– Det som er deilig: Nå har jeg sagt mitt på dette feltet. Og det er i hovedsak to ting: Islam er dritkjedelig, nitrist, en autoritær suppe, og ikke-vestlig innvandring er veldig dyrt. Ok, nå har jeg sagt det! sier en humrende Ness, og fortsetter:
– Tenk, to slike banale ting, så tør vi knapt si det!
For det er nettopp det som plager Ness:
– Hva er det som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til slike problemer sånn noenlunde rasjonelt? spør han.
Løgnaktighet endte som roman
Vi har møtt Ole Asbjørn Ness, for de fleste av våre lesere kanskje mest kjent for sitt journalistiske virke i Finansavisen, ikke minst med innvandringsregnskapet (sammen med kollega Kjell Erik Eilertsen). Men Ness var ingen «vanlig» journalist, og han har da også forlatt mediene og gått over til kommunikasjonsbransjen. Det «uvanlige» med Ness som journalist, var hans oppriktighet og ureddhet. Han er en person som ikke velger letteste vei.
– Skal du leve «behagelig», eller for noen kanskje overleve, må du kutte av noen nervetråder. I min journalistiske karriere hadde det åpenbart vært en fordel om jeg ikke hadde lagt merke til hva innvandringen gjør med Norge og bare konsentrert meg om å være flink økonomijournalist. Da kunne jeg nok endt som redaktør, sier Ness.
Han husker godt sin første tid i Finansavisen, der han tidlig argumenterte med det åpenbare.
– Det er da ikke noe underlig i at uproduktive mennesker, altså de som jobber lite og som får kompensert levestandarden tilsvarende produktive mennesker, vil koste velferdsstaten dyrt, sier han uten å foretrekke en mine, og fortsetter:
– Det som derimot er interessant, er at det er kontroversielt å si det.
Denne fortielsen eller fornektelsen av åpenbare forhold har fulgt Ness over lang tid.
– Det var noe jeg lærte som journalist. Det er en slik skjevhet i samfunnsdebatten, nesten en løgnaktighet, fastslår Ness.
Han måtte få ut det han hadde på hjertet på en annen plattform enn mediene.
– Da opplever jeg at vi er over i formen roman, Stand Up eller lignende. Her kan du angripe problematikken fra flere vinkler. Du har for eksempel både en økonomisk og følelsesmessige dimensjon. Det er komplekst. Ikke minst fordi vi mennesker ønsker å være snille og gode, men tallenes tale kan gjøre deg ganske «slem». I tillegg har du et fryktelement, den personlig frykten, men hva betyr en slikt frykt for samfunnet? Skal du kommunisere flerdimensjonalt, da er roman en god plattform, mener Ness.
Romanen Aftenlandet har HRS, ved Hege Storhaug, anmeldt tidligere og hun kalte det en «nærmest ufattelig prestasjon», da både ved at Ness hadde gitt seg i kast med et slikt krevende romanprosjekt – og så mesterlig og trygt fått det i havn. For øvrig har ikke anmeldelsene vært mange, men til gjengjeld gode. For eksempel heter det i introduksjonen fra litteraturkritiker Marta Norheim i NRK:
«Endeleg ein roman om verdsøkonomien. Forfattaren Ole Asbjørn Ness følgjer mange spor, men ikkje minst pengesporet når han skal finne årsakene til Europas fall, i romanen Aftenlandet.»
Ole Asbjørn Ness humrer godt:
– Som jeg sa til forlaget, når vi har en bok som både Hege Storhaug og NRK liker, da snakker vi antipolariseringslitteratur!
Fraværet av fakta
Dette er ingen bokanmeldelse. Vi skal prøve å finne ut hvorfor en mann av Ness’ støpning, en tidligere økonomijournalist, råvaremegler, redaksjonssjef, IT-gründer og kraftanalytiker, bruker ti år av sitt liv, i en fase der han ikke bare har en hektisk jobbhverdag, men også stifter familie og får barn, gir seg i kast med en dystopisk roman. Som kjent er dystopi et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket.
