På 76 sider klarer tyske Grau kunststykket å avkle alle Hareidene, Størene, klima-biskopene våre og gammelmediene. Tilbake står Listhaugene, Gjeddene, de gudfryktige ikke-politiske prestene og nye medier som Document.no. Og det er nettopp Document sitt forlag som står bak oversettelsen av Graus bok Hypermoral. Den nye indignasjonslysten. Den er en ren fest å lese, og den er uhyre presis i sin avsløring av moralismens voktere, en autoritær moralisme som har blitt vår tids fremste evangelium.
Og jeg har sjeldent smilt fornøyelig flere ganger under lesing av en bok. Boken tar oss rett inn i det norske politiske moral-sirkuset, anført av KrF og Ap, de indignerte hypermoralske belærerne av sin erkerival, FrP. «Moral får en meningsdannende monopolstilling. Alle andre rasjonelle betraktninger blir diskreditert. Tekniske, vitenskapelige eller økonomiske problemer omdefineres til moralske spørsmål og føres inn i en sjargong av overspent moralitet», slår Grau fast allerede på første side.
Han fortsetter med denne perlen:
«Moralske normer utgjør badebassenget hvor det moderne menneskes sjel plasker velbehagelig omkring, et intellektuelt spa hvor sinnet føler seg beskyttet fra de rasjonelle begrunnelsers og nøkterne vurderingers kalde vinder.
Moral gjør ikke bare at man føler seg vel, den skaper også en vidunderlig retorisk utgangsposisjon hvor man kan kvele eventuelle motargumenter i fødselen.»
De dumme, patologiske kjetterne
I det avkristnede Vesten, særlig Vest-Europa er sterkt preget av den sekulære tidsalder, har moral overtatt som «vår siste religion». Og i mangel på publikum har klima- og innvandringsprestene og -biskopene redusert religion til moral. Og nåde den som utfordrer den herskende moralen, som fremmer våre historiske tradisjoner, som fremmer menneskets tilhørighet i mindre fellesskap, som fremmer nasjonalstatens betydning for harmoniske og velfungerende samfunn. Den som skulle driste seg til en slik vågalt manøver, utvises av de gode som en kjetter. En dum og muligens patologisk sådan.
Hypermoralisme forklarer deg det som kan fremstå som uforklarlig eksempelvis i politikken. Når den ene rapporten etter den andre avsløringen av innvandringens enorme kostnader, av økende barnefattigdom blant våre nye såkalte landsmenn, så pøser like fullt politikere på med mer av det samme. Man insisterer på å være faktaresistente. Hvorfor? Man vil da være god, man har da moral! I motsetning til… «For enhver morals første bud lyder: Du skal ikke ha noen annen moral enn meg.»
Graus sylskarpe analyser av et dystert samfunnsklima står i kø, som denne om masseinnvandringen:
Han som eksempelvis uttaler seg mot et flerkulturelt samfunn og massiv innvandring eller for forsøket på å opprettholde kulturell homogenitet i masseimmigrasjonens tidsalder, han forstår enten ikke den moderne tid, tror det finnes alternativer, betjener seg av skitne begreper eller ligger under for angst og det som verre er.
Følgen er: Han som motsier moralistiske utsagn og verdiforestillinger, han frakjennes sin personlige autonomi og dømmekraft. Hans oppfatninger og overbevisninger anses som resultat av mislykket sosial preging eller psykologisk deformering. Motstanderen av den nye moralismen stemples som pasient. En opponent med en annen verdensanskuelse blir til et patologisk tilfelle. Og med pasienter diskuterer man ikke, pasienter må man helbrede.
Slik skapes et «avskrekkingsapparat for å kvele avvikende debatter». Ja, denne signaturen kan nikke gjenkjennende. Og i flere tiår ble dem som eksempelvis ønsket et realistisk blikk på innvandringens økonomiske konsekvenser, nettopp møtt med et tomat og egg av et avskrekkingsapparat. Hint: Carl Hagen.
Ansvarlig for alt
For oss som har opplevd «gamledager», vi husker at ansvar for våre omgivelser strakk seg til de nærmeste, til medbygdinger, og nasjonen. Vi hadde magemål. I dag er magemålet som en åpen flod. Vi er alle ansvarlige for alt i globalismens tidsalder. Enten det står en isbjørn på et isflak langt der nord eller det ligger en død liten gutt på en strand ved Middelhavet. Det moralske kravet er utvidet i rom, tid og intensitet. Begrenser du ditt ansvar til den umiddelbare omverden, ja, da kommer moralens overdommere og utpeker deg som egoistisk og eurosentrisk – for å stoppe munnen din.
Endog gatenavn, skulpturer og minnesmerker som hedrer historiske personer, men som ikke er på høyde med dagens «pasifistiske, kjønnsteoretiske eller antirasistiske diskurs – må fjernes fra det offentlige rom og utelukkende stilles ut i museer med egne varseltrekanter». Sensuren av Astrid Lindgrens bøker skal tilfredsstille de fintfølende. Ut med «negerbarn» eller «hottentotthøvding».
Moral er vår religion og hypermoralisme dens teologi, mener Grau. Og i en verden der «moral er blitt den herskende religionen, må den tradisjonelle religionen bli moral». Konsekvensen blir denne:
Nettopp slik fremskynder kirkene sin undergang som kultur- og åndsinstitusjoner – og slik overlever de som moralanstalter.
Her har du et særdeles viktig svar på kirkens omfavnelse av dialog – inkludert med islams rekker: «For han som ikke har noe å meddele, oppfatter samtalen som et mål i seg selv. Dens idealskikkelse blir den alltid bekymrede og bestyrtede. I bibelens språk: fariseeren.» Gode handlinger, fredsarbeid, engasjement for samfunnet eller sosialt arbeid er vår tids frelseslære.
Maksimum ufrihet
Den industrielle revolusjonen la forholdene til rette for neste generasjoners brudd med det kollektive, med de overleverte tradisjonene, og dermed for selvrealisering. Og når alle vil være enestående, blir alle like. Individualisten møter dog seg selv i døren, avhengig som han er av at staten bekoster utdannelse, barnehageplass, barnetrygd, jobbgaranti.
Selvmotsigelsen er åpenbar. På den ene siden vil det postmoderne individ være uavhengig, fritt fra tvang og utfolde seg helt og holdent autonomt. På den andre siden skal denne friheten også være uten risiko. Et mislykket frigjøringsprosjekt kan nemlig fort munne ut i et maksimum av ufrihet.
Grau tar også et nådeløst oppgjør med eliten som opplever seg som «avantgard», som verdensåpne kosmopolitter tilhørende den politiske venstresiden, og som avfeier enhver som ikke deler deres verdier som «outcasts og tapere», altså vi deplorables. Og han gjør det med samme intelligente og humørfylte penn som leker på hver eneste side av boken. Som denne innertieren:
De gamle elitene opptrådte som ivaretagere av den overleverte orden; de nye elitene fremtrer som forkynnere av hypermoralistiske samfunnsutopier.
Igjen er det lille Document forlag som løfter frem internasjonal litteratur av høyeste aktualitet og kvalitet. Det er bare å gratulere redaksjonen.
Denne boken burde vært delt ut på Stortinget og til alle større gammelmediers redaksjoner, for ikke å snakke om at Den norske kirkes moralvoktere i prestekrager burde hatt den på nattbordet. For oss borgere vil boken være et svært nyttig verbalt våpen i møte med hypermoralens adel.
Hypermoral. Den nye indignasjonslysten
Document forlag
76 sider