Det heter at kunst, som teaterforestillingen Ways of seeing fra Black Box Teater, skal bevege, ja, gjerne også sjokkere. Det jeg sitter igjen med etter å vært gjennom forestillingen er opplevelsen av å være vitne til at noen ønsker å bryte ned vår sivilisasjon, ja, erstatte den med et slags barbari.
Som kjent har forestillingen blitt omtalt i mediene, ikke minst fordi rights.no intervjuet Ingvil Smines Tybring-Gjedde. Hun er foruten å være statssekretær i OED, gift med Christian Tybring-Gjedde, og reagerte sterkt på at skjulte filmopptak av deres hjem ble benyttet i en fortelling som har som målsetting å avdekke «rasistiske nettverk». – Dette er farlig, er hennes konklusjon.
Så kan det være at flere i mediene ikke synes denne forestillingen er uproblematisk, fordi skuespillerne tar skjulte opptak av en rekke personers private hjem. Men Dagbladet fulgte raskt opp med en artikkel om at en av skuespillerne, Sara Baban, hadde mottatt trusler på Facebook.
I Morgenbladet fortalte en av de andre skuespillerne, Hanan Benammer, at «hun bare måtte le av dem».
– Når de sier at de er redde, må jeg bare le. Christian Tybring-Gjedde har uttalt seg rasistisk i mange år, det er han som skaper frykt. Det er farlig. Det er dem vi må snakke om. Tybring-Gjedde brukte navnet til min kollega Sara Baban i sitt Facebook-innlegg, og hun har fått trusler i etterkant. Jeg tror ingen som har sett stykket vårt på Black Box kommer til å dra til husene og lage kvalm. Vi viser jo ikke adressene heller, bare husene, filmet på avstand, sier Benammer til avisen.
Har du ikke sett forestillingen, er det vanskelig å skjønne hvor absurd Benammers uttalelse er.
Profilbildet til Sara Baban på hennes offentlige Facebookside
Teaterstykkets bærende element er å vise film av hjemmene til en rekke personer og koble disse til den «virkeligheten som skuespillerne ønsker å skape». På godt norsk heter det konspirasjonsteorier. Og når Tybring-Gjedde benytter Babans navn i en FB-status, så skal det være den som utløser eventuelle trusler? Det gjør åpenbart noe med ens tankesett når en lever i en konspirasjons-virkelighet.
Det Benammer ikke sier noe om er at reaksjonen fra Tybring-Gjedde og andre handler om at de er blitt overvåket og filmet i skjul. De opplever seg invadert. De aner heller ikke hva teatergruppen har på film utover det som er vist offentlig, som i seg selv skaper uttrygghet. Når Benammer sier at hun «ikke tror» at noen vil oppsøke disse hjemmene, registrerer vi at hun ikke kan garantere for det – til tross for at det er hun og teateret som har eksponert de samme. For selv om de i forestillingen ikke viser de fullstendige adressene, så er det flere adresser som oppgis fra scenen. Og er det filmet på avstand, så er det zoomet sterkt inn. Det sier jo sitt når de selv oppgir å se Helge Lurås i vinduet, og han er «helt naken». (I forestillingen zoomes det inn på det som kan være et soveroms- eller badevindu, som er sterkt opplyst denne mørke kvelden).
Da spør man seg: Hvorfor gjør teaterfolkene dette, hvem er de? Og da blir man ikke spesielt betrygget når FB-profilen til Baban er med et maskingevær over skulderen. Som Tybring-Gjedde påpeker i FB-statusen.
Det profilbildet skjønner man derimot mer av under forestillingen, som er vel så mye aktivisme som kunst, gjennom koblingen til avkoloniseringen av Algerie (fra Frankrike), kampene i den kurdiske enklaven Rojava i Syria (med NATO-landet Tyrkia involvert), om motstandskamp, tortur, krig, lidelser og om kurderne som slåss for egen stat: «Hvis vi ble det vi fryktet, kunne vi vinne – når vi tok til våpen kunne vi puste igjen».
