Krav til botid i Norge for å kunne stemme ved lokalvalget er kun tre år. Man trenger heller ikke være norsk statsborger for å stemme frem hvem som eksempelvis skal styre hovedstaden. Ved kommunevalget i 2015 var det knappe 1.000 syrere som hadde stemmerett, mens i år kan over 11.000 syrere legge sine stemmer i valgurnene. Dette skyldes selvsagt den høye innvandringen av syrere de siste årene, ikke minst grunnet opposisjonen, anført av Ap, sitt krav om å hente ekstra 10.000 kvoteflyktninger med syrisk herkomst. Et krav regjeringen gikk med på etter å ha fått redusert antallet til 8.000.
Men ikke alle er tydeligvis rustet til å vite hvilket parti de skal stemme på. Derfor arrangerte det statlig og kommunalt støttede Melahuset, som ledes av stifteren av Antirasistisk senter, Khalid Salimi, politisk kurs med arabisk oversettelse for førstegangsvelgere. Til stede var også partiene Høyre, Arbeiderpartiet, SV, Venstre, KrF og Rødt. (Men ikke Sp og FrP?)
Rundt seks av 10 ikke-vestlige stemmer Ap, viser tall fra SSB.
Tidligere undersøkelser har vist at personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika foretrekker partier på venstresiden som Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk venstreparti (SV) og RV/Rødt. Denne tendensen har vi sett siden slutten av 1980-tallet (Dale og Faye 1994). I de siste valgene har vi også sett at Ap er det klart største partiet blant disse velgerne. Ved kommunevalget i 2011 ble SV den store taperen, mens «Ap festet grepet blant innvandrerne» (Bergh et al. 2012).
I 2015 hadde 14 prosent av de stemmeberettigede innvandrerbakgrunn, i Oslo var tallet nær 30 prosent.
Det er med andre ord ingen grunn til å tvile på påstanden om at innvandringen, særlig den ikke-vestlige, gjør Norge politisk rødere.
«Kyniske» årsaker
I Storbritannia var dette en taktikk fra Labours side; åpen masseinnvadring for å skape et multikulturelt samfunn, altså helt bevisst å endre landets nasjonale karakter. Den tidligere politiske rådgiveren for Labour, Andrew Neather, avslørte at Labours taktikk tidligere år var «å gni høyresidens nese i mangfold» ved å øke innvandringen og endre befolkningssammensetningen. Masseinnvandringen skulle gi Labour nye stemmer, og resultatet skulle også ble endret kultur og erodering av konservative normer og verdier. En på mange måter avnasjonalisering av landet og et steg mot det «moderne», altså det multikulturelle og globalistiske.
Utad ble det dog argumentert fra Labour-hold med økonomisk lønnsomhet (sic) og behov for mer arbeidskraft (sic).
Kritikerne den gang mente at avsløringen bekreftet en lenge antatt «konspirasjon» innad i Labour-regjeringen: Man la forholdene til rette for masseinnvandring av «kyniske» politiske årsaker.
Man skal ikke se bort fra at dersom majoriteten ikke-vestlige stemte borgerlig, ville innvandrings-velviljen sett noe annerledes ut i både Ap, SV og Rødt.