Den danske venstrepolitikeren Marcus Knuth har kommet med en portrettbok «Marcus Knuth – Ny mand på Borgen» (ført i pennen av Andreas Thorsen), der han forteller om noen av sine opplevelser som ny folketingsmedlem og der han kaster inn den ene politiske brannfakkelen etter den andre.
Det er kanskje oppsiktsvekkende å publisere en portrettbok kun etter en periode på tinget, men så har det da også vært noen forunderlige politiske år etter 2015 – utløst av folkevandringeskrisen.
I boken tar han oss med inn i de politiske intriger, Regjeringen bak fasaden og Danmark i rask forandring – sett med hans eget politiske jomfuelige blikk, om noe kan kalles det. Men om han er jomfru på Folketinget, har han en CV som gjør han vel verdt å lytte til – ikke minst med sine erfaringer fra blant annet Afghanistan og Syria.
Realist, men ikke så liberal
Marcus Knuth beskrives av Berlingske som en begavet og interessant realist. Hans vei til Folketinget kom gjennom et hav av personstemmer. På tinget ble han satt til en av de mest kontroversielle rollene en kan ha i politikken for tiden, nemlig som partiets talsperson for innvandring og integrering. Omtrent samtidig brøt folkevandringskrisen ut. Hundrevis på hundrevis av mennesker kom gående langs de danske motorveiene, eller de kom med tog eller buss.
Boken kan kjøpes her
Knuth mener selv at situasjonen var «desperat». Ikke bare nasjonalt, men også det internasjonale samarbeidet knaket i forføyningene.
Internt i Regjeringen ble det i krisemøter diskutert hva man kunne gjøre. «Kan man fysisk stenge grensen til Tyskland? Kan man sette opp piggtrådgjerder?», var noen av spørsmålene som hang i luften. Ifølge Knuth ble dette overveid fordi var det én ting de lærte under folkevandringskrisen, så var det det at ting skjedde svært raskt.
Men Knuth lærte også noe annet. Nemlig at han ikke tilhører den liberale fløyen i partiet Venstre, ideologisk har han flyttet seg mot det han i boken (tør) kalle det nasjonalkonservative. For om Venstre er et liberalt parti, så er det grenser for liberalismen, mener han. Det i seg selv er en intern Venstrestrid, omtalt av Knuth som «en spent buestreng». (Og her kunne Venstres søsterparti i Norge, Høyre, hatt noe å lære – før strengen spenner seg).
Knuth var også en av de fremste fortalere for et forbud mot ansiktstildekking (typisk burka og nikab) i det offentlige rom. Han liker heller ikke hijab på skolejenter. Han har tidligere sagt i et intervju med Berlingske at han opplever det er berøringsangst overfor hijab. Den danske folkeskoleloven hviler på åndsfrihet, likeverd og demokrati, men når jenter er inntullet i hijab og ikke kan delta på det ene eller andre, da strider det loddrett med hans syn på åndsfrihet og likeverd.
Han har også avvist påstanden om at for eksempel nikab er et politisk uttrykk, mens hijab er en slag alminnelig religiøs bekledning. For han beror begge deler på et kvinnesyn der kvinnen ikke er likeverdig mannen og skal avskjermes for samfunnet (menn), enten helt eller delvis.
Religionsfilter
Nå lufter han tanken på å skille mellom flyktninger på religiøs bakgrunn.
«Nu taler jeg helt åbent. Det, jeg helst så, var, at skulle vi tage flygtninge, så skulle vi gøre det fra lande, som var mere som os,» sier han i boken.
Han viser til flyktninger fra borgerkrigen i det kristen-ortodokse østlige Ukraina eller forfulgte kristne minoriteter i Midtøsten, som er å foretrekke fremfor «muslimske folkeslag» fra for eksempel Somalia og Irak.
Han ønsker at religion settes opp som en parameter, da han mener religion er grunnleggende i forhold til integrering, og så kunne man holde islamistene ute.
«Så lad dog Tyrkiet eller fredelige lande i Mellemøsten og Nordafrika tage mange af de muslimske flygtninge, så kan vi tage de kristne. Historien viser nu engang, at det går bedre sådan.»
Samtidig er han fullstendig klar over at det ikke er mulig i dag å sette et slik «religionsfilter» inn. Det vil nok bli ansett som et brudd på religionsfriheten, og at en av FN-parametrene for å være personlig forfulgt nettopp på grunnlag av religion. Derfor må det diskuteres – som et ledd for en fremtidsrettet politikk. Ikke minst fordi Danmark, som Norge, har en rekke kriterier definert som «integreringspotensiale», der for eksempel (mulighetene for) språk og utdanning inngår.
Han mener at mange av de integreringsproblemene vi står overfor i dag, bunner i religionsforskjeller. Især når det kommer til kvinnesynet. Det ønsker han et filter mot. Samtidig svikter vi kristne forfulgte, for de vil neppe til et overveiende muslimsk land, sier han.
Selvsagt blir en mann av Knuths støpning tatt imot som enten/eller. For noen er han et lykkelig bevis på at vi omsider begynner å sette grenser for islams innflytelse i Danmark, for andre er han et eksempel på de seneste års populistiske forståelse, skriver Berlingske. Men det kan være god grunn til å følge med på Knuth fremover. Vil han bli politisk kvelt av sin egen høyttenkning eller klarer han å utløse en redelig offentlig diskusjon om religionens plass i innvandring og integreringen?