Flere sentrale i kirken på Ellingsrud bekrefter overfor rights.no at barn, jenter og gutter, i alderen seks til åtte år, totalt 15 – 20 stykker, undervises i koranen i kjellerlokal i kirkebygget. Ifølge utleiekontrakten ble avtalen inngått i 2012. I henhold til avtalen er formålet med å leie lokalet å undervise barna i arabisk, altså «språkundervining». Men det bekreftes overfor oss at det er en koranskole dette handler om.
Når vi spør ulike personer ansatt i denne kirken hvilken ideologi, eller islamsk retning som følges, kan ingen svare på det. Det heter at kirken er «for alle i lokalmiljøet», kirken er som et «samfunnshus». Man spør heller ikke en pensjonistgruppe som vil leie lokale til møte i kirken, om hvilken ideologi de følger, sies det. Og i enhver menighet, er det et mangfold av meninger, får vi vite.
Fra daglig leder, Knut Roar Norlund, heter det at avtalen ble inngått for seks år siden med en privatperson, altså tilsynelatende ikke et islamsk trossamfunn.
Kirken er for alle
Vi fortelles at koranskole er «viktig for integreringen», og «vi må vise at vi står sammen». Åpenheten overfor islam handler også om å «minske fremmedfrykten» – altså nordmenns angivelige fremmedfrykt.
Det er en lærer og en forelder som driver koranskolen. De beskrives som «åpne og inviterende». «Gjestfriheten» er høy. De to «oppleves som gode medborgere».
Kirkens motorvei for islam
Kirkens møte med islam er godt beskrevet og dokumentert i Terje Tvedts bestselger Det internasjonale gjennombruddet. Fra ettpartistat til flerkulturell stat. Kirken medvirket i aller høyeste grad til eksempelvis å etablere Islamsk Råd Norge i 1993, et råd som har vært en vandrende islamistisk skandale gjennom årene. Og det finnes logikk bak dette. Kirken øynet antakelig muligheten for en ny vekst for sin tro, en vitalisering av kristendommens innflytelse i et Norge preget av den sekulariserte moderne tiden og stadig mindre religion. Med det sterkt misjonerende islam som entret det norske huset, håpte nok Kirkens ledere at også den skulle trekke til seg nye troende og gjenreise makt. En annen forklaring er vanskelig å spore.
Den norske kirken valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skriver Tvedt i boken.
Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten (vår uthv.).
Akkurat samme holdning mer enn næret vi i samtaler med ansatte i Ellingsrud kirke i dag. «Religionsdialogisk arbeid» står i front. Islam og kristendommen er som tvillinger. Kirken baner sannelig motorvei for islam.
Ellingsrud kirke var for øvrig den kirken som refererte til koranen i julegudstjenste noen år tilbake.
Takk til leser for tips!
Foto: Wikipedia/Chell Hills.