Historien vil dømme de som stod i bresjen for radikal flyktning- og innvandringspolitikk, samt de som avfeide problematiseringen av betydelige og hyppige demografiske endringer. Det er pinlig åpenbart at introduksjonen av adskillige ulike kulturer fra den ikke-vestlige verden, hvor landenes majoritetsbefolkning krymper og innvandrerpopulasjonen på sikt vil overta flertallet på grunn av kontinuerlig innvandring og høyere fødselsrater, medfører – og vil fortsette å medføre – sosial uro, økt kriminalitet og gnisninger innad i befolkningen.
Zombi-politikk
Multikulturalisme var et dødfødt prosjekt. Selv forbundskansler Angela Merkel innrømmer dette. Disse gamle utopiske drømmene tilhører kategorien «zombie-politikk». Død politikk som fortsetter å gå og gå. Men det går absolutt feil vei. Vårt naboland Sverige har bevist dette med sine «svenske tilstander». Nordmenn kommer til å bevitne nærmest identiske mønstre i fremtiden.
Den siste voldsbølgen kan ikke ses isolert. Bølgen er bare én av mange som vi kommer til å oppleve som følge av det uværet av en politikk som våre skjødesløse folkevalgte har proklamert og tvunget på oss.
Innvandrere er overrepresenterte innenfor 123 av 128 kriminalitetskategorier. Nylig fikk enda flere øynene opp for den blinde, uprovoserte og grove volden som utøves mot tilfeldige og uskyldige forbipasserende. Dette kan også observeres i andre vest-europeiske land som har tatt imot betydelige antall fra ikke-vestlige kulturer. Det er et beklagelig faktum at man ikke lenger kan gå trygt i mange av landets gater, i frykt for å bli overfalt med fysisk vold og/eller voldtekt. Slik brukte det ikke å være. Ikke i nærheten av slik det har blitt. Spesielt kvinner er utsatte.
Statsbudsjettet økes dramatisk
Landgruppe 3, med MENA-landene (Midtøsten og Nord-Afrika), utmerker seg som spesielt vanskelige å få i jobb og assimilere inn i det norske storsamfunnet. De utgjør netto store tap for velferdsstaten. Innvandring fra den ikke-vestlige verden er verken effektiv bistand eller økonomisk lønnsomt på noen som helst måte. Den er med på å fjerne tilliten til en nasjonal velferdsstat som skal sikre et sosialt sikkerhetsnett og forsikrer av de svakeste. Den tynner også ut limet som holder oss samlet som nasjon. Det vil dessverre manifestere seg tydeligere på sikt.
Med de hinsides store økningene i statsbudsjettet (ca. 900 milliarder 2010, til ca. 1400 milliarder 2020), og med det samfunnsøkonomiske tapsprosjektet kalt ikke-vestlig innvandring, henger velferdsstaten – slik vi har kjent den de siste tiårene – i en veldig tynn tråd.
Den kulturelle arrogansen til de som har blitt ønsket velkommen til et av verdens beste land – og beste tider – å bo i, forsterkes av at store deler av de nye folkegruppene segregerer seg – ikke bare fysisk og sosialt, men også kulturelt og mentalt.
Verdenssynet, moralen og oppdragelsen fra mislykkede stater og ikke minst kulturer og religioner (les: islam), videreføres i Norge med samme mislykkede resultater.
Knusende urettferdig
Med unntak av klimapolitikk (grønn massesuggesjon), virker ikke det som at noen planlagt politisk omdreining av vesentlig karakter er forestående. Status quo står sterkt i Norge, og den politiske klassen er tverrpolitisk enig i nesten alt. Minus et lite kranglerom innenfor bestemte rammer. Noe som gir illusjonen av et polert demokrati. Det har vært – og er fremdeles – noen hederlige unntak i rikspolitikken som ønsker det beste for landets fremtid, men dessverre tillater de fleste politikere begeret å fylles opp til det renner over, før man forholder seg seriøst til problemer.
Det er ikke patosdopet og «populistisk» nostalgi å påpeke at Norge går en utrygg fremtid i vente. De venstreekstreme kommer til å vokse. Det samme vil de høyreekstreme. Og ditto vil de religiøse fanatikerne. Samme ulla…
Det er knusende urettferdig for våre etterkommere.