Malmø har hatt 21 bomber i år, klart færre enn Stalingrad og Kabul skrev økonomen Tino Sanandaji på Facebook 14. juni.
Journalistene Janne Josefsson og professor i etterretningsanalyse Wilhelm Agrell slår alarm om Sverige.
«Vi kaller det flerkultur, men i realiteten har vi skapt en sosial, økonomisk og menneskelig apartheid i Sverige. Uansett regjering vi har hatt, øker segregeringen.» (min oversettelse, DN)
Professor Wilhelm Agrell:
«Samfunnets voldsmonopol, kjennetegnet for en suveren fungerende statsmakt, har stykke for stykke forsvunnet og finnes ikke lengre. Det bevæpnede kriminelle volden ligner alt mer på terrorisme.» (…) « … konflikten synliggjør stort destruktiv potensial for samfunnet.» (Svenska Dagbladet)
Han ble spurt av journalisten om regjeringen kommer til å våkne. Det tror han ikke på. For å erkjenne situasjonen, er å gi Jimmie Åkesson (Sverigedemokraterna, SD) rett. Da lar de heller Sverige gå under.
På alle statistikker av nyere dato er trenden det samme i Danmark og Norge. Problemene eskalerer som i Sverige. Vi er ikke forskånet fra innvandringens konsekvenser. Innvandrere er kraftig overrepresentert på nesten i alle kriminalitetskategorier også i Norge, hvor ikke-vestlige innvandrere har størst overrepresentasjon i den groveste kriminaliteten.
I 2018 ble det satt ny rekord i antall drepte og sårede i skyteepisoder i Sverige. Antall angrep med håndgranater har økt kraftig, samtidig som volden i Malmø fremstår som mer brutal. Utviklingen er ikke ulik i andre storbyer i Sverige. Politisjefen i Stockholm, Ulf Johansson, sier at har forståelse for at mennesker føler uro.
I Skandinavia har vi åpne grenser. Har vi grunn til å bekymre oss?
Hvis vi ser til Danmark har landet hatt 10 bombeangrep siden februar 2019. Det siste fant sted 27. august i et boligkompleks like i nærheten av København. Malmø har hatt 19 bombeangrep.
Det er kanskje ikke tilfeldig når det kun er Øresundbroen som skiller landene? Den tilsynelatende frie strømmen av kriminelle tyder på at situasjonen i Danmark bærer preg av den uansvarlige innvandringspolitikken i Sverige. I sommer har det vært flere arrestasjoner i København hvor gjerningsmennene har bostedsadresse i Sverige – og gjerne svensk statsborgerskap.
Alle landene i Skandinavia sliter med å opprettholde voldsmonopolet, kanskje med unntak av Finland. Hvor stort problemet egentlig er i Norge vet vi ikke så mye om. Det kommer i små drypp. Det har vært noen polititjenestemenn som har tatt bladet fra munnen. Det som for eksempel er fremkommet i kontakt med HRS, er at de forteller om vanskelige arbeidsforholdene innad i politiet. Om at problematikken skal skjules, alt for å hindre stigmatisering og for at ikke politiet (!) skal bli beskyldt for rasisme.
Hver eneste uke møter politipatruljer i Oslo hærverk og vold hvor gjerningsmennene i hovedsak er andre- eller tredjegenerasjons innvandrere. Men de snakker anonymt. De er redde for å miste jobben i politiet. Det ropes Allahu Akbar fra kriminelle unge, og respekten for politiet er tilnærmet fraværende. Det handler om lovløse tilstander, akkurat som i Sverige, bare i mindre skala. Biler blir ramponert, unger bærer kniver og slagvåpen og politiet blir truet og angrepet av gjenger.
Mens problemene eskalerer også i Norge, har vi politikere som oppfører seg som unger.
Innvandringsdebatten er alt annet enn konstruktiv. Du skulle nesten tro at vi befant oss i en eller annen obskur FB-tråd. Ordførerkandidat Saida Begum (H) er sist ut i rekken av angrep på Frp. Hun blir «fysisk uvel» av Sylvi Listhaug. Trine Skei Grande (V) støtter Abid Rajas (V) brunskvetting av Frp. Per-Willy Amundsen (Frp) mener grensa er nådd og ber Raja beklage utfallet, mens Carl I. Hagen (Frp) krever frihet for partiets politikk og standpunkter – eller ut av regjering.
Dette har de hold på med siden 1980-tallet. For å si det forsiktig er ikke Norge i nærheten av å finne konstruktive løsninger som monner. Segregeringen akselerer, mens innvandringen fortsetter fra dysfunksjonelle kulturer.