«Det er ingenting å være urolig for, fordi det vil være det sikreste stedet i København.» Denne beskjeden ga arrangøren av debattmøtet om kunst, blasfemi og ytringsfrihet til Frankrikes ambassadør til Danmark, Francois Zimeray. Tilsammen syv væpnede vakter og politi, svenske som danske, skulle nemlig vokte det frie ordet denne ettermiddagen, 14. februar 2015. Datoen var valgt med omhu, for det var den 14. februar 1989 at Salman Rushdie fikk fatwaen på sitt hode.
Temaet for møtet var «Skal man sette livet sitt i fare for å forsvare et formål?». Zimeray hadde bestemt seg for at han også ville stille opp på dette møtet med hovedgjesten, den sterkt drapstruede Lars Vilks. Ikke så underlig, for dette var kun litt over en måned etter at Europas kulturelle 9/11 utspant seg i lokalene til Charlie Hebdo i Zimerays hjemland. En massakre som sjokkerte den frie verden.
Idet denne setningen om ytringsfrihet falt fra Femen-aktivisten Inna Shevchenko i panelet, «Hvorfor sier vi fremdeles ‘men’, når vi …» Da avfyrer Omar El-Hussein de første skuddene.
På Twitter kunne man lese følgende melding fra Zimeray, som også lå på gulvet mens El-Hussain avfyrte totalt 39 skudd fra maskingeværet sitt: «Still alive in the room.»
Lederen av Lars Vilks-komiteen og arrangøren, Helle Merete Brix, satt ved siden av Lars Vilks i panelet da El-Hussein skulle forsvare profeten sin med kuler. Derfor ble også hun i hui og hast med på lageret bakerst i bygningen da de kontante og harde hendene til den svenske livvakten styrtet Vilks i sikkerhet. Der lå altså Brix og Vilks sammen på gulvet, hånd i hånd etter at Brix grep etter ham.
– Det var også der og da Lars og jeg fikk et egentlig vennskap. Vi holdt hverandre i hånden for anledningen der vi lå på gulvet. Jeg kan fremdeles huske den fornemmelsen jeg hadde av at det var Lars som var der for meg. Den opplevelsen glemmer man jo ikke, sier en lavmælt Brix.
– Man forhandler ikke med et maskingevær.
Vitser og fake news
Men tro det eller ei. De hadde det også moro der de lå på gulvet under et bord og ikke visste om El-Hussein ville klare å massakrere de rundt 40 blant publikum, og deretter dem selv. Ja, du leste riktig, og det handler om svensken, Lars, som vi også kaller ham fra nå av. Lars uttrykte blant annet sin glede over at de lå akkurat i dette rommet bakerst i kulturhuset Krudttønden, for like ved deres side sto det stablet noen kasser øl. Lars rakk hånden ut etter nettopp en flaske øl.
– Jeg syntes det var bra at vi hadde havnet der, altså, sier Lars med et dårlig skjult smil. – Vi kunne jo ende opp med å bli værende der lenge, og da kunne vi i det minste få noe å drikke.
– Ja, Lars holdt stemningen oppe med sine dårlige vitser, ler Helle Merete.
– Nei, nei! bryter Lars inn. – Det var aldeles ingen dårlige vitser! Det der er et rykte Helle Merete har forsøkt å spre for å prøve å plukke meg ned. Det er en løgn som jeg har prøvd mitt beste å protestere mot. Hun har til og med spredd dette i sosiale medier, og hva gjør man da? Det er altså fake news, det er det det er. Fake news! nesten roper Lars.
El-Hussein tømte magasinet i løpet av et par minutter. Han drepte filmregissør Finn Nørgaard og såret tre av de syv som skulle vokte møtet. De svenske livvaktene og de danske betjentene hadde med sine pistoler lite å stille opp mot et maskingevær. Man forhandler jo som kjent ikke med et maskingevær rettet mot seg. Tross politiets og livvaktenes underlegne posisjon, var det fordi at de kort tid etter å ha gått i dekning, klarte å komme i posisjon og skyte tilbake. El-Hussain så seg derfor nødt til å stikke fra åstedet.
Det var da undertegnede, som åpenbart ikke har opplevd et terrorangrep, famlende prøvde å få overblikk over hva som faktisk skjedde under selve angrepet, og stusset over at dansk politi hadde kastet seg ned på gulvet, liksom gjemte seg, at følgende replikk falt fra han som visstnok forteller dårlige vitser:
«Man må huske at dette er dansk politi. I Norge er det jo sånn at man står rak i ryggen på post til siste mann er skutt ned. Det er norsk politi og norsk militær. Her i Danmark tar man egne beslutninger og kaster seg på gulvet istedenfor å kaste seg inn i striden for nasjonen. Det er den norske nasjonalismen, den norske nasjonaldagen, da kan du se at det er alvor.»
Lars og Helle Merete visste ikke om det var flere terrorister i Krudttønden. De lå på gulvet under bordet med en væpnet livvakt ved deres side. Etter en halv time banket det på døren. Marerittet var over. På Krudttønden.
Det tok sin tid før ambulanser og hjelp kom, synes de to overlevende vennene, men de har forstått hvorfor i ettertid: Man sender ikke ambulanse «inn i en krigssone». Så logisk og åpenbart.
