Vi hundeeiere har tøffe tider i Norge nå. Hva som forårsaker hunders død, er fremdeles ikke avklart av veterinærmyndighetene. Det skumle er ikke minst at dette som fremstår som en ukjent sykdom, virus eller bakterie, kan ramme hunder i alle fylker. Derfor passer de fleste av oss svært godt på nå. Vi isolerer hunden vår fra andre hunder, og de av oss som har muligheten velger turløyper der sjansene for å treffe andre firbeinte er minimal.
For kjærligheten til den trofaste firbeinte vennen er en del av den norske folkesjelen. Et liv uten en hund er for mange rett og slett et liv med redusert livskvalitet. Så mye glede og kjærlighet opplever vi å få av «barnet» vårt. Og kjærlighet og respekt for dyr generelt er en vel så integrert del av det å være norsk.
Slik er det ikke i alle land. Selv opplevde jeg mareritt i Pakistan på særlig 90-tallet: hunder som ble sparket og kastet stein på. Løvene i dyreparken i Islamabad som unger kastet stein på, mens de voksne ikke brydde seg. Hestedrosjer i Lahore, med avmagrede hester som ble pisket til blods når de ikke klarte å dra menneskelasten opp en bakke. Man blir nær sagt emosjonelt syk av slike opplevelser.
Det samme er det mange av oss som – heldigvis – blir når vi kikker over Kjølen til naboene i øst og gjennom medier der ser hvilken ny tilstand Sverige har kommet i. Fra Eslöv rapporteres det om en hundeeier som så tre ungdommer som så ut som de spilte fotball med levende ender. Hundeeieren fotograferte dem, noe som førte til at de unge umiddelbart ble truende. Minst to av dem gikk opp til mannen og sa de ville drepe hunden hans om han gikk til politiet. Mannen trakk seg bort og ringte politiet umiddelbart, som var svært fornøyd med hundeeierens håndtering av saken. Med fotobevis håper politiet at de skal klare å spore gjerningsmennene.
Linn reddet et pinnsvin
Fra Vimmerby: Forrige helg sparket to personer ihjel to pinnsvin. Dette fikk – heldigvis – mange til å reagere med avsky i sosiale medier. Et vitne til hendelsen sier at det hele var «brutalt og hensynsløst». – Til å begynne med skjønte jeg ikke at det var pinnsvin, jeg trodde det var en boks eller en ball de sparket fra stasjonshuset, over jernbanen og langs strandpromenaden. Det handler om enormt mange spark.
Fra Eskiltuna: Der reddet Linn et pinnsvin som ble mishandlet av ungdommer. Først ringte Linn politiet som rådet henne til ikke å konfrontere ungdommene. Men da hun så at ungdommene tok frem en paraply som de slo pinnsvinet med en slik styrke at paraplyen brakk, klarte ikke Linn å sitte i ro. Sammen med sin samboers mor løp hun ut av boligen og skrek mot de unge, som kastet pinnsvinet inn i en busk og stakk fra åstedet. Politiet mente pinnsvinet måtte avlives, men Linn tryglet om å få gi det lille dyret en sjanse. Linn og hennes nærmeste våket over pinnsvinet hele natten. Dyret så ut til å ta kvelden, det bare lå der dørgende stille. Men utpå natten begynte det å spise og drikke. Pinnsvinet kom seg, og Linn skal sørge for at det fraktes til landlige områder. Her er foto fra Linns Facebookside.
Brutaliseringen av Sverige får mange til å dra frem de samme forebyggende tiltakene, som flere fritidsklubber, dialog og annet som har vist seg å være særdeles ineffektivt. Selvsagt burde heller dyremishandling tas langt mer alvorlig. Det burde utvises nulltoleranse overfor unge som nyter å torturere dyr. De unge viser tegn på kriminell psykopati, de mangler empati og har ikke normale sperringer mot vold. Slike unge kan ende med å ta menneskeliv også.
Ja, så alvorlig er dette faktisk, og derfor må det reageres så kraftig som mulig innen en rettsstats mulige rammer.
Eksemplene er hentet fra Facebooksiden til Tino Sanandaji.
Hovedfoto: Fra Facebooksiden til Linn.