Hege Storhaug, HRS
Benazir Bhuttos 54 år lange liv har mer enn nok ingredienser til å bli en gigantisk Hollywood-slager: Politiske drap, personlige og politiske intriger, blodige nederlag og gnistrende seire, en vakker «rosa» svane i overdådig luksus som også visste hva kamp på liv og død mot diktatur og tortur innebærer av smerte og forsakelse. Hun hadde også erfart hva det vil si å være kvinne i en av verdens mest ekstreme patriarkalske stater, og, ikke minst; hva er sannheten om Benazirs ekteskap med Asif Zardari, mannen pakistanere på 1990-tallet lengtet etter å se dingle i galgen? Han (og Benazir) var anklaget for korrupsjon i milliardklassen. Verre er det at folket berettiget også mistenkte Zardari for å stå bak det kaldblodige mordet på Benazirs bror Mir Murtaza i 1996. Murtaza hadde da utfordret Benazir og Zardari grunnet den omfattende korrupsjonen som særlig Zardari stod bak. Men Benazir stod skulder ved skulder med ektemannen – også etter drapet på Murtaza. Folkets mistanke er likevel fremdeles rettet mot Zardari, og på bakgrunn av anklager om både dette drapet, andre politiske drap, tette bånd til narkobaroner og den storstilte korrupsjonen, har Zardari tilbrakt 11 år i fengsel de siste 17 årene. Men nå er han blitt partileder – etter Benazirs ønske – sammen med deres eldste sønn Bilawal.
Spørsmålet er: Vil vi noensinne få vite sannheten om Bhutto-dynastiet, eller er sammenlikningen med Kennedy-klanen så treffende at verden aldri vil få vite hvem som drepte hvem, hvem som egentlig var den mest korrupte, hvem som egentlig styrte i kulissene?
«Uten sammenlikning»
Navnet Benazir betyr «uten sammenlikning». Som troende shiamuslim levde Benazir opp til sin religions lære om at man blir hva navnet betyr. Hun er uten sammenlikning, det er faktisk en udiskutabel sannhet også i Pakistan, hvor folket i den seksti år lange historien har blitt tvunget til å forholde seg til de ulike regimenes løpebånd av usannheter. Det diskuteres ikke hvorvidt Benazir var umåtelig seig og utrettelig. Den siden kom mer enn tydelig frem under det 11 år lange militærdiktaturet til Zia ul-Haq (1977 – 1988), og brakte henne til makten første gangen i 1988. Ett av hennes aller nærmeste familiemedlemmer i Karachi ga meg følgende karakteristikk av «Pinkie», Benazirs kjælenavn grunnet hennes rosa-aktige hudfarge, bare tre dager etter at Benazir ble satt i husarrest i november 1996:
_Benazir er et politisk dyr. Hun er en uslåelig politiker i opposisjon. Jeg beundrer henne som menneske for den enorme styrken hun har. Hun er modig, hun er sterk, og har en enorm selvfølelse – hun frykter ingen. Men på den andre siden er hun usedvanlig arrogant og usensitiv. For ikke å snakke om grådig. Hennes humørsvingninger er nærmest uutholdelige for omgivelsene fordi de er så irrasjonelle og umodne. Hun tåler ikke at noen sier henne imot. Det bor en diktator i magen hennes. Derfor har hun håndplukket ufyselige nikkedukker som sine politiske medarbeidere, sa kilden, med sorg i stemmen den gang over at Pakistan nok en gang var sendt i politisk uføre.
 |
Benazir var statsminister i to perioder, først fra 1988 til 1990, dernest fra 1993 til 1996. Det anslås at hun og ektemannen tømte det fattige landet for et sted mellom 1,5 og 2 milliarder dollar, penger som blant annet ble hvitvasket i Sveits, investert i eiendom i Surrey i England, eiendommer på Manhatten, og i Dubai, der Benazir tilbrakte mesteparten av tiden etter at hun valgte eksil i Kuwait i 1999 for å unndra seg rettssak i Pakistan om korrupsjon. Dernest flyttet hun til Dubai, før hun sent i 2007 igjen landet på pakistansk jord, under lovnad fra Pervez Musharraf om at korrupsjonsanklagene skulle legges i skuffen for godt.
