Snu dere bort. Tenk på noe annet.
Tenk på alt dere kan kjøpe. Tenk på bilen din.
Alt det som står i annonsene. Lekre saker.
Ikke stå der og se hitover hele tiden. Snu dere.
Tenk på noe annet, har vi sagt.
Slik innledes Rolf Jacobsens diktsamling Tenk på noe annet fra 1979. Ordene kommer tilbake til meg nettopp nå, mens mediene er fulle av valg-oppsummeringer, selvsagt i tillegg til det vanlige skvalderet om kjendis-skilsmisser og bloggeres silikoninnlegg. Hva er det som får størsteparten av medie-Norge, og ikke minst nær sagt hele venstresiden, til å ignorere at to unge representanter fra et politisk parti blir utsatt for så alvorlige fysiske og verbale trusler at de må forlate et skolevalgarrangement?
Slikt burde ellers klassifiseres som et angrep på demokratiet.
Liten og forsvarsløs
På en av valgkampens siste dager skjedde nettopp dette. Under ungdomspartienes skolevalg-debatt på Hellerud VGS opplevde Armin Braimi og Rebecca Tansøy fra FpU å bli utsatt for krasse beskyldninger om å være rasister, islamofobe, terrorister og det ene med det andre. Ifølge det Tansøy skrev på sin egen, åpne Facebook-side, fikk de knapt anledning til å forsvare seg mot meningsmotstanderne, som var mer opptatt av å angripe Fremskrittspartiet og dets ungdomspolitikere enn å vise frem egen politikk. Men det verste kom etterpå: Da FpU, som de andre partiene, stilte opp med en egen valgbod, ble de omringet av 15-20 gutter som oppførte seg verbalt og fysisk truende. Til Dagbladet sa Tansøy: «Du kan tenke deg, når det står 15-20 unge og høyreiste gutter rundt meg, som truer, da følte jeg meg liten og forsvarsløs».
På Facebook skildret hun hendelsesforløpet slik:
«15-20 gutter stelte seg rundt meg og begynte å anklage meg for å være rasist, fascist, nazist islamofob og terrorist. Jeg fikk ikke sagt noe selv. Etterhvert kom de så nærme at jeg kunne lukte ånden deres. Det var da de begynte å si at de skulle gjøre Norge om til en islamsk stat, steine homofile, innføre sharialov og tvinge meg til å dekke meg til.
Jeg så etterhvert at han ene tok opp knyttneven og strammet den» (red. uthevelse).
Mens flere lærere i nærheten unnlot å gripe inn, var det Fredrick Bjerke fra Senterungdommen som til slutt grep inn og fikk dratt Rebecca Tansøy i sikkerhet på et siderom. De to FpU-representantene valgte deretter å forlate arrangementet. Ifølge Dagbladet – det eneste større hovedstrøm-mediet som ser ut til å ha brydd seg med saken – måtte de to eskorteres ut.
Det var altså en ung hedersmann fra Sp som reddet de to FpU-erne. Her skjermdump fra Facebooksiden til Tansøy:
Offerrolle?
AUF-nestleder Astrid Hoem sier til Dagbladet at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen, og at man alltid «kan jobbe med debattkulturen i skoledebatter», men at disse debattene er til for at elever skal kunne «diskutere temaer de er opptatt av». Hvordan AUF-nestlederen ville likt å «diskutere» med 15-20 gutter som sto og viftet med knyttneven rett opp i ansiktet på henne får vi ikke noe svar på. Hoem var åpenbart heller ikke til stede på Hellerud, hva med å spørre noen som faktisk var der?
Dagbladets kommentarfelt på Facebook er også nedslående lesning. Her florerer det av unnskyldninger for Hellerud-pøbelens oppførsel. «Offerrolle atter en gang» skriver én om FpU-erne. «Tja når du sparker ei bikkje lenge nok. Så må du regne med å bli bitt før eller senere. Frp er flinke til å sparke nedover provosere fram ubehageligheter», heter det i en ikke så velformulert kommentar. En annen debattant argumenterer med at «retorikken til Sylvi og Siv har store deler av skylden for at slike ting skjer».
Flere trekker også Tansøys beskrivelse av episoden i tvil, og skriver at hun bare følte seg truet, med en underliggende insinuasjon om at trusselen ikke var reell. Da er det jo litt pussig at Bjerke fra senterungdommen, som vel neppe har noen sterke politiske motiver for å forsvare FpU, opplevde situasjonen på nøyaktig samme måte som Tansøy og Braimi.
Hets, trusler og rå makt
Venstresiden er svært opptatt av ytringsfrihet. Sin egen ytringsfrihet, vel å merke. Under forrige lokalvalg gikk Rødt-leder Bjørnar Moxnes runden mellom mikrofonstativene og klaget igjen og igjen og igjen over at partiet hans ikke fikk delta i NRKs valgdebatt. Da Facebook utestengte en person etter en Trump-fiendtlig kommentar, ble det storm i det politisk korrekte vannglasset, med MDG-politikeren Hilde Opoku i spissen. At innvandringsmotstandere regelmessig blir utestengt eller får Facebook-innleggene sine slettet, har meg bekjent ikke utløst særlige protester på venstresiden. Såkalte antirasister og andre venstreorienterte har også systematisk brukt trusler og rå makt for å frata politisk ukorrekte aktører muligheten til å ytre seg. Blitz-pøbelen har i snart 40 år kunnet herje stort sett uhindret, støttet av de sosialistiske partiene i hovedstaden, med forskremte borgerlige politikere på slep. Møter og arrangementer har blitt møtt med vold, eller måttet avlyses på grunn av trusler.