– Det har vært en grusomt arbeidsom prosess. Først erkjennelsen av noe som er helt galt, så behovet for å fortelle det, samtidig med å klare å sette ord på svakhetene vårt samfunn lider under. Som en sa til meg; du later som romanen har tre karakterer, men det er tre arketyper, sier Ness og fortsetter: – Og ja, de kommer alle fra en syk kultur, men en kultur som er syk på hver sin måte.
Hvorvidt romanens karakterer er arketyper kan du bedømme selv når du leser Aftenlandet, for lese den bør du – både om du vil bli bedre kjent med deg selv og også ønsker å forhindre at dårlige krefter skal få overtaket i samfunnet.
– Hvis du skriver dystopiske romaner, slik som Orwells «1984», så skjedde ikke 1984 – i alle fall ikke rundt 1984. Dystopiers hensikt er jo å forhindre at det blir virkelighet, sier Ness.
Nettopp tidsperspektivet er viktig for Ness. For «1984» var en advarsel om noe som kunne komme, og nå er mye av det kommet. Denne mangelen på langsiktig tenkning er et kjennetegn både for journalister, akademikere og politikere, mener Ness.
– Mye av 2018 kan forklares med 1990-tallet. Det de gjør på Stortinget og i regjering i dag, vil vi merke om 20 år, sier han.
Men ikke bare er det mangel på langsiktighet, det er også mangel på analytiske evner, noe som gjør at mange lever i sin egen definerte virkelighet, kanskje endog med vanntette skodd mellom hverandre.
– Som journalist følte jeg etter hvert veldig på at fakta og logikk, en logosdiskusjon for å si det med Aristoteles, det biter ikke. Det går ikke inn, hevder Ness.
Han forteller om en e-post utveksling han, som journalist, hadde med professor Victor Norman, en person Ness i utgangspunktet hadde enorm respekt for.
– I e-posten ble Norman konfrontert med sine påstander om at andregenerasjons innvandrere i Norge gjør det så bra. Han valgte å svare med å sende en lenke til en rapport fra Statistisk sentralbyrå. «Her finner du det», het det. Den rapporten hadde jeg jo lest, og den viste jo det motsatte av hva Norman hevdet. Dette påpekte jeg i en ny e-post – med sidehenvisning. Hva tror du skjedde da? Ingenting. Da svarer ikke Norman, sier en oppgitt Ness.
– Men enda verre, fortsetter Ness. – For til tross for at professor Norman har fått påpekt sine feil, så endres ikke oppfatning. Det er som å kaste vann på gåsa, det preller av.
Ness mener at mange av våre ledende akademikere – og politikere – er ekstremt bevisst i innvandrings- og integreringsdebatten på «ikke å gå for langt», på å «trekke grenser», og at de bruker enormt med krefter på posisjonering. Dermed blir fakta og konsekvenser for fremtiden fraværende.
Men så er det noen som tenker langsiktig og «intelligent» – og det er ikke de som vil det beste for samfunnet vårt, mener Ness.
Skrekk-kabinettet
Det er ikke til å skjule at Ness, både som journalist og i Aftenlandet, er opptatt av islam. Men kanskje ikke så opptatt av det som flere vil ha det til, for det er nemlig ikke islam i seg selv som bekymrer han.
– I romanen kommer det klart frem at jeg er skeptisk til islam, men det utgjør kanskje bare 5 prosent av skepsisen. Det er mer problematisk med vårt, altså Vestens, møte med islam, sier han, og lener seg tilbake i stolen med hendene bak hodet.
– Her er det to sentrale faktorer, og de henger sammen. Men la meg først presisere: Islam er egentlig ikke interessant. Det er grunt, og koranen er rett ut sagt en særdeles dårlig bok. Ja, noe av det dårligste jeg har lest. Det er bare å grøsse over at noen må be fem ganger om dagen over det tøvet der. Samtidig er det viktig at vi diskuterer islam, det kan på mange måter være viktigere enn diskusjon om innvandring. For islam endrer samfunnet vårt, men islam er bare et problem fordi vi er svake.