I den første perioden Benazir var statsminister ga det pakistanske folket hennes mann Zardari kallenavnet ”Mister 10 percent”. Det var angivelig om lag den andelen han sluset ut av statskassa og som førte han bak murene da Bhutto måtte gå av som statsminister. I den andre perioden utnevnte Benazir den korrupte ektemannen til investeringsminister (!), og Zardari ”steg i gradene”, det vil si at hans nye kallenavn ble intet mindre enn ”Mister 40 percent”, angivelig den andelen han tok i bestikkelse for å gi nasjonale og internasjonale selskaper handelskontrakter. Som mine kilder i Pakistan den gang sa:
_Vi har aldri i historien hatt en så korrupt ledelse. Benazir utnevnte sin ektemann til investeringsminister, vel vitende hvor kriminell han er. Derfor er hun ikke uskyldig, tvert om.
Men det pakistanske folket har en nær sagt en egen evne til å glemme eller tilgi, for sjansene for at Benazir hadde gjort et meget godt valg nå i 2008, var gode. Ja, mest sannsynlig hadde hun fått folkets tillit som statsminister en tredje gang. Men ”forbannelsens slør” ville noe annet.
Kamp på liv og død
Benazir skapte forvirring blant mang en vestlig borger. Hvordan er det mulig at en kvinne kan lede en muslimsk stat, en stat som i tillegg er så kvinneundertrykkende at Amnesty International kritiserte den avgåtte Bhutto-regjeringen i 1996 for å ikke ta volden mot kvinnene på alvor?
 Benazirs far, Zulfikar Ali Bhutto |
Svaret er enkelt: Benazir ble verdens første kvinnelige leder av en muslimsk stat i moderne tid på grunn av hennes kjødelige opphav: martyren Zulfikar Ali Bhutto. Ali Bhutto dannet PPP, Pakistan People’s Party, i 1969, og ble den første demokratisk valgte lederen i Pakistans historie da han entret statsministerstolen i 1971. Ali Bhutto var en liberal mann for sin tid og for sitt land. For liberal for de religiøse, og for sosialistisk for generalene. Ali Bhutto støttet også kvinnekamp; han oppfordret kvinnene til å delta i det offentlige liv som yrkesaktive og likeverdige mannen. Den frihetssøkende og «vestlige» mannen måtte stoppes. I juli 1977 overtok general Zia ul-Haq landet ved et militærkupp. Ali Bhutto ble arresterte, og tross et sterkt internasjonalt press mot ul-Haqs uttalte planer om å henge Ali Bhutto, endte han i galgen to år senere. Benazirs to yngre brødre hadde allerede flyktet i eksil, mens Benazir og moren Nusrat, Ali Bhuttos kone nummer to, valgte å bli igjen i Pakistan for å kjempe mot den voldelige diktatoren Zia ul-Haq. Sammen overtok mor og datter ledelsen av partiet sammen.
Det var Benazir som var eldst av de fire søsknene. Det var hun som hadde det klokeste hodet, det var hun som var Ali Bhuttos uttalte juvel. Han pekte på henne som arvtager. Derfor ble hun PPPs leder.
De neste årene ble en kamp som holdt på å koste både mor og datter livet, en kamp som formet Benazir til en barket og seig politisk skikkelse. Hun mistet sin uskyld da Zia ul-Haq internerte henne i fem år. I 10 måneder levde hun isolert på enecelle under groteske forhold med daglig trussel om å bli likvidert. Hun holdt på å miste hørselen, balansenerven stod i fare for å ødelegges, ansiktet var nær ved å bli paralysert, og hun utviklet i en periode anoreksi. Men hun nektet å gi etter for general Zia ul-Haqs krav: Gir du opp politikken, så er du fri.
