Hareide avfeier altså at 20 års arbeid for at innvandrere skal få ta del i frihetsverdiene, og få leve frie og selvstendige liv, har noe som helst med integrering å gjøre:
«– Det argumenteres med integreringstiltak for å underbygge at Human Right Service får statsstøtte. Men det er ikke ett fnugg av integrering i det Human Rights Service (HRS) står for, fastslår Hareide.
– Vi står derfor på at kuttet fra 1,8 til 1,3 millioner kroner skal vedtak. I tillegg vil vi fjerne de fra denne posten og overføre dem til kulturdepartementet, for vurdering av fremtidig støtte, sier Hareide.»
Dette er en utrolig påstand: «Ikke ett fnugg av integrering i det Human Rights Service (HRS) står for».
Hareide liker vel ikke konflikter, selv om virkeligheten aldri er konfliktfri, og han mister besinnelsen når han ser enhver oss/dem-tenkning (som faktisk er konstituerende for vår måte å tenke på, leve på). Han framstår som en som ønsker å godsnakke med alle sider. Det eksisterer ingen omkostninger i integreringspolitikken, for slike som Hareide, det skal være en ren positiv prosess, der alle er fornøyde.
Vi trenger HRS
Han må tro at integrering handler om dialog uten skarpe kanter, eller at man møtes på halvveien. Men det er ikke slik integrering foregår i praksis.
Ingen møtes på halvveien i spørsmål om verdier, tradisjoner, normer, språk. Integrering handler om at de andre lærer norsk, ikke at vi også lærer somali eller urdu. Vi må ikke late som om integrering handler om å møtes på midten, eller at det handler om innvandreres rettigheter på vår bekostning. Integrering vil for mange innvandrere bety smertefulle tilpasninger, og for oss som bor her i landet fra før, så vil det å jobbe med integrering være en seig kamp for å gjøre innvandrere og deres etterkommere kulturelt sett norske: det gjelder syn på kvinner, på homofile, på barneoppdragelse, på individets rett til å bestemme over seg selv. Dette integreringsarbeidet gjøres med insentiver – ikke med vold og tvang. Det bevilges mange milliarder til integreringsarbeid i Norge, og at noe under to millioner går til HRS, er ingen skandale.
De som ønsker å bli statsborgere i Norge – og ikke som Krekar, egentlig vil han dra hjem igjen, forlate vantroens land – skal da integreres i en kultur og etter hvert i et folk som alt eksisterer. For å bevare det norske tillitssamfunnet og dets verdier, normer og tradisjoner, trenger vi HRS, ja, et mye sterkere HRS kunne være helt på sin plass.
Men Hareides favorittfiender er altså Storhaug og Listhaug. De to faller helt utenfor anstendighetens rammer.
Merkelig.
Hareide er neppe interessert i integrering, slik jeg har forklart begrepet her. Det er segregering som står hans hjerte nær: Ulike etniske grupper og religiøse menigheter som lever side om side, og har en overfladisk, høflig respekt for hverandres ulike livsformer. Det fungerte under ikke-demokratiske imperier, men er umulig å kombinere med demokratiske nasjonalstater (med mindre det er snakk om grupper som er svært fåtallige).