Men hva i all verden har det å gjøre med Tybring-Gjedde, Helge Lurås og alle de andre som det rettes fokus på fra Black Box-teaterets scene?
Persongalleriet
Så hvem er så persongalleriet de har valgt å fokusere på? Listen er lang, og vi tar den i rekkefølge etter hvilke hjem som er filmet eller personer nevnt:
- Justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara
- Tidligere justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug
- Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde
- FrP-grunnlegger Carl I. Hagen
- Oslopolitiker og skribent på Document.no Kent Andersen
- HRS’ Hege Storhaug (og Rita Karlsen)
- Resetts Helge Lurås
- Offiser Harald Sunde (med forbehold, var vanskelig å tyde navnet)
- Investor Jan Haudemann-Andersen
- Karoline Steiro (som er kjæresten til overnevnte og i styret til Resett)
- Investor Øystein Stray Spetalen
- Monica Staff (som er styreleder i Resett og venn av investorers hustruer)
- Investor Jan Petter Sissener
- Forretningsmannen Stein Erik Hagen (Rimi-Hagen)
- Investor Christian Mikkel Doublog
- Investor Christian Sveaas
- Investor Torstein Tvenge
- Investor Niels Greger Stolt Nielsen
- Hedgefondsforvalter Ole Andreas Halvorsen
- NATO-sjef Jens Stoltenberg
Dette er altså det «rasistiske nettverket» som teaterforestillingen «avdekker», og veien dit er mildt sagt brolagt med mange konspirasjoner og løgner.
For å forstå dette persongalleriet må vi ha med oss at Hanan Benammer har bakgrunn fra Algerie, men har bodd og studert i Frankrike, i Versailles. Men da hun forsto at hennes kunstskole lå like ved hjemmet til Jean M. Le Pen (en av grunnleggerne av partiet Front National, nå Rassemblement National), som ifølge henne har SS-bakgrunn og var torturist under frigjøringen av Algerie, måtte hun dra fra landet. «Dra til et sted hvor velferdsstaten ikke var demontert, et sted der sosialisme fremdeles var del av folks hverdagsliv.» Hun valgte Norge. Så kom 22/7, og da bestemte hun seg etterhvert for å finne ut mer om Norge: «Begynne å kikke meg rundt, debatten om innvandring, integrering, hvordan man snakket om andre, og det rare konseptet etnisk norsk.» Om Anders Behring Brevik, om at han tok plastisk kirurgi for å se mer etnisk norsk, eller skandinavisk, ut. «Men enda mer sjokkerende var det da jeg innså hvor mye hans ideer hadde infiltrert hele det politiske spektrumet i variert grad. Det er dette rasisme er, bittelitt hele tiden, og vi glemmer å gi det oppmerksomhet.»
Benammer ber Sara Baban med på denne «reisen». Baban forteller at da hun ble bedt, var hun egentlig å vei til Rojava, fordi det i 2012 ble det gjennomført en feministisk revolusjon der. «Jeg planlegger å reise dit for å forstå hva som skjer. Og kanskje bidra på en eller annen måte. Men på dette tidspunktet, altså i mars, bombet Tyrkia Rojava.» Hun tør ikke reise til Syria før det har roet seg.
Hvorfor akkurat disse?
Herfra utstyrer de to skuespillerne seg med kamera og oppsøker hus etter hus som de filmer i smug. «Begrunnelsene» deres er syltynne.
Justisminister Waras hjem ender på lerret fordi Wara, som er fra FrP, rett etter han tiltrådte sa han ville styrke politiet og legge til rette for nødsituasjonslover (emergency laws). Han har dessuten i 25 år solgt «innflytelse» gjennom «lobbybedriften kalt First House», hvor også Sylvi Listhaug har jobbet, fortelles det fra scenen. Og han hadde nettopp tatt over denne statsrådsposten «etter at den rasistiske og islamofobiske» Listhaug (FrP) måtte gå av.