– De fleste nordmenn er i praksis sekulære og vi lever per definisjon i strid med en ortodoks islam. Så har du noen som sier rett ut at islam er en vederstyggelighet, mens andre, ikke uvanlig i akademia, mener at vi bare skal late som om vi tolererer det – fordi de etter hvert vil «bli som oss». Vi kjøper oss tid, men de blir ikke som oss, selv om noen fortsatt tror på det. Og uansett er det underliggende budskapet det samme: Vi liker ikke islam. Islam står langt fra Vestens grunnleggende verdier, fastslår Ness.
– For øvrig er de strengeste islamkritikerne jeg kjenner, nettopp innvandrere. En av dem, og vi snakker da til og med om den politiske venstresiden, forklarte islam som følgende: «Ole, jeg skal fortelle deg hva islam er. Islam er at du tar alt som er fint, alt som gjør livet verdt å leve, alt som betyr noe for deg, det putter du i en skuff, og så skriver du … Forbudt!», forteller Ness leende. Men han blir fort alvorlig igjen.
– Hadde jeg sagt dét, hadde folk blitt opprørt. Jeg er glad vi er kvitt alle mulige moralister og mørkemenn, men det prøver islam å lure inn igjen. Disse ekle, fæle, klamme typene som er så opptatt av hvordan du skal leve livet ditt … nå kommer det tilbake, kjønnssegregeringen, kvinner og jenter i hijab, «se så fint vi har det, vi tar ikke på hverandre, vi respekterer hverandre» – og det eneste jeg tenker er: Hvilket skrekk-kabinett.
Samtidig er det dem som jobber hardt og nitidig for å innføre et slikt skrekk-kabinett:
– Deler av miljøet er blitt mer «intelligent», de tenker langsiktig. Jihadister/hellige krigere og islamister/salafister opererer gjerne i «åpent lende», slik som Islam Net, mens andre – og de er de farligste – infiltrerer samfunnet med «intellektuell islamisme», som for eksempel Brorskapet. Det er disse som har god tid. Typen «vi tar tiden til hjelp, om 20 år vinner vi uansett». Etter bekjempelsen av den islamske staten (IS) spiller de «the long game» – og så vinner de.
– Islam er som en koloss på leirføtter. Det er ikke ett velfungerende muslimsk land, stort sett er de mislykket. Men i all sin dysfunksjonalitet er islam, som meme, «intelligent». De er flinke til å overleve. Hvis vi tenker i termene mekka- og medinaislam, så er de flinke til å presentere mekka til slike som Erna Solberg og Siv Jensen, men med en gang de ser noe som er farlig så dukker medina opp – og så dreper de karikaturtegnere eller dets like. Så kommer mekka og sier «det har ikke noe med islam å gjøre», det er jo «egentlig ikke islam», men de nyter godt av det. Det er helt åpenbart for meg at hvis det ikke hadde vært for islamsk terrorisme, så ville vi gjort narr av dem som selger inn «intellektuell islamisme». De som surfer på at det blir ubehagelig å kritisere dem, for 1) Du blir personlig redd, eller noen i din omkrets blir redd, og 2) Det kan få karrieremessig omkostninger.
– Og de får mye taletid. Det er en enorm naivitet der ute.
Svaret er langt på vei: 1,62
Da er Ness over til den andre faktoren som gjør Vesten så svak i møtet med islam, og som han selv spør: «Hvordan i all verden har vi klart å komme i en så dysfunksjonell situasjon?»
– For meg er erkjennelsen at verdens mest strålende kontinent er i ferd med å bli svakere. Dette har jeg båret på en stund. Det ble veldig eksplisitt da jeg leste Sigurd Skirbekks bok i 1999, Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre, og kan enkelt oppsummeres slik: 1,62. Altså samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne i 2017 i Norge, sier Ness.