Harvard , Oxford og det søte liv
_Med dette tempoet, så kan du bli president, skal hennes far ha sagt da Benazir allerede som 16-åring var klar for universitetsstudier i Vesten. Som den første kvinnen i det føydale Bhutto-dynastiet, dro hun til Harvard i 1969 for å studere politikk, filosofi og økonomi. I den sterkt tradisjonelle familien fra det strengt føydale indre Sind, hvor Bhutto-kvinnene alltid hadde iført seg burka i ung alder, brøt Benazir purdah – segresjonen mellom kjønnene. Ikke fordi Benazir nektet å iføre seg burka, men fordi hennes far Ali Bhutto nektet henne å ikle seg redselskostymet. Etter Harvard bar det videre til Oxford. På oppfordring fra sin far studerte hun internasjonal lov og diplomati. Ali Bhutto så for seg datteren i en ledende diplomatrolle.
Årene i Vesten var søte. «Pinkie» elsket sin gule MGB-sportsbil, hun nøt friheten som kvinne, restaurantbesøkene var mange og dyre. Hennes far løftet ikke en eneste truende pekefinger, ikke så lenge hun kunne vise til glitrende studieresultater. Bare én gang talte hun faren midt imot, da han rett etter kuppet og få dager før sin arrestasjon, ymtet frempå om ekteskap. _Ikke tale om, var svarte Benazir, og angret seg i neste øyeblikk, vel vitende at man sier ikke imot sin far. Men ekteskap ble det ikke noe av, det sørget general Zia ul_Haq for da også Benazir ble kastet i fengsel.
Zardari, en katastrofe
Men det ble ekteskap til slutt. Slik beskriver Benazir i sin selvbiografi Daughter of the East, hvorfor hun giftet seg:
Mitt personlige liv snudde seg dramatisk da jeg 29.juli 1987, sa ja til et arrangert ekteskap. (…) mine foreldre hadde giftet seg av kjærlighet, og jeg vokste opp i den tro at en dag ville jeg forelske meg og gifte meg. (…) Men min høye profil i Pakistan hindret muligheten for meg til å møte en mann i naturlige sammenhenger, bli kjent med ham, og så gifte seg.
 Asif Zardari og Benazir ble ektepar |
Benazir ble utsatt for et enormt press i familien om å gifte seg. Det var ikke bare årene i fengsel, og dernest i eksil for å redde helsen, samt Benazirs egne motforestillinger, som utsatte giftemål. Også det uoppklarte mordet på hennes yngste bror i 1985 som tynget henne dypt, var medvirkende til at Benazir avviste ekteskapsplaner til hun var 34 år.
Da hun kom tilbake til Pakistan i 1988 etter to år i eksil i London, innså hun at som enslig kvinne ville hun få troverdighetsproblemer som ledende politiker. Målet var statsministerstolen. Hun skriver i boken:
I det mannsjåvinistiske samfunnet vi lever i (…) er en enslig kvinne suspekt. (…) de uutalte reservasjonene mot meg var at en enslig kvinne kunne være for nevrotisk til å lede et land, eller for aggressiv, eller for sky. Dette er særlig tilfelle i et muslimsk samfunn, hvor ekteskap anses som realisering av en mann og kvinnes liv, og barn anses som ekteskapets naturlige konsekvens (…).
Benazirs tante hadde i flere år presset på for å få et ja fra BB om å gifte seg med Asif Zardari, en mann hun overhodet ikke kjente. I boken heter det:
”Hvordan gifter man seg med den perfekte fremmede,» spurte hun sin venninne. «Selv om du aldri har møtt ham, så vil du begynne å elske ham fordi han er din ektemann. Du kjenner ordtaket: Først kommer ekteskap, så kommer kjærlighet,» svarte venninnen. Benazir gav gradvis etter for presset: «På en måte innså jeg at bånd er sterkere enn kjærlighet.»
Et nært familiemedlem av Benazir bekreftet historien til meg i Karachi i 1996. Vedkommende sa det slik:
_Utvalget var ikke stort for Benazir. Da hun giftet seg var hun 35 år. I Pakistan anses en kvinne å miste sin skjønnhet og uskyld når hun passerer 25 år. Men hvorfor de ikke kunne finne en bedre match enn Asif Zardari, fatter jeg ikke. Zardari kan være svært sjarmerende. Men han var en uttalt drittsekk allerede før ekteskapet. Han var kjent for å ha lav selvtillit og for å være skyteglad. Rett som det var endte han i basketak. Dessuten kunne han verken tilføre henne økonomisk eller politisk makt.