Valget av Tybring-Gjedde er både at han er utdannet i USA, er «NATO-fyr», forsvarspolitisk talsperson for FrP og medlem av Stortingets forsvarskomité. Og at han – etter Carl I. Hagen – er hovedpersonen i Oslo FrP «med konfliktfokus på islam, innvandring, nasjonalisme, og hva de kaller sikkerhetspolitikk». Mens hjemmet til Tybring-Gjedde fokuseres på storskjermen, får vi høre følgende: «Det er en liten elv nær rekkehuset. Det er mange folk rundt, fordi det er tid for å hente barna på skolen. Jeg forestiller meg at jeg går inn den døra. Når jeg går inn på badet hans, legger meg i badekaret hans. Setter meg på hans sengekant og forteller hvordan jeg i blant forstår disse unge mennene. Disse skjeggete, kvisete unge mennene som ville reise til Syria og sloss. At jeg også vil reise. Ingen kan se oss. Vi prøver å komme så nærme som mulig. Rett foran utgangsdøren er det en sykkel, slik det er utenfor så mange hjem.»
Her kommer Kent Andersen inn i bildet. Han skrev som kjent kronikken Drøm fra Disneyland i 2010 sammen med Tybring-Gjedde, og den knyttes rett til Anders Behring Breivik. Dessuten er han skribent på Document.no. Hjemmet til Andersen kommer opp, inkludert husnummer, og det opplyses at det er 16. mai, om hvor vi er og et vann i nærheten navngis. «Han er på en måte det arbeiderklassealibiet som Oslo Frp trenger». «Huset hans er arketypen av et familiehjem. Med juledekorasjoner året rundt, og et fuglehus ved kjøkkenvinduet.» (Det fokuserer på en krans som henger på ytterdøren).
Så er det 8. mai og jakten på Hege Storhaug starter. De vet hun bor på hemmelig adresse, men det hindrer dem ikke. De reiser rundt i dager etter rykter om hvor hjemmet er. Tornen i siden til Storhaug handler både om HRS og boken Islam. Den 11.landeplagen. «Men hva som faktisk er enda mer interessant, er at en investor kjøpte en stor del av bokutgivelsen for å spre bøkene over hele landet, til politikere og journalister. Vi vil finne ut av hvem denne investoren faktisk er.»
Veien går så til Helge Lurås, redaktør av Resett – som er «gjennomrasistisk». Det opplyses hvilket område vi er i, og vi får høre at en av hans nære støttespillere er Harald Sunde, tidligere «NATO-fyr», slik som Lurås. (Se for øvrig tidligere sak på rights.no, lenke over).
«Dette er huset til Jan Haudemann-Andersen som er en av de største investorene eller sponsorene av Resett, FrP, Høyre og Civita. Hans 30 år yngre kjæreste, Karoline Steiro, er i styret til Resett.» Nytt hus, nye beskrivelser: «Huset ligger ved en bekk. De har en vakker hage, et stort svømmebasseng og en tennisbane.» Vi får vite at det er en sti som gir direkte tilgang til et navngitt naturområde. «Vi blir her i tre dager.» Haudemann-Andersen er dessuten «insidehandler, aggressiv mot skatter for rike, antifeminist – han synes det er avskyelig å se menn trille barnevogn – og klimafornekter, for det er åpenbart kommunistisk/sosialistisk propaganda.» Samtidig er han «i sentrum av en sirkel av investorvenner».
«En av hovedinvestorene i denne sirkelen er Øystein Stray Spetalen.» Det heter videre at han «bygger sitt fort» like ved (navngitt offentlig bygning) på (navngitt sted). «Vi er 99 prosent sikre på at dette er fyren som kjøpte alle bøkene av Hege Storhaug for å spre den utover hele landet. Han er gal nok til å gjøre det.» Deretter knyttes Spetalen til Resett, at han trakk seg etter samrøre med PFU, men vit at «fortet har en vidunderlig utsikt over fjorden og hele byen». De forteller at de hører musikk fra den åpne døren, og så kommer følgende delikate beskrivelse: «I tillegg til det faktum at han er gal, vet vi at han er sterkt mot mot sosialisme.» Så følger at han oppfører seg som Hitler.
