Hvem hadde trodd dette for ganske få år siden: bestemødre og bestefedre i kø for å få mat – i Skandinavia?
Hver torsdag deles det ut gratis klær og mat til fattige pensjonister ved Gullis Suppekjøkken ute på et torg i Stockholm. En av pensjonistene i køen er enken Marianne (76). Etter et langt arbeidsliv får hun utbetalt 12 000 kroner i pensjon per måned. Når leien for leiligheten hun bor i er betalt, har hun 4 000 kroner igjen å rutte med.
Marianne klager ikke. Hun mener mange andre har det verre enn henne. Selv har hun blitt tvunget til å sette strek over behov hun tidligere kunne tilfredsstille, som å ha råd til å ha en hund. Hun skulle også gjerne kunnet gå ut og handle uten å tenke «hva skal jeg lete etter i dag» eller «hva er det som er billig i dag».
Andelen fattige øker
78 år gamle Stig bor i en ettromsleilighet. Han får 11 000 kroner i pensjon i måneden. Han har gått til Gullis hver torsdag i to år, og setter pris på samholdet mellom de fattige eldre.
– Vi kommer hit och håller ihop. Det är en enorm sammanhållning och det behövs det här. Man får stöd från de man känner och det är ju bra. Jag är ensamstående och har ingen familj, så annars står jag själv, säger han.
Ifølge Pensionsmyndighetens rapport for 2017, ligger 245 000 svensker over 65 år under grensen for hva som kalles «relativ lav økonomisk standard». Innen EU benevnes det samme for «risiko for fattigdom», og grensen er satt ved 12 000 kroner per måned. Tall fra Eurostat tilsier dog at hele 355 000 svenske pensjonister lever under grensen for «risiko for fattigdom».
Andelen fattige pensjonister i Sverige øker. Nesten hver femte svenske pensjonist kategoriseres nå som fattig.
• 18,2 procent av dem som är 65 år och äldre levde under fattigdomsgränsen 2015. Föregående år var andelen 16,5 procent.
• Andelen fattiga pensionärer ökar snabbt. 2005 levde bara 10,1 procent av pensionärerna under fattigdomsgränsen.
• EU:s gräns för risk på fattigdom är 60 procent av medianinkomsten, det vill säga cirka 12 100 kronor i månaden.
75 prosent av disse fattige er kvinner.
– Många av dem har jobbat inom vård och omsorg, jobbat deltid i perioder eller slitit med delade turer. De har kanske jobbat i 40 år men med så låga löner att de också får låga pensioner.
Tall som sier alt
Med de enorme asylankomstene til Sverige de siste årene, bør man i denne konteksten kunne peke på kostnadene ved å ta imot såkalte enslige mindreårige asylsøkere (EMA): Over en seksårsperiode koster en person under 15 år hele 9 millioner kroner (i Norge). De mellom 15 og 17 år koster 4,4 millioner i samme seksårsperiode. Tallene er nok ikke så veldig annerledes i Sverige.
Mens vi tok imot nesten 5 500 EMA i 2015, var tallet over 35 000 i Sverige, tilsvarende 40 prosent av alle EMA som tok seg til EU i 2015. La oss si at alle disse EMA som kom til Sverige i 2015 var 15 år eller eldre. Da snakker vi om en budsjettutgift på 154 milliarder kroner over en seksårsperiode.
Hvis vi legger oss på et anslag på 300 000 fattige pensjonister i dagens Sverige, kunne vi delt ut 513 000 kroner til hver pensjonist i løpet av samme seksårsperiode, eller nesten 86 000 kroner i året. Dette beløpet tilsvarer over 7 000 kroner per måned, og vips så var verken Marianne eller Stig fattige lenger. Tvert om hadde de som bygde Folkhemmet kunnet seile inn i den siste solnedgangen uten økonomiske bekymringer og i tillegg ha råd til gaver til barnebarna.
Men dette regnestykket anses som ufint?
Kanskje neste års TV-aksjon i Norge burde gått til Sveriges fattige pensjonister? Da hadde i alle fall jeg åpnet lommeboken med glede. Og det tror jeg svært mange andre også ville ha gjort.