De flyktet fra Sverige til Portugal

Vår lille leiebil triller de siste meterne inn i oppkjørselen til hovedhuset på vin- og fruktgården. Det er 11. oktober og gradestokken viser 23 av det varme slaget. Vinkende og smilende tar Camilla og Bengt imot besøket fra Norge, og med stor entusiasme og glede tar de oss straks med på omvisning: tre bygninger pluss en vindmølle befinner seg på den syv mål store tomten i utkanten av en liten landsby, syv mil nord for Portugals hovedstad, Lisboa. Dette er deres nye paradis, erstatningen for et vakkert trehus to mil nord for Stockholm.

Det var nærmest tilfeldigheter som førte dem til Europas utpost mot Atlanterhavet. Seileren Bengt bistod tidlig i 2017 en kamerat med å seile en båt fra Kanariøyene og hjem til Sverige. De var innom Portugal for å proviantere, og Bengt gjorde som han hadde fått beskjed om av Camilla: Stikk innom broren og svigerinnen min og si hei. Camillas bror hadde nemlig flyttet til Portugal et halv år tidligere.

Vel tilbake i Sverige ymtet Bengt raskt frempå: «Hva sier du til at vi flytter til Portugal?» Camilla svarte på sekundet: «Ja, hvorfor ikke», og selve ideen om å bryte opp «gikk rett hjem», som hun sier det. – Men Portugal, hva vet jeg om dette landet? tenkte jeg, og svaret var dette: – Så godt som ingenting. De leste seg opp, og dess mer kunnskap de fikk om Portugal, jo riktigere kjentes valget om å bryte opp.

I mars 2018 tok de den første reisen sammen til landet som fostret den største sjønasjonen i sin tid. De hadde plukket ut fire-fem eiendommer de ville se på. Alle hadde en eller annen mangel. Én eiendom dukket stadig opp på nettsøk, men den tiltalte dem ikke. Da også broren til Camilla på e-post sendte nettopp prospekt av akkurat den eiendommen, ble det likevel en reise dit.

– Noen skritt inn i hagen, og vi var bergtatt, tross at det var mars måned, det var kaldt, det blåste, og det styrtregnet. Da vi på det tredje besøket også fikk komme inn i hovedhuset, var valget tatt: Det var et enkelt, rent og funksjonelt hus som ikke luktet mugg eller fukt. Vi visste der og da at dette vil vi satse på. Vi var i havn! forteller Camilla.

Tilbake i Täby nord for Stockholm sjokkerte de sønnene Johan (26) og Fredrik (20). Guttene fikk beskjed om at de allerede nå skulle overta familiebedriften, langt tidligere enn både de og foreldrene hadde forespeilet seg. Med Bengt som hjelper i bakgrunnen, hovedhjernen i elektronikkselskapet med blant annet det norske Forsvaret på kundelisten, var de alle trygge på at oppgaven ikke ville vokse sønnene over hodet.  – Men vi hadde aldri tatt dette valget om det ikke var for at guttene våre, tross aldersforskjellen, står hverandre svært, svært nært. Vi var trygge på at dette ville de klare på alle måter», sier Camilla.

Det idylliske trehuset i Täby, et hus de selv bygde for 26 år siden, ble raskt lagt ut for salg. I juni 2018 var container og flyttelass klar for avgang, destinasjon landsbyen ved Bombarral. Først da de var på plass på gården med kontrakten på bordet og alle formaliteter under kontroll, våget de å puste ut. Drømmen var blitt til virkelighet. Eiendommen var nå skrevet på deres navn!

Den krypende utryggheten

Vi ble kjent med Camilla Grepe våren 2016. Hun meldte seg som oversetter av Islam. Den 11. landeplage, på svensk Landsplågan islam. og kvinnen undertegnede møtte første gang i Oslo den våren for å diskutere prosjektet med svenske utgivelse, er av det jordnære slaget. En typisk «totning», som jeg pleier å beskrive Camilla: lavmælt, ettertenksom og pliktoppfyllende. Camilla beskriver prosessen med å oversette boken, Landsplågan islam og gi den ut på et selvpubliseringsforlag slik:

– Det var en tøff, men gøy jobb. Jeg ser faktisk på jobben som en del av verneplikten min. En innsats for landet. For hvordan er det mulig at så mange har så lite kunnskap om islam, et så vitalt område for land som Sverige og Norge?