«Nå er vi med Monica Staff, styreleder i Resett. Hun er en liten fisk, men ser ut til å være i den sosiale gruppen i Haudemann-Andersens sirkel.» Det fastslås at hun er venn med Spetalens hustru, «og faktisk alle de andre hustruene til investorene i dette miljøet. Som hustruen til Jan Petter Sissener». Vi fortelles at Sissener «bor i dette ansiktsløse huset» (navngitt sted), og at han er «finansanalytiker, selvsagt investor, en blogger som skriver for Resett». De er kommet til at Sissener er «en trygg farsfigur i miljøet. Uansett hva han sier, så lytter de til han.»
De ender så opp ved «dette store palasset, eid av Rimi-Hagen. Det er stort, det er enormt. Det er så stort at det er umulig å finne hovedinngangen». Visitten hos Stein Erik Hagen handler om at han «er den største økonomiske bidragsyteren til FrP», ifølge Black Box Teateret.
Så er det over til en «ekslusiv» del av Oslo, der også gateadressen og husnummer oppgis. Her er det namedropping: Christian Mikkel Doublog (Resett og «initiativtaker til antiinnvandringspartiet Alliansen»), Christian Sveaas (som nabo og «den største økonomiske bidragsyteren til FrP etter Rimi-Hagen»), Torstein Tvenge (som «den gode vennen til Spetalen og Haudemann-Andersen» og dessuten en av Norges rikeste menn), Niels Greger Stolt Nielsen («også stor giver til FrP» og «Norges 28.rikeste») og så «den veldig hemmelighetsfulle hedgefondsforvalter Ole Andreas Halvorsen».
Reisen ender hos Jens Stoltenbergs hjem. «Vi har tilbrakt mye tid her fordi Stoltenberg er NATO-sjef og offentlig forsvarer Tyrkias bombing av Rojava».
Og hva blir konklusjonen? Jo, følgende:
«Da vi startet dette prosjektet for seks måneder siden, følte vi at det var noen investorer, noen få isolerte personer ( … ), men det gjelder de største investorene i Norge, og de er alle venner. De bruker tid sammen, de deler den samme ideologien, og de gir penger til FrP, Resett og hele dette propagandamaskineriet. Så det som så ut til å være perifert fenomen er faktisk finansiert av senteret i den norske økonomiske maktelite.»
Konspirasjoner formidlet for statlige midler
La meg bare slå fast følgende: Det finnes ingen rimelig grunn til å sette de overnevnte i et «rasistisk nettverk». Og researchen er elendig. En rekke av påstandene som fremmes i forestillingen er direkte feil. For eksempel er et av hjemme de fokuserer på ikke hjemmet til den de hevder, og nei, det var ikke Stray Spetalen som kjøpte bøker av Storhaug for distribusjon til politikere og medier.
For øvrig er det lov i Norge ikke å være sosialist. Det hører ikke hjemme i en sivilisasjon å påstå offentlig at noen er rasister, islamofobiske, gale, opptrer som Hitler eller å sette noen i en «rasistisk» bås fordi de er venner, tilhører en omgangskrets, tilfeldigvis er nabo eller finansierer noe som Black Box Teater er uenige i. Og skulle nå slike beskyldninger først slenges ut, så burde de som minimum vært dokumentert. Det er heller ingenting som tilsier at det er noe galt i å være «NATO-fyr», ei heller generalsekretær i NATO, selv om Black Box Teateret tar avstand fra hvordan NATO opptrer overfor Tyrkia.
Jeg stiller meg rett og slett spørsmålet: Finner de overnevnte seg i dette?