– At det fødes stadig færre barn er ikke bare et norsk fenomen. Det gjelder over hele Vesten. I for eksempel USA har tallene over tid ligget mye høyere, men nå er det nede i rundt 1,7. Vi hadde ikke vært «redde» for islam om vi hadde fått 2,1 barn (en kvinne må føde 2,07-2,08 barn for å reprodusere seg selv og sin partner, min anm.), og vi hadde turt å ha en ærlig debatt der folk også sa «klart vi kan tegne den teite profeten din og le av han hvis vi vil». Hadde vi hatt denne selvsikkerheten i bunn, så hadde det ikke vært noe problem. Men hvorfor har vi ikke det? spør Ness og svarer igjen selv:
– For vi ser hvilken vei det går. Når noen sier at Oslo aldri blir muslimsk, så, vel, hvis vi ikke får barn, innvandringen fortsetter, de får mange barn, så jo, da kan Oslo ende med muslimsk flertall. Det er så logisk at det er umulig å overse. Så kan vi selvsagt diskutere om det er et problem. Jeg mener det er et problem. Det tror jeg mange mener, og i alle fall hvis du har barn. Når du får barn blir du kodet til å tenke langsiktig. Du skjønner hva du overleverer videre. Om femti år er jeg død, men da har mest sannsynlig mine barn fått barn som har eller skal få barn. Selv har jeg hatt veldig gamle foreldre, og jeg husker mamma fortalte om tyske soldater på gården i hennes barndomshjem. Å tenke at min mor måtte forholde seg til fremmede soldater i dette landet. Det er egentlig en helt absurd tanke, men det er utfallsrommet fra en generasjon til en annen. Hva vil skje med de neste generasjoner? Det må vi kunne diskutere, og det var dette Skirbekk kalte «blindflekker», forklarer Ness og fortsetter:
– Mange av disse vi ikke tør, vil eller orker kritisere, er regelrett komiske figurer. Men de bryr seg ikke nevneverdig, muslimene vokser jo med om lag 5 prosent i året. Med en slik vekstrate dobler de seg på 14-15 år. Da er vi på ¼-del av Oslos befolkning før vi er kommet til 2035, juster så for aldersfordelingen og at ikke alle er medlemmer av noen moské.
– For øvrig er fenomenet med at vi stadig får færre barn også biologisk interessant. Alle andre dyrearter, når det flommer over av melk og honning, så formerer de seg som aldri før. Men vi gjør det stikk motsatte. Det er noe «veldig menneskelig» – og ett eller annet som har gått galt, mener Ness.
22/7
En av de tingene som er gått galt, er den menneskelige egoismen, som Ness forklarer som følgende:
– Når noen velger å overse den demografiske utviklingen, er det både fordi de mangler evnen til langsiktig tenkning og fordi de selv har råd til det. Folk er ikke konsekvente. Jeg har innvandringsliberale venner, som stemmer på innvandringsliberale partier, og som driver med utleie av leiligheter, men de leier ikke ut til innvandrere. For det er ikke så bra for businessen deres. Jeg har venner som flytter fra Groruddalen på grunn av innvandrertettheten, ikke minst i skolene. Men innrømme det? Nei, da skal vi som påpeker slike forhold holde kjeft. Vi blir de ubehagelige, de «fremmedfiendtlige». Og så fortsetter de å stemme på innvandringsliberale partier slik at de opplever seg selv som «gode», mens det sitter noen som ikke har råd å flytte – på grunn av den politikken som de «gode» er for, men i praksis rømmer fra, hevder Ness.
Han forteller at noe av det første han skrev om i Finansavisen var om demografien i Oslo.
– Ideen fikk jeg fra en rapport fra dere (HRS, min anm.). En i avisen foreslo tittelen «Oslo blir svart», sier han og ler, før alvoret tar han igjen:
– Men så kom 22/7. Da sa jeg det: Nå kan vi bare glemme dette saksfeltet, i alle fall i ett års tid.
Terroren 22. juli 2011 var en tragedie på alle måter, påpeker Ness, samtidig som han mener at vi ikke må vike unna den debatten heller.