At Benazir derimot ga Zaradri politisk og økonomisk makt, er uomtvistelig. Men hva med ekteskapet deres? Ryktene rundt Benazirs ekteskap med Zardari har vært mange. Flere av dem er lite flatterende: Asif Zardari slo henne. Ved flere anledninger skulle Benazir ha møtt frem i parlamentet med blåveis, ble det hevdet. Asif Zardari hadde hele tiden elskerinner, og han hadde også inngått et ekteskap nummer to. Det var ikke Benazir som styrte landet, det var hennes ektemann Zardari, sa mang en mann i gata under hennes regjeringsmakt. Og ved flere anledninger hørte jeg følgende formulering til hvem som styrte Pakistan da Benazir satt i statsministerstolen:
_Ja, ja, Benazir er sikkert sjefen om dagen, men om natten er Zardari over henne.
Meningen bak dette ordspråket er at uansett om Benazir er statsleder, så er hun likevel ikke mer enn en kvinne, og en kvinne adlyder sin ektemann, uansett.
Men min kilde i Benazirs familie var imidlertid ikke i tvil om hvem av ekteparet som hadde den politiske kontrollen:
_Den politiske makten, den har uten tvil vært i Benazirs hender.
Benazirs oppnevnelse av ektemannen til investeringsminister i 1993, en ny post i Pakistans historie, ble av mange karakterisert som politisk selvmord. Han fikk posten fordi Benazir og Zardari en dag kommer til å rømme fra Pakistan, mente mange pakistanere den gang. Indisiene var de mange eiendommene som ekteparet kjøpte i Vesten. Selv sa Benazir:
_Jeg er født i Pakistan… Jeg skal dø i Pakistan.
Disse nå innfridde ordene falt i 1984, fire år før millioner av opprømte pakistanere hyllet den hjemvendte dronningen.
Like før Benazirs maktovertakelse i 1988, døde den forhatte general Zia ul-Haq i et helikopterstyrt som folket mener var en «hellig konspirasjon mellom CIA og Allah». Ingen kunne utfordre martyr Ali Bhuttos hjemvendte datter.
Kvinnenes håp
Feministene og menneskerettighetsforkjemperne hadde store forhåpninger til at Benazir som statsminister ville løfte opp Pakistans svært undertrykte kvinner. En av dem er kvinnen jeg mener er Pakistans største kvinne noensinne, den 152 centimeter lange Asma Jahangir, høyesterettsadvokat, leder av Human Rights Commission of Pakistan og spesialobservatør for FN på temaet utenomrettslige henrettelser. Men det var ikke mye Benazir fikk gjort for kvinnene, mente Jahangir da jeg traff henne på kontoret hennes i Lahore i 1996:
_Benazir har ikke gjort noe praktisk av varig verdi for kvinnene. Men gjennom personlige handlinger har hun gitt kvinner oppmuntring til å kjempe for økt verdighet, særlig i forhold til vold i hjemmet. Kvinner har blitt mer bevisste sine rettigheter, sa Jahangir.
Opp mot 80 – 90 prosent av kvinnene i Pakistan mishandles i ekteskapet. Ved to anledninger møtte Benazir personlig opp på sykehus for å støtte ofre. Den første gangen var da Zainab Noors sak nådde pressen. Den unge moren var blitt mishandlet av mullah-ektemannen på det mest groteske. Han bandt sin kone til sengen og førte en jernstang med elektriske ledninger opp i underlivet hennes. Hun overlevde ved et under, ifølge legene, og ble sendt til England for medisinsk behandling på Benazirs regning. Mullahen fikk 30 års fengsel, den lengste straffen for konemishandling i Pakistans historie. Jahangir mente på sin side at utviklingen for kvinner under Benazir viste ”at bitterheten i volden er blitt enda mer ekstrem”. Hun mente pakistanske kvinners viktigste kamp var å kjempe mot holdninger til kvinner. Jahangir spissformulerte menns holdninger slik:
_Oppfatningen er at enhver kvinne er ei hore som driver sitt eget bordell.
Forholdene for Pakistans kvinner ble dramatisk forverret under Zia ul-Haqs militærdiktatur. Særlig innføringen av en rekke kvinneundertrykkende lover, har satt sine dype anti-kvinnespor. Majoriteten av kvinner i fengsel både under Benazirs styre og i dag er voldtatte kvinner som ikke kunne bevise overgrepet. Dermed dømmes de for sex utenfor ekteskap. Lovverket klarte ikke Benazir å fjerne. Ei heller fikk hun gjort noe med fattigdommen, den høye befolkningsveksten, eller kvinners manglende tilgang til helse. Budsjettene under Benazir ble som under andre ledere slukt av militæret og tilbakebetaling gjeld. Og det var de ekstreme lånene på internasjonale markeder under Benazir, som er én av grunnene til at hun ble avsatt i siste periode. Bare de to siste årene lånte hun tre milliarder dollar til markedsrente. En milliard skulle tilbakebetales før nyttår i 1994, en økonomisk umulighet for et skakkjørt land. Verre var likevel de flere hundre henrettelsene av politiske motstandere og terrorister i Karachi, utført av politiet og det militære uten juridisk dom. «Dødens By» opplevde rekordmange slike drap under Benazirs styre. Hun drev også med ulovlig avlytting av politiske motstandere, militære ledere, dommere og høyerestående byråkrater. Og korrupsjonen tok fullstendig av. Da Benazir ble avsatt i 1996 var ektemannen på jakt etter penger for å kjøpe politikere over til PPP i Punjab-parlamentet. Han ble tatt med buksene nede. Benazir svarte med: ”Mine hender er rene…” Men daværende president Leghari, hennes venn gjennom 20 år, mente at nok var nok.
”Alt ligger i Guds hender”
Folket i Pakistan trakk et lettelsens og håpefullt sukk da Benazir og Zardari falt i 1996. Håpet var at fallet skulle bli et vendepunkt i Pakistans historie. At den føydale herskementaliteten som også preget Bhutto-familien skulle knuses en gang for alle. At alle verdiene som ble tatt ut av landet ble brakt tilbake til folket. Folket følte seg forsmådd, folket var rasende. Akkurat som i dag. Alt er men andre ord som før.
Raseriet den gang nådde de største høydene da Benazirs bror Murtaza ble drept i 1996. Hatet mellom den populære Murtaza, som lå an til å tre inn i det politiske toppsjiktet for alvor, og den tilsvarende upopulære Zardari, var viden kjent. Vel så hatefull var befolkningen i Benazir og Zardaris hjemprovins Sind til ekteparet etter drapet på Murtaza. Derfor kunne verken Benazir eller Zardari delta i Murtazas begravelse. Folkemassen hadde drept dem begge. Politiske analytikere mente at selv om Zardari ble dømt for drapet på Murtaza, vil han ikke blitt henrettet for udåden. Dette for å minimalisere sjansen for å gjøre ham til en martyr.
Sjansen for at Benazir nå blir martyr, er større enn størst. Jeg tror korrupsjonen kommer til å bli tilgitt. Murtaza blir mer eller mindre glemt, mens Benazirs motto kommer til å bli husket og brukt av Zardari og sønnen Bilawal:
«Jeg tror på rettferd. Jeg tror på lover og etiske koder, edsvorne vitnesbyrd og den juridiske prosess.»
I sin barndom lærte hun følgende av sin religiøse veileder:
«De som har begått synd, vil falle ned i det flammende helvete og brenne. Mens de som har vært rettskafne, vil vandre til paradis hvor melk og honning flømmer som vann.»
For noen år tilbake var det nettopp et flammende helvete pakistanere flest mente at Benazir fortjente. I dag mener nok de fleste at melk og honning flyter rundt henne. Men, for å sitere et annet mye brukt utsagn fra Benazirs munn:
«Alt ligger i Guds hender.»