Litt etter midnatt går El-Hussein kaldblodig til verks igjen. Han har googlet seg frem til adressen til synagogen i København. Der stod Dan Uzan vakt på utsiden, som vakt fordi en jødisk familier feiret konfirmasjon der inne. Uzan segner om etter at El-Hussain nådeløst fyrer av en pistol mot ham.
Noen timer senere er det hele over for El-Hussain. Han må gi tapt for kulene til dansk politi.
De sørger fordi deres «bror», terroristen, ble drept.
Her bør følgende smettes inn: De med god hukommelse husker de groteske bildene fra begravelsen til terroristen. Jihadister fra Skandinavia, Profetens Ummah fra Norge inkludert, møtte frem i hundretalls for å hylle «martyren». For undertegnede er dette et historisk bilde i all sin groteskhet.
Men hvordan var tilstanden og tankene til Lars da han forstod at terrorangrepet, med han som hovedmål, var over?
«For meg var det en lettelse, det var min første reaksjon. Mange har uttalt at sikkerhetsopplegget rundt meg og kostnadene det medfører har vært unødvendig, altså at det ikke finnes en risiko for angrep, at risikoen bare er fabrikert. Det som skjedde på Krudttønden markerte at dette er real. Så den kritikken opphørte etter 14. februar 2015.»
De påfølgende dagene var nær sagt hele verdens medier etter dem for kommentarer; BBC, CNN, Fox News, franske, tyske, skandinaviske medier, men mange flere. Et nytt kapittel åpnet seg i livene deres.
Han trodde luften var ute av ballongen
Da vi spurte Lars om intervju, fikk vi to alternative møtested: et lokale i Malmø, eller hos forlaget Pressto i hjertet av København. Vi valgte den danske hovedstad av den enkle årsak at Helle Merete og Lars ventet boken sin fra trykkeriet den dagen vi skulle møtes, en bok som Helle Merete har forfattet og Lars illustrert. 30 fortællinger om frihed, fatwaer og kærlighed, heter den, og selvsagt ble boken offisielt lansert 14. februar, fire år etter terrorangrepet mot Lars. For det var han som var hovedmålet den ettermiddagen i 2015, om noen skulle være i tvil om det.
Bokens forside illustrert av Lars Vilks.
Illustrasjonen på bokens forside har fått denne tittelen: «Terroristen spiller sjakk med døden», en bok vi umiddelbart ved ankomst forlaget får i hånden av forfatteren selv.
Lars har akkurat blitt levert til oss på døren hos forlaget på Nicolaj Plads av det danske sikkerhetspolitiet, PET. Og det er slik det foregår når Lars forlater sitt bortgjemte hjem for et oppdrag: Han hentes av livvakter tilhørende svensk politi, og i dette tilfellet føres han over Øresund, for så ved første festning på dansk jord å bli overlevert til PET. Prosedyren er i henhold til eldgamle regler, som betyr at bevæpnet svensk politi kun kan bevege seg frem til første danske festning. I vår moderne tid er denne festningen ganske tett på København.
Det er som en fangetransport, og en fangeoverlevering. For det er det han er. En fange i sitt eget hjemland og Sveriges mest terrortruede mann. Og uansett hvor han måtte bevege seg i Europa eller resten av verden, vil han ikke kunne bevege seg alene i frihet. Aldri én dag mer resten av livet – hvis ikke vi ser en verdensomspennende humanisering av islam. Lars har nemlig syndet, i henhold til Al-Qaida og dets like. Og synden skal vi komme tilbake til, selvsagt.
Men kjenn først litt på akkurat dette: aldri kunne være fri. Aldri kunne spontant sette seg i bilen sin og legge ut på landeveien for et enkelt ærend, for kulturelle opplevelser, for å treffe venner, for å ha et stevnemøte. Eller for bare der og da å få lyst til å oppleve verden utenfor stuevinduet, sette sine føtter på en strand og kjenne den milde sommervinden eller de barske høststormene i ansiktet.
Det som for kunstneren fremsto som så uskyldig, så ufarlig, det skulle bli hans livs skjebne. Akkurat dette står i grell kontrast til alle som har ment, særlig alle dem som sitter fastspent i de pene salongene, at Lars kun var ute etter å provosere med det som har blitt den berømte tegningen, «Profeten Muhammed som rondellhund», altså rundkjøringshund.
Det er å melde tull, og vi skal forklare hvorfor. Da må vi først minne om verdens karikaturkrise med episenter Danmark og Jyllands-Posten i 2006, som er en nøkkel til å forstå rondellhunden. Danmark opplevde sin verste internasjonale krise siden 2. verdenskrig. Ha denne verdenskrisen i mente opp mot hva som skjedde i vårt naboland Sverige, også i 2006. Kunstneren Stina Opitz laget en skulptur av en hund som ble plassert i en rundkjøring utenfor Lindköping. Hunden, laget av lettbetong, ble utsatt for hærverk. Hodet ble regelrett kappet av. Opitz laget en ny hund i 2007, denne gangen i bronse. Men tross det hardere materialet fikk også denne hunden hodet kappet av. I Sverige førte disse hendelsene til en veritabel folkebevegelse. Anonyme mennesker laget i protest sine egne skulpturer av hunder som ble plassert ut i rundkjøringer landet over. Det som skjedde var rett og slett at folket skapte kulturhistorie.