Selv har teaterets folk hevdet at de «ikke har gjort noe ulovlig» og at alt de har gjort er «å finne på Google Maps». Virkelig? De prøvde å spore opp Storhaug som de vet bor på sperret/hemmelig adresse. Er en slik aktivitet lovlig? Hva ville de så gjort om de fant hjemmet hennes? Det er vel nærliggende å tro at de ville filmet og publisert, gitt at de brukte dager på å kjøre rundt (en «jakt» som de viser på film) til Drøbak, Holmestrand og Tønsberg, som det sies fra scenen?
Kanskje er det lovlig, rettslig, å filme hjemmene til folk slik de har gjort, men det er forkastelig og fullstendig umoralsk. Man opptrer ikke slikt i et sivilisert samfunn. Folk har rett på et privatliv, selv om man har forskjellige politiske meninger. Og det er akkurat det samboeren gjennom 24 år til Tor Mikkel Wara, Laila Anita Bertheussen, og mor til parets to barn, sier til VG i en kronikk: «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv». Bertheussen som har skjermet seg selv og barna i alle år for offentligheten. Som selv er syk og mye sengeliggende. Som nå vet at noen har ligget utenfor husveggene, i det som skal vårt livs tryggeste sted: hjemmet ditt, og filmet ditt liv og virke. Kanskje mens hun selv lå og drog seg i smerte i sengen. Men teaterforestillingen «presser» henne ut for å si fra:
«Pia (Roll, regissøren, min anm.) sitter på TV og mener at det er greit det de har gjort, at jeg må tåle dette. Sara og Pia som drar meg inn der jeg ikke ønsker å være, dere er ikke velkommen i min hage, dere er ikke velkommen i mitt liv. Jeg forvente at dere av ren skam sletter alt dere har filmet av vårt hjem og at dere offentlig ber om unnskyldning. Dette er ikke kunst. Det er et hensynsløst og et grovt overtramp.»
Men tro ikke at teateret viker en tomme. I en nyhetsartikkel i VG gjentar Pia Roll at de ikke har gjort noe ulovlig og at det er «helt uproblematisk». Nei, det er HRS som er «problemet».
– Dette er folk som gir penger til Human Rights Service, en organisasjon som oppfordrer til å ta bilder av muslimer, for å legge dem ut på nettet, noe som er oppfordring til lovbrudd, sier Roll til VG.
Man kan gjenta en løgn så lenge en vil, den blir ikke mer sant av den grunn. Vi har aldri oppfordret til «å ta bilder av muslimer». Å dokumentere en samfunnsendring, inkludert den islam har brakt inn i samfunnet, er noe helt annet. Og hvem er disse «folkene» som gir penger til HRS? Staten? I så fall den samme staten som finansierer Black Box Teateret med over 7 millioner kroner i året. Og det eneste Black Box Teateret er redd for, er at de skal miste (noe av) statsstøtten.
Men hva gjør så FrP, Høyre og Venstre, sistnevnte med kulturministeren, i Regjeringen med den form for overtramp som Black Box Teateret utfører? Svaret er ingenting, i alle fall så langt.
Så kan det legges til at en betydelig del av teaterstykket er viet Kjetil Lund (han spiller seg selv), tidligere advokat, Høyesterettsdommer og leder av den såkalte Lund-kommisjonen. Rollen til Lund er å legitimere at de skjulte opptakene er innenfor rammen av hva som er en lovlig overvåkning. Lund er dessuten skeptisk til endringer som er gjort i loven. «Det som før var lovlig, er nå ulovlig«, sier han. For nå kan en straffes for å «planlegge og tilrettelegge», for å gjøre «hverdagslige ting som å kjøpe en øks» eller leie et lokale til for eksempel oppbevaring av farlige stoff, altså «ved mistanke». Denne innstramningen tilskrives frykten for islamsk terrorisme, fastslår Lund, som mener at den liberale rettsstaten nedbygges. Men den samme Lund synes å ha glemt at hadde vi hatt en strammere lovgivning tidligere så kunne vi kanskje unngått 22/7.
HRS kommer med mer i denne saken
(Forsidebilde er en illustrasjon fra HRS og har ingenting med de aktuelle hjemmene i denne saken å gjøre)