Svein Konstali påpeker det faktum at KrF siden 1970-tallet bare har krympet. Ved stortingsvalget i 2017 oppnådde partiet 4,2 prosent av velgerne, 5.000 stemmer over sperregrensen.
Han sier ingenting om det politiske spillet som – fortsatt – partileder Hareide satte igang i høst, da i håp om en snuoperasjon fra Solberg-regjeringen til en eventuell Støre-regjering. Hareide og hans «rødere» flokk tåler nemlig ikke FrP. Hareides drøm var således å få KrF til å holde Norges tredje største parti, FrP, utenfor maktkorridorene. KrF-lederen mener at FrP ikke har det riktige moralske grunnlaget, så da foldet han sine hender for Ap og satset på KrF-støtte blant annet ved å vise til Støres gudstro. Som kjent heter det at tro kan flytte fjell, men det er neppe det beste utgangspunktet som styringsgrunnlag for landet.
Så fikk da heller ikke Hareide gjennomslag. Nå sitter KrFs 1. nestleder, Kjell Ingolf Ropstad, sammen med Høyre, FrP og Venstre i regjeringsforhandlinger. Om det ender med en borgerlig flertallsregjering, gjenstår å se. Sjansen er vel like stor for at KrF går inn som at FrP går ut, skjønt de fleste av oss tror vel at Erna Solberg får det som hun vil. Men en ting er jeg overbevist om: Hører KrF på Konstali, vil vi få en regjering som kan sitte trygt – og lenge.
Fra sinnelags- til konsekvensetikk
Konstalis kritikk av KrF handler først og fremst om at partiet drives av sinnelagsetikk. Han viser til at med Kjell Magne Bondevik som statsminister kom det også på plass en bistandsminister – og 1 prosent av BNP til bistand. Det gjør Norge til en av de humanitære stormakter i verden. Hvor mye av disse pengene som sløses bort i korrupsjon, brukes på 1.klasse hos SAS, luksushoteller, feilslåtte prosjekter, administrasjon og annet, er det ingen som vet. Det er nok ikke så mange som vil vite det heller, for det kan jo slå tilbake på de styrende som er uten styring. Da er det bedre å fortsette med sinnelagsetikken: Ikke bare skal vi være en humanitær stormakt ute i verden, vårt lille land, befolkningsmessig sett, skal også være en stormakt i mottak av kvoteflyktninger. Som Konstali sier: «Hvor mange kvoteflyktninger skal Norge ta imot? Svar: Flere enn det antall Ap til enhver tid går inn for.»
Stopp dette, sier Konstali, og peker på at velgerne legger vekt på plikten til å hjelpe og konsekvensetikken: «Hvor, når og hvordan skal vi hjelpe, slik at hjelpen når mest mulig effektivt ut til flest mulig av dem som er mest hjelpetrengende?» Dette samsvarer, ifølge Konstali, også med den kristne etikk.
Dette handler om det globale versus det nasjonale:
«Kjemp for alt hva du har kjært. I kirkens tradisjon er fedrelandskjærlighet en dyd. Det er våre sosiale normer – tillit, omsorg og vilje til samarbeid – som har skapt det norske samfunnet. Samfunn med slik en grunnmur er sjelden vare. Finnes knapt. Det var dette landet våre krigshelter ga sitt liv for.»
For noen er det kanskje lett å tolke Konstalis ord til inn i et bakstreversk nasjonalromantisk perspektiv, men det er det ingen grunn til. Det er nødvendigvis ingen motsetning mellom å være globalist og nasjonalist. Faren ligger i kun å være en av delene. Det er full ut mulig «å sette Norge først og si nei til innvandringen som ikke passer inn», slik som Konstali påpeker, fordi det beholder grunnmuren.
Demokrati og frihet
Med henvisning til Luthers reformasjon, som endret Europa og Europas folk, minner Konstali oss om at demokrati ikke er en global verdi og om den frihet reformasjonen har gitt mennesker. Den har for eksempel gitt oss friheten til å tegne det vi vil: «Herunder Gud, profeter og naboens katt. Eller vi kan la være.» For Konstali ligger dette i selve religionsbegrepet, da som en grunnleggende frihet som ikke står til forhandling i vårt samfunn. Han viser også til at demokrati kun finnes i land som var eller er under innflytelse av kristendommen.
Jeg er enig med Konstali at kristendommen har hatt en statsdannende rolle, i alle fall i Norge, og selvsagt vil en stat være avhengig av hvilken befolkning den har. Med innvandringen og fødselstallene i Norge er befolkningen i rask endring. Konstali viser til at på Stovner i Oslo er innvandrerandelen nå på 53 prosent, men hva vil skje fremover?
«Når blir den norske majoritet til minoritet på nasjonalt plan? Som kopterne i Egypt. Og urbefolkningen i Amerika (såkalte indianere). Hvorvidt det skjer om ett, to eller tre århundrer er underordnet.
Den norske majoritetsbefolkningen – ansvarlig som den er – reagerer på denne utvikling slik alle andre majoritetsbefolkninger i tilsvarende situasjoner gjør. Særlig sett hen til at en betydelig andel av våre innvandrere kommer fra muslimske land.»
Han er ikke skyggeredd, denne Konstali, det kan vi i alle fall slå fast. Kanskje han ikke vet at det, enn så lenge, er legalt å være kritisk overfor islam, men det er ikke legitimt. For det absurde er at muslimer forholder seg til en særdeles udemokratisk lovbok, en «tro» som ikke er forenelig med de frihetsverdier som vi løfter frem som vårt moralske kompass: ytringsfrihet, likeverd mellom mennesker, likestilling og religiøs frihet. Men vi later som vi ikke vet det. Vi tier om det i frykt for å støte muslimer, noen tror kanskje også at de gjør det i respekt for religionsfriheten, men i realiteten gjør vi det Konstali advarer mot: vi tegner ikke hva vil vil, vi firer. Vi tror kanskje vi gjør det for husfredens skyld, men det kan være at vi for sent oppdager at vi burde kjempet for alt hva vi har kjært.
Konstali slår fast:
«Innvandring er alle politiske problemers mor. Sier den sørtyske, kristendemokratiske CSU-leder Horst Seehofer. Demokrati, velferd og sikkerhet står på spill. Hatet banker allerede på vår dør. Det er nå vi må handle. Men KrF leverer ikke.»
Hvis KrF skal fortsette med en innvandringsliberal politikk, så bør de også – i de pågående regjeringsforhandlingene – legge på bordet konkrete og kostnadsberegnede planer for integreringen og legge frem partiets mål for en kulturell- og økonomisk bærekraftig demografisk endring.