Nå overlater vi ordet til Lars:
– La meg først understreke følgende: Mediemessig er det ikke så lett å forklare rondellhunden Muhammed og dens opphav, ettersom mediene jo helst vil ha en enkel forklaring. Og så må man husker på at den størrelsen dette prosjektet fikk, hadde ingen noen som helst anelse om i begynnelsen. Rondellhunden fikk et eget liv som stadig utvikler seg videre.
– Det startet med at jeg ble spurt om å bidra til en liten utstilling der temaet var rondellhund grunnet det veldige engasjementet over hele Sverige. «Hunden i kunsten», var oppdraget arrangøren ga meg og andre kunstnere. Min ironiske tilspissing av oppdraget var å kombinere de to største mediehendelsene i Sverige på den tiden: rondellhundene og den danske Muhammed-krisen. Det var ut fra et kunstnerisk perspektiv en ganske umulig kombinasjon. Ville det ene momentet ta ut det andre, eller hva vil skje? Og tanken var å utfordre den politiske korrektheten innen kunstverden.
– Jeg skrev et brev til kuratoren i Tällerud i Värmland der utstillingen skulle være. Jeg sa noe slikt som at nå har vi hatt alt dette bråket med denne Muhammed-historien i Danmark. Nå er det jo over. Nå er jo mediene så mette av dette her. Avisene kommer ikke til å bry seg lenger, så nå er det fritt frem.
– Og det var jo en feiltakelse, kan man si, legger han tenksomt til. – Nei, jeg trodde ikke man ville gjøre noe spesielt med dette. Og kuratoren syntes det var en spennende og interessant tanke, Muhammed som rondellhund.
Vent litt, sier undertegnede en smule forvirret.– Betyr dette at da du tegnet rondellhunden i 2007, da trodde du verden var ferdig med å bry seg om Muhammed-tegninger?
– Ja, man hadde jo kjørt karikaturene og reaksjonene på dem fremlengs og baklengs i over ett år. Jeg trodde ikke at man ville orke å ta en ny runde. Ja, det var altså min tanke.
Mediedrevet kjøres i gang
Så feil kan man ta, og Vilks ville kanskje ha fått rett om det ikke var for at følgende skjedde og skapte et mediedrev: Lars sendte tre tegninger av Muhammed som rundkjøringshund til arrangøren. I juni 2007, like før utstillingen åpnet, bøyde utstilleren av i frykt for sikkerhetsproblem og voldelige reaksjoner. Eksperter innen sikkerhet hadde nemlig overtalt arrangøren til å mene at de hadde forregnet seg, at det å tegne Muhammed var langt mer alvorlig enn de først hadde antatt. Det interessante her, særlig for oss nordmenn, er at på nøyaktig samme tidspunkt, ble liknende Muhammed-tegninger av Lars vist i Vestfossen i Norge, utstillingen «Oh, My God». Og det uten at det kom en eneste trussel mot utstilleren Morten Viskum.
Rundkjøringshunden med navnet Muhammed.
Hva gjorde Lars videre etter at sensuren hadde slått ned i Sverige? Han tok tegningene til en annen utstiller, kunstskolen i Gerlesborg, der han hyppig underviste. På kunstskolen skulle man ha en utstilling der lærere var bidragsytere. Men også i Gerlesborg ble foten satt ned. Og med det var debatten i gang. Samme dag som utstillingen i Gerlesborg åpnet, 18. august 2007, tok avisen Nerikes Allehanda i Ørebro bladet fra munnen på lederplass. Redaktøren ga full støtte til den frie ytringen, og trykket samtidig tegningen mange av oss i dag kjenner godt til.
Dette ble det virkelige startskuddet på jakten på Lars. Først ut var muslimer i Ørebro som demonstrerte sin avsky utenfor Nerikes redaksjon, som igjen utløste medieoppslag, som igjen nådde ayatollahene i Teheran, som igjen skapet diplomatiske reaksjoner i Pakistan og Egypt, og også høylytte protester fra religiøse figurer i Afghanistan som krevde – som alle andre nevnte her – at «løsbikkja» Vilks skulle straffes. For ikke å snakke om protestene fra notoriske OIC, paraplyorganisasjonen for den islamske verden. Og demonstrasjonene fortsatte i Sverige, som i Uppsala, etter at Uppsala Nye Tidning også publiserte Muhammed-tegninger, samtidig som en burkakledd muslimsk kvinne sendte drapstrussel på e-post til Lars, og en rundkjøringshund ble satt i flammer, som ble tolket som nok en dødstrussel.
– Men jeg hadde jo allerede flere år før dette tegnet Muhammed, som i boken fra 2002, Teori om allting. I boken besøker Muhammed Sverige og oppsøker en bandykamp. Muhammed blir så fascinert av bandy på den islagte banen at han legger til en sure i Koranen, bandyspillernes sure. Dette fikk ingen oppmerksomhet i det hele tatt, heller ikke at jeg kommenterte Muhammed-krisen i 2006 med å legge ut Muhammed-karikaturer på bloggen min.