– Jeg tror dessverre at det kan komme flere som Anders Behring Breivik. Vi må ha det i bakhodet. Når noen blir stilt spørsmål om det som skjedde rundt 22/7, er det derimot ikke lurt å bli sur, slik som for eksempel Sylvi Listhaug har en tendens til å bli – rett og slett fordi man har anledning til å svare. Jeg står trygt i denne debatten, fordi jeg mener BB var mye mer en konsekvens av en debatt som ikke ble tatt, enn en debatt som ble tatt, sier Ness.
– BB skrev, og det er virkelig noe Arbeiderpartiet burde ta innover seg, at han gjorde massedrap for å skape oppmerksomhet om sitt manifest. Det var altså bevisst. Hvis Arbeiderpartiet mener at BB er rasjonell, da må de også ta innover seg at han mente budskapet i manifestet var så tabubelagt og skjult for offentligheten at han måtte skrive om det – og begå drap for å få det ut.
– Dette er igjen blindflekker som Skirbekk viser til, og det er livsfarlig på sikt. For meg ligger håpet nettopp i debatten, at det er mulig å diskutere. Hva hvis vi ikke kunne diskutere for eksempel miljøproblemer? Hva ville skjedd med miljøproblematikk da? spør han, før han gyver løs på hvordan debatter havner i sidespor.
– Her vil jeg til «kjærlighetsbudskapet», eller kanskje det som omtales som nestekjærlighet, i alle fall fra Kristelig Folkeparti. Ta for eksempel folkevandringskrisa, da kom debatten om de snille versus de slemme. For meg skal en politisk debatt først og fremst dreie seg om hva man ønsker, hvor man skal. Sannsynligvis lander man på en eller annen slags utilitaristisk regel, altså mest mulig glede for flest mulig til en lavest mulig kostnad. Dette med «snillhet» ligger på et individuelt plan, og veldig mange av dem som er «snille», vel, reis ned da. Hjelp til. Hva hindrer deg? Eller vi kan spørre om hvor mye av din pensjon du er villig til å gi avkall på. Vel, er det null? Da er du i realiteten for en streng innvandringspolitikk. Sier du at du vil gi bort, la oss si, 10 til 40 prosent, vel, da tror jeg på deg. Du er villig til å ofre noe. Da er du det som kan defineres som et «godt menneske». Men de fleste som er «snille» mener ikke at de selv skal gjøre en innsats, de vil bare at alle andre skal gjøre en innsats eller bruke andres penger. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre, fastslår Ness.
– Det som er viktig er at Jonas Gahr Støre, Knut Arild Hareide og dets like tror de er bedre mennesker enn mange andre. Før trodde jeg det var politisk taktikkeri, men de tror faktisk de er bedre og mer moralsk enn for eksempel Sylvi Listhaug. Det er ikke politikk, det er personlig gjørmebrytning.
Politikk som religion
Når vi først har havnet inn i politikken tenker jeg at her skal det nok bli noen saftige vurderinger, ikke minst fordi Ness selv har vært innom politikken – hos Senterpartiet -, men den politiske arenaen opplevde han som fullstendig håpløs. Derimot tar politikkdiskusjonen en helt annen vending, selv om han først bare må få ut et par irritasjonsmomenter.
– Jeg er så trøtt av en del politikere, ikke minst ungdomspolitikere. De lærer hva de skal mene, det å forsvare en mening uansett, men de kan jo ingenting. Mange av dem tror fortsatt at innvandring er statsfinansielt lønnsomt. Jeg blir så deppa av slikt. Og hva er det med denne Regjeringen, ikke minst FrP? Hvorfor kan vi ikke få statistikk på bordet slik som dansk statistikk (Danmark kommer årlig med tørre tall på en rekke tema for innvandrere og etterkommere, blant annet kriminalitet, min anm.), sier en oppgitt Ness.
Poenget til Ness er igjen fraværet av fakta, og hva det gjør med oss som mennesker og nasjon.