Men nå har hun og hennes kjære altså valgt å forlate landet. Det åpenbare spørsmålet er hvorfor de tok et så dramatisk valg?

– Man kan si det var en politisk depresjon som gjorde at vi ville forlate Sverige, i alle fall var det slik for meg. Ja, jeg kaller meg politisk deprimert. Jeg kjenner meg ikke hjemme lenger i Sverige. Utviklingen har gått i en slik feil retning. Et land som jeg tidligere kjente meg veldig trygg i, som kjentes som det tryggeste sted på jorden, har gradvis blitt noe helt annet.

Camilla og Bengt er friluftsmennesker. Den svenske landsbygda, de svenske skogene, innsjøene og havet, har gitt dem uendelig med livskvalitet gjennom barneårene og voksenlivet. Den enkle hytta i Hallstavik eksempelvis, om lag 90 minutter nord for hovedstaden, har vært et trygt pusterom gjennom årene.  – Ikke en gang på landsbygda i Sverige i dag kan man kjenne seg trygg, snarere tvert om. Er det ikke kriminelle ligaer fra Baltikum som reiser organisert rundt og stjeler, så møter man asylanter som staten har mistet kontroll over. Slik er det over hele Sverige i dag, sier Camilla. Hun, som ikke har førerkort, eksemplifiserer det med å ta buss alene fra hytta til Hallstavik. Typisk er bussen full av afrikanere, menn, som ikke snakker svensk. Men de høye stemmene og finger- og håndbevegelser levner ingen tvil om hva kommunikasjonen dem imellom kan handle om overfor den svenske kvinnen i 50-årene.

Camilla beskriver endringene som en «invasjon» av folk med «dominansadferd»: – Bengt og jeg har brukt naturen flittig. Vi kunne stanse på den første trivelige parkeringsplassen og overnatte, vi kunne oppsøke en badeplass, padle på en liten innsjø og slå opp teltet der det passet oss. Vi kjente oss helt frie og trygge. Selv om det var folk i nærheten, visste vi at det var trygt, og vi har aldri hatt en negativ opplevelse med ubehagelige eller truende mennesker. I dag har tryggheten forsvunnet. Vi er ikke de eneste som snakker om at det som var våre oaser i den svenske naturen plutselig er overtatt. Altså, det er litt vanskelig å sette ord på. Det har blitt en kritisk masse av nye mennesker i landet, det har tippet over, og dermed føler du deg ikke velkommen lenger i ditt eget hjemland. Jeg snakker ikke om de enkelte individene som er takknemlige over å ha fått komme til Sverige, som bidrar både økonomisk og ellers til driften av det gode Sverige. Det handler om store gruppers mentale invasjon av steder der de tar det som en selvfølge at «nå er det oss, det er oss som eier stedet». Grupper som har en dominansadferd og med opphav i den islamske verden. Det er faktisk mange i Sverige som kjenner på at dette som en invasjonsarmé, og at mange i den nye befolkningen ikke trengte et nytt hjem. De er her kun grunnet velferden. Det er veldig vanskelig å beskrive, og det lyder sikkert forferdelig, men veldig mange som kom på 1980- og 90-tallet, typisk fra Iran, de var i en helt annen kategori. De var jo på flukt fra islams undertrykkelse, og de rammes også av denne nye utryggheten. Alle dem som har søkt seg til Sverige for å finne frihet, også de rammes av moralpoliti og imamers psykologiske terror i eksempelvis forstedene, fortsetter Camilla.