– Jeg engasjerte meg i Muhammed-striden, men jeg visste jo ingenting om islam. Jeg visste ikke engang at man skulle referere til folk som muslimer, jeg trodde det het muhammedanere. Jeg var jo litt gammeldags, jeg hadde overhodet ikke fulgt debatten gjennom årene. Så jeg måtte prøve å håndtere situasjonen, komme inn i debatter, og så videre. Men jeg klarte meg bra, for jeg hadde den erfaringen at man skal være forsiktig når man spiller et spill man i utgangspunktet ikke behersker. Og jeg lærte ganske raskt. Etter et par måneder var jeg en mesterlig spiller. For det er jo et spill: Sier du slik, sier jeg slik.
– Kritikerne mine ville vite hva jeg mente om islam og innvandring. Klassiske argument fra deres side var at muslimer er en svak gruppe i Sverige, hvorfor krenke dem? lød det. Jeg måtte jo ha bra svar på alt dette, og da må man lese seg opp. Og islam, hva er det for en religion? Hva sier ekspertene? Jeg pløyde meg gjennom litteratur. Jeg leste koranen også, og ….
– Synes du det var en spennende bok?
– Nei, altså, det er virkelig en dårlig versjon av gammeltestamentet. Den er veldig ensidig. Han, Muhammed, er jo så ofte sur, han er jo på så dårlig humør. Den er heller ikke så variert. Det er liksom en røst, ikke sant. I bibelen skjer det jo saker og ting, den er mer historisk og har mange stemmer. Men koranen er jo Muhammeds første bok, så hva skal man si om bokverket? Jeg tror at hans neste bok blir bedre, at han lærer seg å disponere stoffet bedre da. Den er jo også skrevet på diktat. Først en engel som kommer med budskapet til Muhammed, som selv ikke kunne skrive. Fra Allah, til engelen, til profeten, til profetens skrivekyndige. Man vet jo ikke helt hvordan det har gått for seg. Det er mange snubletråder her, må man kunne si.
– Den er perfekt!
Et åpenbart spørsmål vi må stille, er det samme vi stilte Kurt Westergaard da vi intervjuet ham i desember i for: Har han angret på disse strekene på et A 4-ark?
– Det er klart at jeg har ubehageligheter som privatperson. Men jeg har jo gått inn for å være kunstner, og så forstår jeg jo at rundkjøringshunden er bra som kunstverk, den er jo perfekt! Den skar seg inn midt i det mest irriterende punktet som finnes i vår tid. Og det er jo også morsomt, ikke sant: En rundkjøringshund som illustrerer det store, genuine problematiske momentet i vestlig historie, ytringsfrihet, og så skal man diskutere noe så latterlig som en rundkjøringshund. Og det er det som gjør den så bra. De som er motstandere av den vil bli kvitt problemet. Og det er jo også bra, for når du vil bli kvitt et problem, så gjør du som regel feil. Du blir irritert, og da blir kritikken litt overdrevet, som igjen holder saken varm. Så kunstnerisk er jeg fornøyd med rundkjøringshunden. Nå er det såpass lenge siden dette startet og livet mitt er innrettet etter reaksjonene. Det ble definitivt for ni år siden, i 2010. Jeg husker knapt hvem jeg var før de første terrorplanene og -forsøkene skjedde i 2010. Som jeg sa til Helle Merete da vi lå på gulvet på lagerrommet mens terroren pågikk i Krudttønden: «Man sier at livet er slutt etter 60, men det er det tydeligvis ikke.»
Og det som skjedde i 2010, er en naturlig fortsettelse på historien om Lars og rundkjøringshunden. For al-Qaida i Irak fikk jo med seg alle diplomatiske reaksjoner og opptøyer i 2007 og utlovet en dusør på 100.000 dollar til den eller dem som, med mine ord, fulgte Muhammeds tradisjon og tok livet av den som kritiserer eller latterliggjør profeten. Og klarer man i tillegg å skjære strupen og fjerne hodet fra «den kriminelle vantros» kropp – det var al-Qaidas ord – også en tradisjon fra en viss epoke i historien, øker dusøren til 150.000 dollar.
To attentatforsøk ble kjent i 2010, og som endret Lars’ liv for alltid. Irsk politi rullet opp en celle på syv personer som planla et mordangrep på ham. Cellen hadde kontakt med en amerikanske middelaldrende kvinne, Colleen LaRose, som konverterte til islam i 2005. LaRose, også kjent under navnet hun selv tok, JihadJane, reiste i 2009 til Europa for å trene seg opp til å bli en fullblods terrorist. JihadJane sa selv at hun var villig til å dø for å oppnå målet sitt; å drepe Lars. Og han skulle ikke bare avlives, Lars skulle drepes på «en måte som vil gjøre hele den ikke-troende verden full av frykt». JihadJane så på seg selv som den perfekte terroristen; blond, blåøyd kvinne som kunne gli ubemerket inn i de europeiske gatene for å kunne «oppnå det som var i hjertet mitt». Og hun var, ifølge tiltalebeslutningen, «desperat etter å gjøre noe på en måte som kunne hjelpe det lidende muslimske folket».
Plottet gikk i vasken, og JihadJane reiste hjem til USA samme år, i 2009, der hun ble arrestert av FBI. Måneder etter kom det frem i mediene, da er vi i 2010, hva som hadde vært under oppseiling. I 2014 dømmes JihadJane til 10 års fengsel.
Samme år, i 2010, utfører to kosovoalbanske brødre (19 og 21 år) et brannangrep på huset til Lars. Attentatet gikk ikke etter boka, mildt sagt, da den brennende væsker rant nedover armen på den ene av brødrene. De to stakk fra åstedet til fots, og la igjen både bilnøkler og førerkort i en jakke. Den brannskadde av dem endte på sykehuset, og begge ble dømt allerede samme år til fengsel i to og tre år, for å prøve å drepe ham de mente både var «fiende» av Allah, profeten og hele verdens muslimer.
– Jeg var heldigvis ikke hjemme da attentatet skjedde, og etter denne hendelsen fikk jeg sikkerhetsalarm. Etter at JihadJane adresserte meg som hennes terrormål, bestemte Säpo (svenske PST) at jeg skulle ha deres beskyttelse døgnet rundt. Livvaktgruppen i Malmøpolitiet ble pålagt oppdraget. Så lang tid tok det altså før myndighetene tok dusøren al-Qaida forkynte flere år tidligere på alvor.
Lars forteller at i begynnelsen ble det plassert en securitasvakt i en campingvogn på utsiden av huset han den gang leide. Vakten hadde en håndpistol.
– Det ville jo bare tatt sekunder å sette ham ut av spill hvis noen kom med våpen. Det kjentes utrygt, men man hadde ingen annen løsning. Da måtte jeg i så fall flytte fra hjemmet mitt.
Etter angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015, tok Säpo grep. Lars ble flyttet.
– Man hadde lite erfaring med hvordan håndtere situasjonen. Og jeg ble gjenkjent av noen første stedet de tok meg til. Jeg måtte flyttes raskt igjen, til et lite trangt sted. Der satt jeg liksom, i mørket bak nedrullede gardiner, sier han med et snev av oppgitthet i tonefallet.
To nye flyttelass måtte til før myndighetene fant en egnet bolig som nå har blitt en permanent løsning.
– Og da hadde de tenkt gjennom hele sikkerhetsaspektet for å minske risikoen for at jeg kan oppdages.
Veldig få får besøke ham
Han kan selvsagt ikke beskrive sitt nye hjem eller indikere hvor det ligger i det geografiske landskapet. Vi kunne heller ikke komme hjem til ham for intervjuet. Dette av tre årsaker, forteller han:
- Hvordan kan man vite at vi kan stoles på?
- Blir det kjent at vi har besøkt ham privat, kan vi bli utsatt for press og tvang om å røpe adressen.
- Vi kan la oss bestikke til det samme.
Det kommer frem at han synes sikkerhetsopplegget kan være noe overdrevet i ulike situasjoner, som når han kommer til en by som København omgitt av sikkerhetsvakter.
– Folk lurer på hvem det er som har alle disse vaktene. Hadde jeg gått alene, hadde ingen kjent meg igjen. Andre ganger er sannsynligheten veldig liten for at noe kan skje, men det er bestemt at det skal gjøres på den eller den måten. Säpo og politiet skulle jo bygge opp noe nytt da de satte i gang. De måtte improvisere en del i begynnelsen. Det finnes jo ingen andre med dette konstante trusselbildet i Sverige.
Lars legger ikke skjul på at han har enkelte konflikter med livvaktstyrken. Han forteller om en bekjent av seg som «plutselig ble utpekt som en sikkerhetsrisiko, og da satte man hele apparatet i gang, med jurister og det hele, men det fantes ingenting. Alt var bare fiktivt».
– Det er jo slik at en livvaktstyrke er sammensatt av ulike personer. Noen skal ha mer ansvar enn andre, og alle er ikke like dyktige. Det er heller ikke slik at livvakter skal kunne være selvstyrende, og en del av dem som arbeider i beslutningstakende stillinger, er jo bare på det rent tekniske, på sikkerhetssystem. Men den menneskelige siden, å ta i betraktning at en person i min situasjon har et indre liv, og når man da fatter en beslutning, så må man jo tenke på hvordan personen vil reagere. Det er ganske selvfølgelig. Gjennomgående har jeg gode erfaringer, men det finnes også problem.
Kun «de aller nærmeste, de som er veldig, veldig gamle bekjente, som er en veldig begrenset skare og som er pålagt strenge restriksjoner», får lov å besøke Lars. I Berlingske kom dette frem etter vårt møte med ham: Når Lars er psykisk nedfor, prøver han å skape en distanse til seg selv ved å se seg selv som en del av kunstverket, Muhammed-tegningen som lever sitt eget liv utenfor hans kontroll. Kunstverket som har skapt livet hans som det er i dag og som hele tiden beveger seg inn på nye veier. Og nedfor blir han fordi handlefriheten hans begrenses av sikkerhetsgrunner. Begrensningene har tiltatt siste få årene også av økonomiske årsaker. For det koster ikke lite for myndighetene å beskytte hans liv. «Jeg har ikke særlig innflytelse over min egen situasjon, og som offer er man temmelig rettsløs.»