Og alt dette er blitt legitimert av «ansvarlige» politikeres og mediers retorikk – fra Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen), som etter det famøse møtet på Godlia kino omtalte Hedstrøm-fløyen i FrP som «stinkende, brunt slam», til daværende AUF-leder Mani Husseinis ord om at Sylvi Listhaug burde «kastes på hue ut av regjeringa». Et ferskt eksempel er det statsstøttede Black Box teaters forestilling Ways of Seeing, der hatet fikk flyte fritt. Stykket bød på et morsomt gjensyn med den aktivistiske dommer Ketil Lund – kjent for sin jamring om den «ulovlige» overvåkningen av den demokratifiendtlige ml-rørsla – men huskes først og fremst for snikfilmingen av husene til kjente høyreorienterte samfunnsaktører, for sikkerhets skyld omtalt som «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter».
Stille fra venstrefløyen
I et slikt perspektiv er det ikke overraskende at Julianne Cornelia Ofstad fra FpU skriver i Aftenposten at hun og andre har opplevd trusler og mobbing fordi de støtter Fremskrittspartiet. Kanskje er det heller ikke overraskende at en livredd FpU-jente måtte reddes unna en gjeng aggressive gutter på Hellerud VGS, der venstresiden vant stort i skolevalget, og Rødt alene fikk nesten 20% av stemmene?
I dagene som har gått kan jeg ikke se at episoden har ført til noen protester, fordømmelse eller selvransakelse på venstrefløyen. Ap-politiker etter Ap-politiker, AUF-er etter AUF-er, har i tiden etter valget stått frem i sosiale medier med forskriftsmessige, porselenshvite smil og takk til velgerne og valgkampstaben – uten å nevne opptrinnet på Hellerud med ett ord. Hadde en ungdomspolitiker med muslimsk bakgrunn blitt trengt opp i et hjørne av 15-20 nynazister og truet med bank, ville reaksjonen ha blitt en helt annen. Da ville vi fått den vanlige moralske panikken, ved klager over «uansvarlig retorikk» fra Listhaug & co., samt selvfølgelig det obligatoriske kravet om å ta statsstøtten fra HRS (handlingsplanen mot muslimhat er alt bestilt).
Men nå?
Null, niks, nada.
Dertil skal ledelsen ved Hellerud VGS ha omtalt denne valgdagen slik, i henhold til Facebooksiden til Tansøy:
«Det ble engasjement og temperatur da åtte ulike ungdomspartier kom til Hellerud for politisk debatt.
Torsdag formiddag ble skolens aula forvandlet til en politisk slagmark. Da møttes totalt åtte ulike ungdomspartier til politisk debatt i forbindelse med det nært forestående kommunevalget. En rekke politiske saker ble diskutert – alt fra avgifter på bil og bensin til fattigdom og integrering.
Spesielt stort engasjement ble det da elevene slapp til med spørsmål etter at ungdomspolitikerne hadde hatt hver sine innledninger, replikker og sluttinnlegg. Noe Hellerud-elevene var spesielt opptatt av, var Fremskrittspartiet og deres innvandring- og integreringspolitikk. En kunne også høre på responsen fra salen at fraværsgrensen på videregående skole og klimaspørsmål var saker som vekket engasjement!
Selv om det var både temperatur og engasjement, skal både elever og ungdomspolitikere ha ros for å ha skapt en ryddig og konstruktiv debatt. En omtrent fullsatt aula fulgte godt med og viste respekt for alle partier!
Etter at skoledebatten var over, var det valgtorg hvor elevene kunne stille spørsmål til de forskjellige ungdomspartiene. Der kunne de nok få gode tips om hva de burde stemme på under neste ukes skolevalg.»
Unnfallenhet
Det alvorligste er likevel ikke at de venstrevridde fraskriver seg ansvaret for det hatet de selv pisker opp, samtidig som den samme venstresiden er lynraskt ute med å skrike «hat» hver gang noen retter en pekefinger mot dem, islam eller innvandringen. Det verste er den unnfallenheten som voksensamfunnet, i praksis skolen, har vist her. Hva har gått galt på en skole der en guttegjeng kan stå og skrike ut islamistisk hets mot en livredd besøkende fra et politisk parti, uten at noen griper inn? Hva slags sosial dynamikk er det snakk om, har lærerne abdisert fra voksenrollen? Rektor ved skolen sa til Dagbladet at lærerne ikke hadde fått med seg annet enn at FpU-erne pakket sammen og dro. Hvis lærerne registrerte dette, hvordan kan de da ha unngått å ha fått med seg truslene og ropingen i forkant? Vil de ikke se?
For at ondskapen skal triumfere, heter det, trengs det ikke mer enn at de gode menneskene unnlater å handle. I dette tilfellet har de «gode» – eller de lemfeldige og konfliktunnvikende – sett en annen vei. Slik den slags mennesker alt for ofte gjør.
«Nei hør nå. For siste gang. Se ikke hitover.
Og tenk på noe annet. Nå har vi sagt det
– vi skal ikke ha noen tilskuere her».
Hovedillustrasjon: HRS