Bengt er stort sett på jobb på datamaskinen mens samtalen vår pågår. Han har startet opp et enkeltmannsforetak og jobber fremdeles innen elektronikkbransjen, i tillegg til å bistå sønnene. En av gangene han slenger seg med i samtalen, gir han klar beskjed om hva som var hans drivende kraft bak å forlate Sverige. – Jeg har ingen problemer med at folk søker seg til Sverige. Det er et rasjonelt og logisk valg for en person fra Afrika eller Asia å søke seg til en velferdsstat som Sverige. Så lenge man forsørger seg selv, er det ingen problem, mener jeg. Camilla har nevnt den nye utryggheten som motiv for å flytte, og ja, det var også et motiv for meg. Men mitt dominerende motiv for å forlate Sverige, er at jeg ikke vil bidra økonomisk til den politikken regjeringen ved sossarne (Socialdemokraterna, red.), og Miljøpartiet fører, slår Bengt fast, og siterer det som også for oss i Norge er et godt kjent sosialdemokratisk uttrykk: Gjør din plikt, og krev din rett. Et uttrykk Bengt mener svensk toppolitikk har snudd ryggen til for lenge siden.

Under vårt besøk i Portugal er det – selvsagt – nye skyteepisoder og eksplosjoner i Sverige. Det er så vanlig nå at man nærmest skvetter om det ikke smeller en dag. Camilla forklarer i denne sammenhengen forskjellen på tryggheten i Portugal og Sverige: Bengt og hun abonnerer på lokalavisen som dekker et område på rundt en halv million innbyggere. De ønsker både å være informert om lokale hendelser, og å styrke språkkunnskapene. En dag vil de begge snakke portugisisk flytende, ikke minst som en gest overfor sine nye landsmenn. I lokalavisen kan de lese notiser som at nå har ytterligere 16 personer i byen Bombarral fått offentlig økonomisk støtte til den eller den medisinen.

– Se for deg en slik notis i en svensk avis! ler Camilla.

Videre kunne man lese om en, for lokalbefolkningen, svært opprørende hendelse ganske nylig, nemlig at noen ungdommer hadde ødelagt et telt på en strand ved kysten. – Og hva gjør vi i Sverige? Jo, vi sprenger politistasjonen, brenner ned skoler, slår unge helseløse og raner dem, og jevnlig har vi «bil-barbecue». Her har man kanskje et mord per tredje år, og det får en voldsom oppmerksomhet og blir til føljetong i avisen år ut og år inn.

Portugal er fremdeles et fattig land sammenliknet med Sverige. Den offentlige velferden er på et absolutt minimum, og akkurat dette mener folk er grunnen til at når EU fordeler asylsøkere og Portugal stiller opp som mottakerland, skjer følgende med boligene som er gjort i stand for å huse dem: De blir stående tomme. Asylantene drar over grensen til Spania og gjerne videre opp til Tyskland. Gjennomsnittsinntekten er på små 500 euro i måneden, altså er det nøysomheten fra 60- og 70-tallets Sverige (og Norge) som preger landet. Folk må forsørge seg selv, og den som ikke klarer det, må satse på å bli tatt under vingene til slekta.

Og det er nettopp dette som er mentaliteten i Portugal overfor svensker, briter, belgiere og andre som har valgt Portugal som sitt nye hjemland i godt voksen alder. Portugiserne ønsker dem hjertelige velkomne – hvis du forsørger deg selv.

– Portugiserne er meget vennlige, ja, rørende vennlige, det er et lavmælt og omtenksomt folkeslag som vil sine omgivelser vel. Men de er ikke «godhetsnarkomane» som svenskene. Man lar seg ikke bli utnyttet, like fullt er vennligheten der hele tiden: Kom hit og forsørg deg selv, kom hit og vær pensjonist, og du er velkommen. Portugal ligger på topp på internasjonale lister over land som anses som vennlige. Den topplassen fortjener Portugal.

Oppvåkningen

Camilla er kjent i Sverige for sin religionskritikk. Hun har i flere år vært redaktør av det religionskritiske debattmagasinet Bright, med siste utgivelser i 2017. Hun innrømmer dog at hun ikke visste noe som helst om islam frem til om lag 2006, da verden stod i brann grunnet noen Muhammed-tegninger. Det var særlig to hendelser som fikk hennes granskende blikk til å våkne: Et kritisk utspill om islam signert ABBA-profilen Björn Ulvaeus, og en debatt i et kommentarfelt på sosiale medier mellom to arabiske menn.

– De diskuterte respekt. For meg var jo begrepet respekt udiskutabelt. Respekt får man i Sverige fordi man fortjener det. Punktum. Mennenes syn på respekt åpnet virkelig øynene mine. I deres kultur er respekt noe man krever. Det kom frem at de mente at svenskene ikke kunne få respekt av dem fra Midtøsten, simpelthen fordi svensker ikke krever respekt. Så lenge vi ikke forstår en slik avgjørende kulturforskjell, kommer vi svensker og andre nordboere til kort. Jeg erkjente der og da hvor totalt umulig innvandringsprosjektet fra land som i Midtøsten er. Med mindre man hjelper svenskene med å forstå dette synet på respekt, så kommer svenskene til å fortsette å gå i fella gang etter gang.  Mye står og faller på at vi må kreve respekt, og om vi ikke lærer det, så har vi tapt.

– Og i denne voksende befolkningsgruppen så har de overhodet ingen planer om å vise svenskene respekt. Ut av dette vokser opplevelsen deres av at vi eier dette landet. Dette er et avgjørende problem i utenforskapsområdene, at denne mentaliteten sprer seg særlig blant de unge mennene. Vi eier, det er vi som bestemmer, og det er vi som tar over. Denne herrementaliteten, som inkluderer at vi ikke-muslimer gis dhimmistatus, altså at vi er undersåtter, dette er jo maktislam og æreskultur i et nøtteskall. I forlengelsen av det å ikke kreve respekt, og dermed heller ikke få respekt, oppstår det jo ikke et nøytralt tomrom. Resultatet blir at du møtes med forakt. Her har du grobunnen for mye av det som gjør en bevisst svenske i dag svært urolig og som sterkt bidrar til at svensker vil forlate Sverige. Fordi det oppleves som at dette ikke er mitt land lenger. For meg har det vært omtrent den samme følelsen som å møte en person som er i ferd med å bli gal. Man undrer seg; er det meg det er noe galt med? Følelsen av ubehag ved å møte galskap, det er slik følelsen er i forhold til den svenske tilstanden.

– Er det der den politiske depresjonen ligger?

– Ja, utryggheten som er skapt, den totale uviljen mot å erkjenne eller forstå mekanismene, og at politikken ikke legges om. At politikken på innvandringsfeltet har blitt behandlet så mye bedre i resten av Norden. I Norge slapp dere til FrP, i Danmark slapp de til Dansk Folkeparti, i Finland slapp de til Sannfinnene. I Sverige har Sverigedemokraterna blitt holdt helt utenfor. De har ikke fått bevise om de duger eller egentlig er en fiasko. Og dette er faktisk veldig viktig: SD har aldri fått sjansen til å mislykkes. Jeg mener at de andre partiene gjorde en stor tabbe ved å holde SD utenfor i alle årene. SD har kunnet sitte rolig i båten og vokse, uten noen gang å bli politisk testet.

Galopperende galskap på nasjonalt nivå

Riksdagsvalget i 2014 utløste et voldsomt raseri i Camilla da hun stod i selve valgboden. Hun opplevde at det ikke var et eneste av de etablerte partiene hun kunne stemme på.  Hun visste kun at hun ikke kunne stemme på andre partier enn de i Alliansen den gang (Moderaterna (M), Liberalerna eller Centern). Men hvem? Hun valgte følgende metode: elle, melle, deg fortelle… Etter å ha lagt valgkortet i urnen, angret hun seg raskt over at hun ikke hadde stemte blankt.

– Nå gjør jo SD det svært godt på meningsmålingene, er ikke dette som valium for den politiske depresjonen?

– Jeg har ikke vært en SD-venn fra begynnelsen av. SD var ikke et alternativ for meg i 2014. De var ikke modne i mine øyner. Jeg fantaserte om et parti som ikke hadde SDs kompliserte historie i bagasjen, og jeg ble med i Medborgerlig samling (MED) i et par år, men forlot dem. Jeg har kommet dit at dersom ingenting uforutsett skjer de neste årene, vil jeg stemme SD i 2022. Jeg tror de vil fortsette med utrenskning av useriøse folk, samtidig som de rekrutterer sterke, velutdannede navn. Jeg stemte nettopp SD ved EU-valget av den grunn. Jeg stemte på Jessica Stegrud, som ble rekruttert av SD fra MED. Hun er høyt utdannet innen økonomi, hun har vært controller i svensk el-industri og kan mer enn nok til å stille de ubehagelige spørsmålene i EU-parlamentet. Vi trenger flere som Jessica i svensk politikk, og ikke disse typiske broilerne man finner i de andre partiene som har de «rette meningene» og den «rette partiboken» tilbake til ungdomsårene, og som ikke forstår et dugg av hva som foregår på bakken i Sverige.

Men Camilla ser at SDs  utfordring er den samme i dag som «i går». Selv om de skulle klare å rekruttere flere faglig tunge navn, risikerer man fremdeles å miste jobben i dagens Sverige om en er åpen SD-sympatisør. – Jeg har truffet mange som lavmælt forteller at de stemmer SD i det skjulte. Jeg har til og med møtt medlemmer av Moderaterna (M) som forteller i fortrolighet at de stemmer SD. Dette er så totalt sjukt. Dyktige mennesker, velutdannede, men de tier om at de er SD-er.

Camilla og Bengt tror at det blir et regjeringsskifte ved neste valg, i 2022. Det blir en regjering med SD, M og Kristdemokraterna (KD), lyder spådommen.

– Men hvordan skal en slik regjering løse de enorme problemene som er skapt, og som antakelig bare kommer til å eskalere i takt med den demografiske utskiftningen av den svenske befolkningen?

– Ny regjering kommer ikke i seg selv til å redde Sverige. Særlig SD, men også M og KD, vil bli møtt med steinhard granskning av de andre partiene, velgerne og mediene. Men hvis de leverer varene, vil de bli gjenvalgt. Det aller verste som kan skje, og som bekymrer meg sterkt, er at heller ikke en regjering med SD har kraft nok til å håndtere problemene, at heller ikke de forstår problemenes ufattelig omfang og våger teste nye løsninger. Blir de derfor ikke gjenvalgt i 2026, da vil alt håp være ute. Da blir Sveriges Europas Libanon.

– Men hvorfor har det gått så galt med Sverige – landet som vi som barn og unge i Norge så opp til med dyp beundring?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Dagens politikere ved makten sier jo hele tiden: vi trenger mer penger til politiet, til skolen, til helsesektoren. Altså mer penger vil løse det hele? 1) Det er begrenset med penger, og 2) hva skal du med penger hvis de ikke kan omsettes i så godt som noe som helst? Hvorfor skal politiet ha mer penger når det ikke finnes flere politi å ansette? Når det ikke finnes flere lærere å ansette? Det er mangel på politi, på lærere, helsepersonell, på personer innen rettsvesenet. Fordi vi har fylt på befolkningen, som har ført til en mankotilstand i hele systemet, fra fødsel til pleie på dødsleiet. Sverige var ikke forberedt på denne dramatiske veksten i befolkningen. Og dette er ganske merkelig, og det er viktig, for det finnes få land i verden som har vært så gjennomplanlagt som Sverige. Tidligere hadde vi jerngrep om hvor stor befolkningsveksten ville være og hvor den ville komme. Vi planla for boliger, skoler, helsevesen, kapasiteten i veinettet, infrastruktur, vannforsyning, avløpssystem, absolutt alt var detaljeplanlagt og strengt regulert, noe jeg vet godt fordi jeg har studert samfunnsplanlegging på universitetsnivå. Som at det tidligere skulle være maksimalt 30 elever i klassen. Kom det én elev til, ble klassen automatisk delt i to, for slik var regelen. Det er som om man på et tidspunkt på 90-tallet bestemte seg for at nå gir vi blaffen i planlegging, nå stresstester vi systemet og så fyller vi på til det sprekker, sier Camilla og sammenlikner politikerne med en treåring som heller melk i et glass for å se hva som skjer når det renner over.

– Det sies at der det er hjerterom er det husrom. Det er altså alltid plass til én elev til på stolen, så man dytter inn ekstra stoler i klasserommet, ekstra senger i korridorene på sykehusene. Men til slutt blir det vondt å sitte på stolen, og da gjør man som Bengt og meg: «ta stolen du, vi reiser heller til Portugal.»

– Men hvorfor slapp politikerne kontrollen, det er dét vi nordmenn ikke helt forstår?

– Det er ulike ideer om hvorfor dette skjedde. En idé som diskuteres handler om «den lange marsjen gjennom institusjonene», fra om lag 60-tallet. Sverige var lenge ledet av Socialdemokraterna, slik dere også etter krigen var ledet stort sett av Ap. Marsjen handlet om å få inn de riktig tenkende tjenestemennene i institusjoner og myndigheter, rett og slett å få inn tjenestemannsaktivister i virksomheter. Sveriges historie tilbake til 1600-tallet handlet derimot om å ha et perfekt fungerende embetsverk. De ansatte skulle være uavhengige, de skulle være nøytrale fagpersoner. Men senere år har vi sett at byråkrater blir politiske. Det viste seg ikke minst ved valget i 2018 da 261 byråkrater, de fleste fra utenriksdepartementet, skrev under på et opprop der de krevde garantier for at de kunne velge bort lojalitetsplikten om de ikke støtter verdigrunnlaget til en ny demokratisk valgt regjering og dens eventuelle støttespillere! Og verdiene henger selvsagt sammen med byråkraters aktivisme. De bryr seg altså ikke lenger om at vi har lover og regler som skal følges, men de bryr seg om noe så diffust som verdier, og alle menneskers like verdi. Det er skapt et politisk moralsystem som handler om at du skal tenke og mene det riktige. Tenk Migrationsverket (norske UDI, red.), og alle menneskers like verdi kan da oversettes til alle menneskers like rett til å bo i Sverige. Vanskeligere enn det, er det ikke. Og vi har jo politikere som har sagt at Sverige ikke tilhører svenskene, men dem som har flyttet hit – som tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt. Han mener jo at landegrenser er noe tull man bare har funnet på, og at de som har bodd her i mange generasjoner ikke eier landet. Det er de nye, innvandrerne, som skaper Sverige, i henhold til han. Dette er ganske revolusjonerende tanker, det å begynne å tenke på verdigrunnlag i stedet for lovverket, grunnloven og vedtatte forordninger. For et land skal med lov bygges. Men plutselig så duger ikke loven for politisk og byråkratisk ledelse. Den er slitsom, så da dropper vi den. Vi tar snarveier, og da kjører vi på verdigrunnlaget i stedet. Det ble skapt en politisk stemning som resulterte i at Sverige er som et skip på havet som driver uten styringsevne.

– Og dette orker dere ikke å oppleve på nært hold?

– Nei, absolutt ikke. For meg er situasjonen så forferdelig deprimerende, for dette er jo galopperende galskap. Det er det samme som å møte folk som faktisk har blitt gale. Du kjenner bare et fryktelig ubehag. Du vil ikke være i nærheten. Du trekker deg bort. Og her snakker vi altså om en galopperende galskap på nasjonalt nivå.

– Så det er «galehuset Sverige» du har flyttet fra?

– Ja, definitivt. Sverige skulle være den humanitære stormakten, vi skulle være gode, være snille, og vi skulle redde verden. Og nå er vi kommet dit at stadig flere forlater dette landet som knaker i sammenføyningene. Hele situasjonen er jo helt absurd.