Han gir alt – hele tiden
Det er naturlig og på tide å legge inn noen få ord om Lars sin bakgrunn, for det er ikke familie som kommer på besøk til den bortgjemte mannen. Han er fra lille Höganäs nord for Helsingborg. Hans svenske mor var tekstilarbeider, mens faren var født i Estland, og navnet Vilks, som betyr ulv, er fra Latvia der farens foreldre kom fra. Faren rømte under andre verdenskrig til Sverige, og Lars kom til verden året etter krigens slutt, mens faren dro videre til Stockholm. Moren jobbet skift, og Lars, enebarnet, ble ofte tatt hånd om av mormoren sin.
– Fortell oss hvorfor du endte opp som kunstner?
– For det første, det finnes ingen tradisjon i min familie for det. Mitt valg var et langt steg utenom min families arbeiderbakgrunn. Jeg tok studenteksamen per korrespondanse, for man måtte jo arbeide, og derfor leste jeg på kveldene. Jeg ble mer og mer fascinert av humaniora og tenkte først jeg skulle bli historiker. Etterhvert ble jeg opptatt av litteratur og vurderte å bli forfatter. Men så begynte jeg å interessere meg mer og mer for billedkunst. Det var humanisten som fødtes. Og estetikeren. Jeg hadde jo også stor interesse for astronomi da jeg vokste opp. Det skjønnes skjønnhet, mytologien som finnes innvevd i alt dette her.
Selvportrett
– Hva er det som driver deg?
– Når man aksepterer rollen som kunstner, så kan man gjøre det på mange måter. Det må være noe intenst, en besettelse i kunsten. Har man ikke besettelsen, så blir det liksom ikke noe av det. Min fanatisme var veldokumentert da jeg gikk inn for kunsten. Jeg hadde allerede studert astronomi intenst. Så ble jeg sjakkspiller, 24 timer-sjakkspiller. Finner jeg en interesse, så vil jeg fullføre det. Ikke litt og delt, men helt, slik blir det. Jeg er predestinert for en slik rolle, altså om jeg er med, så er jeg med.
– Du gir alt med andre ord?
Vi får et «hm» til svar, og besettelsen etter å tegne beviser han selv så til de grader under intervjuet. Helle Merete skulle være med i den tidlige delen av intervjuet for først og fremst å fortelle om opplevelsene knyttet til Krudttønden, før hun ville videre til andre gjøremål i en travel tid. Da Helle Merete i en lengre sekvens førte ordet, fant Lars raskt frem vesken sin, hentet ut en tegneblokk og blyant, og arbeidet intenst med sine blindtegninger. Dette er altså tegninger han gjør i blinde i den dypeste konsentrasjonen, og som han siden bearbeider og skyggelegger. Legger inn mer følsomhet i. Og Muhammed som rundkjøringshund var nettopp en slik blindtegning.
Kunstnerne intenst i gang med å skyggelegge blindtegning.
Vi må jo spørre Lars om han kunne tenke seg å tegne en ny Muhammed-tegning, om han ville våget, og svaret er kjapt dette: – Jeg kan tegne en for dere her og nå! Det handler ikke om å våge, men det handler om dette: er det noen som er interessert i å publisere tegningen og hvilke reaksjoner skaper den? Får den en interessant symbolverdi? Det er jo en liten Muhammed-tegning i den nye boken vår, og jeg kunne gjort slike tegninger hver dag, det er ikke dét. For selve handlingen blir jo veldig tom om det ikke skapes noen reaksjoner, sier konseptkunstneren, og professoren i kunstteori, han som mener at det ikke er selve objektet i kunsten som er det interessante, men nettopp reaksjonene som vekkes.
– Dere husker sikkert pastor Jones i Florida, han som skulle brenne en koran, og det ble et fryktelig leven. President Obama bønnfalte han, please, ikke gjør det. Alle visste hva som var under oppseiling mens dramaet stod på og fulgte det med interesse. Jones gikk til slutt med på å respektere presidentens apell. Saken ble lagt død. Men Jones endte likevel opp med å brenne koranen, og hvem brydde seg om det da? It was all over, så når han gjorde denne merkelige handlingen fikk det overhodet ingen konsekvenser. Det må altså skapes symbolske reaksjoner for å få mediedrevet i gang.
Motivet må ikke være provokasjon
Lars er i sitt intense ess nå, og fortsetter slik:
– De danske tegningen utløste spontane aktiviteter man ikke hadde regnet med. Utgangspunktet var en manifestasjon for ytringsfriheten, da ingen våget å illustrere en familiebok om Muhammed. Og publiseringen i Jyllands-Posten virket ganske uskyldig ut ifra det som hadde skjedd. Til å begynne med var det jo også ganske stille, men så endret det seg da imam-delegasjoner dro til Midtøsten fra Danmark og Norge. Det er jo den mekanismen man må være klar over, at den er helt avgjørende. Det er ikke handlingen i seg selv som betyr noe, men om noen bryr seg. Om man i dag gjør en Muhammed-tegning, jo, vi skal nok vise at vi våger, liksom, så er man jo bare direkte ute etter å provosere.