– Det handler om å leve så godt at man til slutt ikke klarer å forsvare seg. Det er der vi er. Vi viker unna det ubehagelige. Spesielt her i Norge, for her dreier ikke en gang politikk seg om å prioritere. Det dreier seg bare om å fordele penger og dytte på enda mer penger. Offentlige utgifter har eksplodert og vi har hatt en enorm ikke-vestlig innvandring. Hvorfor diskuteres ikke politikk ut fra resultatene? Da Støre var så interessert i å ta Listhaug, så var det jo resultatene han skulle fokusert på, ikke denne evinnelige «retorikken».
– Men politikk er som religion. Folk nærmest fødes og dør med et politisk parti. Resultatene blir ikke det viktigste, men «holdningene». Så har jeg lært noe viktig: Et samfunn er alltid religiøst, selv om det er ateistisk. En av de beste bøkene jeg har lest er Religion in Human Evolution av Robert Bellah. Hans poeng er at du kan glemme gud og alt dette gudegitte, for religion er først og fremst et sett med leveregler, indekser og ritualer, som gir mening og sammenheng i menneskers liv. I den forstand er det sekulære, innvandringsvennlige Norge, en religion. Det gir mening: Vi er gode, mot de fæle. Så er det kanskje litt slitsomt akkurat nå, men troen er at det blir bra etter hvert, sier Ness.
– Påpeker du svikten i denne religionen, så tar man det ikke innover seg og justerer kursen. Det ageres heller slik som alle religioner gjør mot kjettere: Det innføres en kjetteriparagraf, ortodoksi, slik at sånne som meg må holde kjeft. Hvis jeg prater kan det klassifiseres som hatpropaganda og jeg kan ende med bot eller fengsel. Et autoritært liberalt styre.
– Men for meg er det helt åpenbart at vi er religiøse. Da jeg skjønte at alle er religiøse, kom tanken umiddelbart: Hva skal min religion være? Vi har behov for mening, sammenheng, ritualer, uansett om du er i New Age, mormon, sekulær eller annet. Det er det store spørsmålet i Vesten i dag: Hva slags religion skal vi velge i fremtiden? mener Ness, som ikke er så fornøyd med den religion Norge styres etter i dag.
– Vi trenger bytte av religion, men i Norge er vi polstret mot det meste. Vi dyrker den individuelle friheten. Derfor tror jeg viljen må utløses av krise.
Frihet, sex og kjærlighet
Denne friheten vår skaper en masse problemer, hevder Ness, som forteller at det han prøver å utforske i Aftenlandet er kjærlighetens død.
– I den katolske kirke defineres kjærlighet. Kjærlighet er å gjøre det gode uten å forvente å få noe tilbake. I Norge har vi nasjonalisert kjærligheten. Jeg tenker bare på mitt eget liv, når moren min ble syk ble det sørget for hjemmehjelp, så sykehjem. Mamma ble hodeskadet og var 100 prosent invalid i 17 år hvor hun trengte daglig bistand. Søsteren min bodde i utlandet, så det endte med at jeg måtte prøve å følge opp. Jeg gjorde selvsagt alt for lite, men jeg besøkte henne i alle fall ca. hver 14.dag. I tillegg bodde jeg sammen med henne i to år, men da orket jeg ikke mer. Kjærligheten og omsorgen for henne ble nasjonalisert og institusjonalisert.
– Pappa døde da jeg var 11 år. Da falt familien sammen i økonomisk forstand, og det sto ikke så bra til hjemme. Det som berget meg var systemet rundt. Jeg hadde skolen, og jeg fikk en «prestisjeutdannelse», men mine erfaringer har gjort meg til sosialdemokrat. Jeg har mye å takke dette systemet for. Skulle jeg nå bli en type som ikke vil betale skatt, så vil jeg oppleve det som å trekke opp stigen etter meg. Det blir usympatisk, forteller Ness.
