å framstå som prinsipielle antinazister, og til å stå i en samlet front mot det forholdsvis nystiftede SD. Når svenske politikere og mediefolk i dag framstår som så frenetisk opptatt av å ta avstand fra alt som kan minne om nazismen, kan grunnen være at Sverige, i motsetning til Tyskland, aldri har tatt et oppgjør med sin nazivennlige fortid. Faghistoriker Tore Prysers bok Hemmelige tyske tjenester i Norden (2012) og boken til journalist Eirik Veum Det svenske sviket 1940–1945 (2016) kan fortelle atskillig om hvorfor så mange spørsmål inntil denne dag er tabu i svensk politisk debatt.
Trakassering
Undertegnede møtte for noen år siden et par svenske akademikere på en treff i det danske Trykkefrihedselskabet. De fortalte om hvordan motstandere av svensk innvandringspolitikk kunne bli trakassert i Sverige. De sa samtidig at jeg «som norrman och persjonär» neppe risikerte å bli utsatt for de samme sanksjoner som svenske akademikere. Derfor bad de meg innstendig om å skrive en artikkel om alt som var tabubelagt i den svenske debatten, på den tid.
Dette fulgte jeg opp og skrev en lengre populærvitenskapelig artikkel (essay) som jeg kalte «ti tabubelagte tema i innvandringsdebatten». Jeg fikk artikkelen oversatt til svensk. Mine svenske venner forsøkte å finne et tidsskrift som var villig til å trykke artikkelen. Til slutt endte de opp med et forholdsvis ukjent tidsskrift ved navn DSM (Debatt, Sanningsökande, Mediekritik).
På bakgrunn av den medfarten som Sverigedemokraterna har fått i vårt naboland, finner jeg at denne litt eldre populærvitenskapelige artikkelen (essayet) kan ha aktualitet også i våre dager. Vedlagte artikkel i DSM fra 2005.
(Red. legger til: Dette utmerkede essayet passer ikke bare som en forklaring på den svenske mer eller mindre fraværende innvandringsdebatten og den gordiske knuten som svenskene må løse for å få på plass en regjering, men det viser også at i norsk og europeisk kontekst går «verden slett ikke fremover». De påstander og tabuer som Skribekk trakk frem i 2005, lever i beste velgående i dag, og det eneste som har forandret seg er tallene – og det til det verre. I tillegg har vi på flere områder hatt en enda mer begredelig utvikling enn hva situasjonen skulle tilsi i 2005. Man undrer seg: Hvor skal dette ende?)
ESSAY: Svensk versjon: Tio tabubelagda tema i invandringsdebatten
ESSAY: Norsk versjon: Ti tabubelagte tema i innvandringsdebatten