Lars er overbevist om at nye Muhammed-tegninger ikke vil fungere hvis man ikke har et logisk og troverdig motiv for publisering: «Som at den eller den tegneren har blitt fordømt for å ha gjort en slik tegning, og avisen sier videre; her er bilde av tegningen, og her er nok en tegning som er fra den danske striden som i sin tid vakte stor oppmerksomhet. Det ville jo være ordinær journalistikk».
Undertegnede har litt vansker for å se at en slik reportasje trykkes i, la oss si, Aftenposten. Men kanskje hun er besatt av fordommer? Vi sjekker: – Hva tror du, Lars, hadde vært reaksjonene om Aftenposten hadde trykket en reportasje som du nettopp skisserte?
For første gang under intervjuet tar han tankene med på en lengre indre reise:
– Man kan jo ikke regne med at Aftenposten skulle lage en helside med bilde av Muhammed, begynner han. – Det er en utenkelig tanke. Men hvis de skulle ha gjort det, da måtte man analysere; hvorfor gjør de det? Der skulle hele diskusjonen begynne. La oss tenke oss at følgende ligger til grunn for denne avisen: Nå vil vi vise at ytringsfriheten er avgjørende for vårt demokrati. Derfor har Aftenpostens redaksjon, etter nøye vurderinger, bestemt at vi vil publisere Muhammed-tegninger, og som i Danmark har vi bedt våre fremste tegnere om å bidra med karikaturer av Muhammed. Vi vil, en gang for alle, markere hvor avgjørende ytringsfriheten er for vårt samfunn og at vi ikke bøyer av for trusler. Og alle tegnerne har stilt opp. Og så videre. Ja, den kunne fungert. Og den ville provosert. Og så er det neste spørsmålet: hvordan ville andre ha reagert på Aftenpostens handling, for dette er et vanskelige tema? Antakelig ville Aftenposten blitt isolert. Ville Dagbladet støttet sine kolleger? Neppe. Hva ville andre medier i Norden og verden si og eventuelt gjøre? Ville de spurt høyt om de har blitt gale i Aftenposten? Det er dette som er så vanskelig. Den danske situasjonen hadde et tydelig og motivert utgangspunkt. Og man hadde ikke opplevd liknende reaksjoner mot et medium tidligere. I dag er situasjonen en helt annen. Beveggrunnen for å kopiere Jyllands-Posten må derfor være solid, den må ha en tydelig publiseringslinje.
Og en tydelig publiserinslinje hadde svenske aviser da terrorplanen til JihadJane ble kjent. Flere aviser publiserte rundkjøringshunden hans. I forbindelse med boken til journalisten Niklas Orrenius, Skuddene i København, var det også naturlig å vise profettegningen. «Han hadde jo rett kontekst. Her står kunstneren og holder sin tegning som har skapt så mange problem, og som jeg skriver om i boken. Da blir tegningen ganske nøytral, informativ.»
– SD har tatt våre stemmer
Vi har fått vite at Lars ikke synes koranen akkurat er et stort litterært verk. Hva da med islam? Har han noen forslag til tiltak for å begrense islams makt? undrer vi.
– Akkurat nå tror jeg ikke man trenger å gjøre så mye, for den begrenser seg selv. Du kan jo se hvordan den mister terreng. Fundamentet har revnet.
Lars peker på en ganske nylig hendelse, nemlig da Sverige endelig fikk ny regjering, med Amanda Lind fra Miljöpartiet som kulturminister. Lind støttet i sin tid statsråd Mehmet Kaplan, da hans bånd til Milli Görüs, Brorskapet og Grå ulver ble avslørt og han måtte gå av. At hun ble statsråd fikk mang en journalist og samfunnsdebattant til å reagere.
– Det var overhodet ikke glemt. Nei, tvert om, altså. Veldig mange engasjerte seg i den saken. Og Kaplan og hans forsvarere den gang prøvde seg med å trekke islamofobi-kortet. Men det hjalp ikke i det hele tatt å bruke det kortet som gjennom årene hadde vært et garantert vinnerkort.
Lars mener veien videre handler om riktige «taktiske og strategiske grep». At de som «prater» om «fredens religion» og så videre, er gårsdagens islamkritikere. Man må finne nye, friske innganger i selve debatten, mener han.
– De som hele tiden maser om det samme, gjør meg så trøtt og lei at jeg får lyst til å forsvare den andre siden. Det blir morsommere da, for de maser om feil tema.
Men det er spillet som fascinerer ham. Og det er spillet som får han til å gire opp da vi spør hva han tenker om den nye svenske regjeringen.
– Jeg er veldig fornøyd med den løsningen! Kunstnerisk sett, altså. Estetisk sett ble det et komplisert valg: Man avsetter først Stefan Löfven, deretter legger man frem forslag om Stefan Löfven, som man så stemmer ned igjen, og til slutt så tilsetter man Stefan Löfven. Kunstnerisk sett er det den beste løsningen. Du har flyttet deg fra 0 til 0. Sirkelen er sluttet. Men det hele er komplekst nå. Man har tre blokker, og det gjør politikk vanskelig. Man trenger to blokker, så Sverige er nå inne i en omstillingshistorie. Det ser ikke ut til å være annen løsning på sikt enn at Moderaterne, Sverigedemokraterna (SD) og Kristdemokraterna danner en blokk. Man håper fortsatt på å utmanøvrere SD ved å påpeke at de har nazistiske røtter, at de er antidemokratiske og ikke støtter oppunder likeverd. Dette kjører man jo fortsatt på hver eneste dag, men det har jo veldig liten effekt. Og det er overhodet ikke dette det handler om, det handler om at SD har tatt stemmer fra de andre partiene: De har tatt våre stemmer og vi vil ha dem tilbake. That’s it, og det er det «verste» SD har gjort.
