HRS har nettopp avslørt at milliarder av kroner sendes av «fattige» ikke-vestlige til deres respektive hjemland. Somaliere, definert som den fattigste gruppen i Norge blant de ikke-vestlige, troner på toppen av transaksjonslistene. Åtte av ti somaliske barn anses å leve i fattigdom i Norge, eller i det som kalles vedvarende lavinntektshusholdninger. Og vi vet hvorfor. De har, som Christian Skaug kommenterer hos document.no, etablert en somalisk koloni her. Mentalt er kolonien altså i Mogadishu. Kvinnene er milevis fra arbeidslivet, mennene kilometervis, og er mennene i arbeid begynner de å falle fra i ung alder. Fødselstallene er høye.
Havariet
Når HRS endog kan avsløre at 112 personer fra Djibouti, både 1. og 2. generasjon, klarte å sende ut over 95 millioner kroner i løpet av første halvår i år, tilsvarende over 850.000 kroner per hode – nyfødt som pensjonist – forstår man at dette ikke kan stemme. Bakom denne pengeskogen synger sannsynligvis djiboutiere som har fusket seg til Norge som somaliere, eller somaliere som hadde opphold i Djibouti. Det kan vanskelig være et annet svar på disse astronomiske summene.
Integreringen har ikke fungert. Alle ser det. Enten vi snakker om somaliere, gambiere, pakistanere, irakere eller afghanere. I stort har integreringen for lengst havarert. Da skulle man tro at de ansvarlige trekker for fullt i nødbremsen.
Men nei. Tvert om. KrF bretter ut sin uansvarlighet i en motbydelig utgave i disse timer. Hareide, Ropstad og deres kolleger oppfører seg som en kopi av den somaliske mentaliteten: glupsk å karre til seg mest mulig. Glem morgendagen, det er her og nå som gjelder. Glem solidaritet med de oppvoksende generasjonene som på sikt skal betale for maktgildet, for det er kun dette det handler om for KrF: makt. Komme i posisjon. Sikre seg selv. Og dermed appelleres det til segmentet «hjertevarme» velgere som for lengst har valgt å avstå fra opplysningstidens ånd basert på fornuft og fakta.
KrF krever at barnetrygden økes med 4 milliarder i året. Dette fremmes til tross for at Regjeringen allerede for lengst har sagt nei til KrFs krav om å øke barnetrygden med 300 millioner kroner per år. På sikt vil KrF øke totalsummen med 10 milliarder. Tror KrF – helt ærlig – at økt barnetrygd fører til at eksempelvis somaliere, pakistanere og afghanere «plutselig» begynner å prioritere barna sine her? Har de noen kort i ermene for å få det til? Nei, det har de selvsagt ikke, for da hadde disse kortene for lengst vært spilt ut.
KrFs forslag er et kynisk spill for å få (strengt tiltrengte) stemmer fra barnefamilier, der mange sikkert ser sitt snitt til å få mer penger fra staten. Men så vet vi jo også hvem som er de mest barnerike her i landet, det forteller fruktbarhetstallet på 1,62 sitt om.
3.verdentilstander
Mens sosialdemokratene i Danmark støtter den danske regjeringen fullt ut med et nei til enhver ny kvoteflyktning nettopp grunnet integreringens havari, kan ikke KrF skifte ut Norges befolkning fort nok.
Den allerede tanketomme norske regjeringen har sagt ja til 3.000 nye i denne kategorien. KrF roper nå på 4.000 i forhandlingene. Ut fra Finansavisens avsløringer sender KrF regningen til oss skattebetalere. Den lyder på minimum over 17 milliarder kroner ut dette århundret. Bare for disse 4.000 personene. Fortell dette med hjertevarme til minstepensjonistene, Hareide. Fortell dette til barn i reelle lavinntektsfamilier som ikke har råd til å sende en hundrelapp til trengende slekt her i landet, og som ei heller legger ut på ferie til varmere land.
Her feirer «fattige» norsksomaliere 17. mai i Mogadishu. Foto fra Facebook-gruppe.
Vi vet hvem som står i kø på Gardermoen til de mange avgangene til Afrikas horn hver eneste uke, og til eksempelvis Afghanistan.
At velferdsstaten tømmes på sikt er ett moment. Vi kan nemlig alltids klare å bygge oss opp igjen dersom den verdimessige bunnplanken er intakt, som en økonom har sagt det til HRS. Og det er her vi finner det avgjørende momentet: kulturelt og verdimessig forvitrer Norge, og vi går mot mentale tilstander i land som ligger totalt i bakevja i 3.verden der omtrent det eneste som skapes er kaos, konflikt, nød og utvandring.
Og denne signaturen vet at hun ikke er alene om å ha tenkt nettopp tanken på å utvandre, da det kjennes mer og mer uutholdelig å være passasjer på et skip som lekker og skipets ansvarlige ikke evner å stanse lekkasjen. De ansvarlige vil endog ikke vedgå seg lekkasjens omfang. Samtidig vokser fortvilelsen, håpløsheten, avmakten og raseriet hos passasjerene. Det kan ende med mytteri.
Hovedfoto: HRS-montasje