Aftonbladet har gått gjennom statistikk fra SCB, Migrationsverket og Statens personadressregister. Sosialøkonomen og professoren Per Lundborg sier han er bekymret. De ufaglærte jobbene rasjonaliseres bort i takt med innovasjon, automatisering og robotisering.
Fire år etter masseinnvandringen i 2015 er det kun 11 prosent av innvandrerne over 15 år som fikk opphold som er sysselsatt. Om det er en jobb som tilsier at de klarer å forsørge seg selv, sier ikke tallene noe om.
Stort bedre er det ikke i Norge. 56 prosent av all sosialhjelp går til innvandrere. I Oslo går hele 71 prosent av all sosialhjelpen til innvandrere. Majoriteten av mottakere kommer fra Afrika og Asia (inkludert Midtøsten).
Statsminister Erna Solberg sier hele tiden at vi må få innvandrere i jobb. Trine Skei Grande har sagt at innvandrere må begynne å jobbe fra dag én. Alle politikere sier det samme: At vellykket integrering handler om å få innvandrere i jobb.
Ja vel, men det viser seg at det ikke er fullt så enkelt. Det blir med festtalene. Bare ord som renner ut som perler på en snor.
Jobber finnes i Norge, men ufaglært arbeidskraft blant innvandrerne er ikke etterspurt på arbeidsmarkedet. Ufaglærte møter et begrenset arbeidsmarked, og trangere blir det.
Innvandringen har akkumulert så enorme kostander at det er nesten utrolig at Norges politikere ikke setter seg ned – sammen – og finner løsninger. Det blir nesten ikke til å holde ut når svadageneratorene går på høygir på Stortinget.
Hvor lenge skal de få lov til å slippe unna med fraser, tomt prat, hvor de fortsetter å gjenta flosklene om en rettferdig og streng innvandringspolitikk, og at nøkkelen til vellykket integrering er å få innvandrere i jobb? To år til, ti, en generasjon?
De vet at det de driver med er løgn. Innvandringspolitikken er ikke i nærheten av å være streng og rettferdig. Altfor mange blir NAV-klienter, noe de samme for øvrig er enige i. Så skulle en jo tro at en slik politisk enighet bidro til effektive tiltak, men da trekker våre politikere ut støpslet.
Du mister tilliten til politikere når de ikke ordner opp. Skal velferdssamfunnet videreføres må vi ta to overordnede grep:
- Vi må redusere ytterligere mottak av ikke-vestlige innvandrere, helst til null.
- Vi må gjøre skattebetalere av dem som lever på overføringer. Det gjør vi med krav.
Enten blir du en del av fellesskapet, ved å bidra i samfunnet, lære deg språket, få en relevant utdannelse og komme deg i jobb – eller reise hjem. Dette er den eneste måten å sikre en bærekraftig innvandringspolitikk.
Det er rart med det. Under krigen når nordmenn flyktet til Sverige, som rundt 50.000 nordmenn gjorde, ble 80 prosent av de mannlige flyktningene satt til tungt skogsarbeid. Du måtte stå på som en helt for å være berettiget beskyttelsen.
Dere kan levende forestille hvordan reaksjonen hadde blitt i Norge hvis innvandrere ble utstyrt med øks og sag for å få beskyttelse, kost og losji.
Anno 2019 er det å stille krav til innvandrere fortsatt tabu. Forstå den som kan. De som flyktet over grensen til Sverige reiste også hjem etter krigen. Sånn bør det være. Hvorfor i alle mine dager skal nordmenn fortsette å brødfø innvandrere når det er trygt å reise hjem? Hvor lenge skal vi tie om at det er oljepengene som gjør at vi kan videreføre en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk?