Faksimile Aftenposten
Bjørn Stærk i kronikk i Aftenposten (12. desember):
«En vanlig teori er at det gikk galt fordi innvandringskritikere ble stengt ute fra offentligheten. Når folk ikke kan snakke fritt om bekymringene sine, blir det som en trykkoker uten sikkerhetsventil. Til slutt eksploderer den. Hvis vi derimot snakker åpent om alt, vil de ekstreme ideene sprekke som troll i sollys.»
«I Norge gikk Frp inn i regjering med Høyre. Men utspillene om eliten som lar muslimer og innvandrere ødelegge landet fortsatte, selv etter at de selv ble eliten. Human Rights Service får både offentlig støtte og oppmerksomhet fra mediene, men ideene deres blir hardere for hvert år som går. Helge Lurås har vandret inn og ut av debattstudioer i årevis. Nå driver han Resett.»
Det Stærk prøver å fortelle oss er at hans forsøk på å invitere «trollene» inn til debatt – før om årene – ikke har båret frukter. Vi har godt fra vondt til verre.
«Jeg har i alle fall ikke fått det til», skriver Stærk, som ikke lenger tror at Norge har noe å lære Sverige om innvandringsdebatt.
En blir sittende med en følelse av at Stærk er utdatert, og i alle fall ikke oppdatert. Dessuten er det dristig å påstå at den debatten som faktisk har vært ført i Norge, endog med han egne bidrag, ikke har hatt noen betydning. Eller sagt på en annen måte: Hvor kunne Norge vært hvis vi ikke hadde tatt disse debattene? Eller vil Stærk påstå at det står bedre til i Sverige enn i Norge?
Innvandringen byr faktisk på noen reelle utfordringer. Pessimistiske dommedagsprofetier fra de såkalte «rasistiske trollene» er iferd med å materialisere seg med full tyngde i vår tid.
En nylig rapport fra Statistisk sentralbyrå (Norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid og utdanning) viser med all tydelighet at Norges integreringstiltak ikke virker som planlagt. Andregenerasjon, altså de som er født i Norge, henger betydelig bak nordmenn.
Segregeringen bare fortsetter, særlig i Oslo.
Innvandrere utgjør over halvparten av sosialhjelpmottakere i Norge. Når kostnadene løper løpsk samtidig som problemene hoper seg opp i innvandrertette bydeler, hvor blant annet frafallet blant gutter i videregående skole er på nesten 60 prosent, samtidig som gjengkriminalitet er i ferd med å vokse ut av proporsjoner, må sånne som Bjørn Stærk orientere seg på nytt.
Av Justis- og beredskapsdepartementets samlede budsjett på 59,3 milliarder utgjør de direkte kostnadene til innvandring og integrering 23,5 milliarder kroner!
Vi venter fortsatt på at noen av våre politikere skal våge å bestille fakta og det lagt på bordet, det vil si totalkostnaden for den ikke-vestlige innvandringen per år. Noen mener at det ikke tåler dagens lys, fordi kostnadene blir hinsides alt hva vi kan forestille oss, kanskje oppimot 200 milliarder kroner per år. Hvis det er korrekt, som er et sinnsykt sløseri med skattebetalernes penger, vil det skape uro i befolkningen.
Det er ikke innbilning når over 70 millioner mennesker er på flukt fra et kontinent som står overfor en befolkningseksplosjon, hvor fertilitetsraten er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med befolkningsveksten er praktisk talt lik null.
I løpet av de siste ti årene har den årlige ikke-vestlige nettoinnvandringen steget fra ca. 10.000 til ca. 20.000.
Tatt i betraktning hvor elendig integreringen går i Norge og hva vi kan vente oss av masseinnvandring i fremtiden fra det Afrikanske kontinentet, blir det noe dinosaurisk over Stærks bekymringer. Kanskje han heller burde skrive om innvandringens utfordringer og hvilke realpolitiske grep som må til for å få skuta på rett kjøl, slik at vi kan få dempet gemyttene?
Trolldebatten har utspilt sin rolle.
(Illustrasjonsfoto: Den svenske barneboken «Farfar har fyra fruar» som forfatteren Oscar Timble trakk fra markedet da det skapte opprør at forfatteren legitimerte og reklamerte for flerkoneri)