Tross den dramatisk høye innvandringen til Sverige og presset på velferdsstaten, for ikke å nevne all kriminaliteten, tror ikke Lars på raske endringer.
– Politikk handler om de gradvise endringene. Og ytre omstendigheter har man ikke kontroll på. Det man kan gjøre er å høyne avgifter på bensinen, ta bort avdrag på elsykler. Det politiske diktatet er at som politiker skal du gjøre minst mulig, for gjør du noe stort kommer du til å stelle i stand uante problem. Det flerkulturelle prosjektet, eksempelvis, det var jo et stort politisk prosjekt. Man skulle jo aldri gjort det der, ikke sant? For det har skapt omfattende problemer. Det er viktig at samfunnet er konservativt på de vilkårene at det ikke skal endres for mye for raskt. Det er en stabilitet som skal være der så man ikke havner i et eksperiment med uante utfall. De unge vil endre alt, mens de eldre ikke vil det og stritter imot. De vet nemlig at endrer man for mye, så forstyrres alt.
Om dette flerkulturelle prosjektet, som også ble vedtatt på 70-tallet i Norge, «ser man ikke samme entusiasme» i dag, sier Lars. Man kan heller ikke komme med fake news-påstander om at innvandringen er økonomisk lønnsom. Den løgnen røyk etter at SD kom i Riksdagen. «Men samtidig er det veldig vanskelig for politikerne å snu seg, for de har jo tatt sine beslutninger og hvordan skal man gå tilbake på dem?»
Lars er forsiktig optimist, med glimt i øyet, på den nye regjeringens handlingsrom: «Politikere skal som kjent gjøre minst mulig. Denne regjeringen har jo store muligheter til akkurat det. Den kan faktisk bli den minst skadelige på mange år!»
En sårhet
Kunstneren har blitt vant til å leve med ikke å bli invitert til debatter, utstillinger og foredrag som han ble før 2007. I Sverige behandles han som paria, som radioaktiv. Dette var en av beveggrunnene til at Helle Merete stiftet Lars Vilks-komiteen, som stod som arrangør av debatten på Krudtønden, en komité hun forlot høsten 2016, og som nå formelt er lagt ned. Det var ikke lenger behov for komiteen, mente de to. Komiteen utspilte sin rolle etter terrorangrepet.
Helle Merete har nesten årlig tatt initiativ til å arrangere debatter og konferanser med «den utstøtte»Lars som hovedgjest siden 2007. Det har ikke vært enkelt lokaler, ei heller å få andre kunstnere til å stille opp sammen med ham: «Jeg har vendt meg til å tenke på Lars som et menneske som skal behandles annerledes», som hun formulerte det i 2018. Anledningen var en eksklusiv sammenkomst i Skuespilhuset i København, anført av Dronning Margrethe og president Emmanuel Macron. Man skulle minne ofrene for terroren 14. februar 2015. Og de overlevende ofrene var også invitert. Bare ikke hovedpersonen, Lars Vilks. Det samme skjedde da daværende statsminister i Danmark, Helle Thorning Schmidt, dager etter terrorangrepet på Krudttønden holdt en minnetale. Lars Vilks ble ikke nevnt med ett eneste ord. I seg selv blir vel denne pariabehandlingen av ham en del av hans kunstverk, rundkjøringshunden?
At han lever et ensomt liv, legger han ikke skjul på. Samtidig trenger en kunstner alenetid. «Maleri tar enormt mye tid. Jeg har ingen problem med tiden. Den raser av gårde når jeg jobber konsentrert.» Og oppdragene står i kø, blant andre nordmenn er blant bestillerne av både rundkjøringshund og portretter av kunstneren som har måttet lære seg hvordan man sjekker om det er en bombe under bilen.
Den uvanlige kunstneren som gir alt, er heller ikke vanlig kroppslig. Han kjører et beinhardt løpeprogram, pluss styrkeøvelser i hjemmet sitt. Mang en 40-åring har gode grunner til å misunne den atletiske 73-åringen, kan både undertegnede og fotografen konstatere.
Og der kom stikkordet som tar oss tilbake til ensomheten. Fotografen skal ha sin tilmålte tid på slutten av vårt møte med Lars:
Kan du se inn i linsen? Jeg vil gjerne ha kontakt med øynene dine.
Du vil bare ha kontakt med øynene mine, ikke med mitt hjerte? svarer Lars i en blanding av alvor og det lekne.
Alt, jeg vil ha alt!
Alt! Du er min hele verden, som det heter i slageren.
Vi mer enn aner en sår undertone. Og like etter kommer PET sine tjenestemenn inn i rommet og henter kunstneren, som raskt og kontant føres ned trappene og ut i en svart bil på Nikolaj Plads.
Ulven skal hjem til innhegningen i de svenske skogene.
Alle foto HRS