– Samtidig er vi alle på jakt etter kjærlighet, og her kan Vestens dyrking av den individuelle friheten vise hvor begrenset denne friheten er. Jeg er helt klart for likestilling, for religionsfrihet, på mange måter for fri sex, jeg er jo ingen puritaner av natur, men samtidig er det mange ting som går galt med dette. Dessuten handler vårt samfunn mye om sex som sex. Fri sex fører gjerne til mange skilsmisser, som igjen gir dårlige kår til de unge. Dette fører igjen til at veldig mange mennesker blir såret, og du gir dem en bagasje som kan være tung å bære på. Freud sa at skaperkraft er fortrengt seksualitet, og det tror jeg han har helt rett i. Når du «slipper seksualiteten for fri» så tror jeg skaperkraften blir redusert. Jan Kjærstad sa en gang at man forteller historier av to hensikter: Det er for å bli kjent med andre mennesker, og for å få kjærlighet. Jeg tenker, i alle fall når det gjelder menn, at nesten alt en mann gjør, det gjør han for å stige i gradene hos en kvinne. Nesten alt vi gjør, er for å imponere en kvinne.
– Men kjærlighet er veldig komplisert. I min verden er sex+følelser romantisk kjærlighet, det er den kjærligheten der du tenker; «tenk å få barn med henne». Når, eller hvis, du er så heldig å møte henne, da starter virkelig jobben. Jeg prøver å minne meg selv om at å være i et kjærlighetsforhold innebærer at du ønsker å elske den andre for den vedkommende er og nesten være overjordisk god, men det kan lett tippe over i sjalusi eller eiesyke. Responderer hun ikke som du vil, så svekkes også denne «godheten». Hvis du da ikke er så heldig at hun tenker på akkurat samme måten, det gir en vidunderlig dynamikk som løfter forholdet.
– Så tenker jeg at kvinnefrigjøringen har ført til at både en del kvinner og menn føler seg lurt. I våre dager er ekteskapet eller samboerskapet basert utelukkende på kjærlighet. Veien ut kan være kort. Hvis det ikke lenger er kjærlighet (nok) er det lov å bytte. Jeg forelsket meg i en annen, hadde ikke barn, det var grunn god nok til å gjøre det slutt. Det er i og for seg riktig, all den tid vi ikke hadde barn, men det sier jo også noe om at «alt er lov». Selv om en møter noen med giftering kan man prøve seg. Så har du en del menn som ikke får tak i dame, mens andre menn bader i damer. Så har du de som i en alder av 45 kan bytte ned til en ti år yngre modell, like pen eller penere enn som din kone var for ti år siden. Liker vi egentlig konsekvensene av hvordan det er blitt? Det blir også en underliggende usikkerhet i parforholdet, tror Ness.
– Det er en merkelig blanding av livsudyktighet, en slags hedonisme, vi setter nytelse som det øverste gode og som betingelse for det gode liv, men har problemer med at valg får konsekvenser. Det gjelder både for oss personlig og for samfunnet. Hva løsningen er vet jeg ikke, men den er ikke en streng religion som skal ta valgene for deg. Og det er vel akkurat dette rommet som har ført til Jordan Petersons popularitet, sier Ness og legger til:
– Og all uærligheten. Alle skal vi være så mye bedre enn vi er.
Humor
Selv om Ness ikke tar lett på livet, verken når det gjelder kampen for fakta, avskyen for vår svakhet, håpet for de redelige diskusjonene, den vanskelige friheten og den enda vanskeligere kjærligheten – og alt dette og langt mer finner du i Aftenlandet – så er han en fyr med mye humor.
Han forteller at han skal til NRK i forbindelse med romanen, og i denne sammenheng tok NRK en «researchtest» av han. Ett av spørsmålene lød «Er du høyreekstremist?» sier han og ler godt.
– Jeg hadde god lyst til å ta «det faste svaret» med at jeg er svakt til venstre for Ku Klux Klan, men heldigvis så tenkte jeg at nei, jeg kan ikke kødde med dette nå.
Men kødde vil han. Derfor har Ness også gått til Stand Up-scenen. Så skulle du være i Oslo en mandag kveld, kan du sjekke programmet på Josefine Vertshus. Han evner å kødde med det meste, og det kan være at det nettopp er humoren som får oss til å våkne opp?
(Alle foto: HRS ©)