Da fornuften og systemet ble overkjørt

Camilla og Bengt har et annet interessant poeng for oss nordmenn som lurer på hvordan Sverige kunne velge en (nesten) helt annen politikk enn sine naboland. Svenske kommuner hadde en høy grad av selvråderett. – Hvis en kommune sa nei til at staten fikk utvinne eksempelvis uran på deres areal, vel så fikk ikke staten utvinne uran. Og alle pengene en kommune fikk inn fra skatt og annet, hadde lokale politikere råderett over. Jeg tror det var på slutten av 90-tallet dette ble opphevet. Staten begynte å hente penger fra kommuner med god økonomi, som vår kommune Täby, og overføre pengene til økonomisk svake kommuner, som Malmø grunnet høy innvandrerbefolkning og lav sysselsetting. Tanken var nok god i utgangspunktet: Malmø skulle få orden på økonomien. Slik ble det ikke. For Malmø er det blitt normalen å få milliarder i utjevningsbidrag i året. De lokale politikerne trenger ikke være så omsorgsfulle med egen økonomi. De kan planlegge et nytt konserthus til hundrevis av millioner, for pengene triller inn uten at man anstrenger seg. Dette tror jeg har skapt et skifte i hvem som har lyst til å ta oppdraget med å være kommunepolitiker. Fra å ha hatt en meningsfull posisjon som en som kontrollerer innbyggernes penger og fordeler dem ut etter beste evne, er politikerne lokalt i dag blitt mer som en statlig ansatt. Dette tror jeg har selektert frem en helt ny type kommunepolitikere som aksepterer ikke å være ved roret. Det personlige ansvaret ble tatt fra dem. For meg er dette en viktig forklaring på hvorfor det gikk som det gikk i 2015 under migrasjonskrisen: man hadde politikere i kommunene som først og fremst så på seg selv som ansatte, ikke bedriftsledere: Staten sier vi skal ta imot så og så mange, og da gjør man som oppdragsgiveren sier. Politikerne hadde ikke egne innbyggere og kommunen som de skulle stå ansvarlige for. Jeg ser ingen annen forklaring på at så mange kommuner uten å protestere fylte opp med migranter, sier Camilla.

Noen kommuner har protestert i det siste mot statlig overprøving. En av dem er Staffanstorp, ledet av det Bengt og Camilla forteller er blitt en folkehelt blant mange i Sverige, Christian Sonesson (M). Han gjorde «det forbudte». I stedet for å gå i koalisjon med andre borgerlige partier etter valget, pekte han på SD, forteller de.

– Tidligere i år gikk Sonesson kraftig ut mot tilbakevendte IS-terrorister. Han ga klar beskjed om at de har ingenting i Staffanstorp å gjøre. Ikke minst jesidier der skal slippe å møte bødlene på gaten, og de hjemvendte skal således ikke få noen som helst støtte fra kommunen, sa Sonesson. Ikke sosialtrygd, ingen bistand til å få bolig, ingen støtte til utdannelse eller noen annen form for kommunal service. Null, nada. Og i Sölvesborg sitter Louise Erixon (SD) i førersetet, samboeren til SD-lederen Jimmie Åkesson. Erixon har gitt klar beskjed til staten: Sölvesborg tar ikke imot en eneste migrant eller flyktning til fordelt av staten. Dette er veldig interessant, for Erixon vil presse spørsmålet til en rettslig prøving: hvor går grensen i dag for den kommunale selvbestemmelsen? Har vi rett til å si nei, eller er vi tvunget? Og er det slik at man er tvunget, da er ikke ordene nedfelt om kommunalt selvstyre verdt papiret det er skrevet på, og da må dette strykes fra grunnloven, mener Camilla.

Det er ikke minst på det lovgivende området svenske politikere i Riksdagen har utvist en galopperende galskap innen innvandringsfeltet, fortsetter hun. – I Sverige har man et såkalt «Lovråd» som består av de fremste juristene i landet. Rådets oppgave er å gi sine synspunkter og vurderinger av nye lovforslag. Dette statlige organet skal enkelt sagt vurdere om et lovforslag vil fungere i det virkelige livet før Riksdagen vedtar eller avviser forslaget. De fleste husker nok den såkalte «gymnasieamnestien», skreddersydd til rundt 9.000 såkalte enslige mindreårige afghanske asylsøkere, nesten alle menn, og antakelig de fleste over 18 år. De skulle få opphold, tross avslag, grunnet lang saksbehandlingstid dersom de startet opp på videregående skole og klarte å fullføre. Lovforslaget ble fremlagt i den humanitære stormakten, Riksdagen. Lovrådet protesterte kraftig. De mente at Riksdagen med dette innførte «et nytt prinsipp i utlendingslovgivningen» ved at saksbehandlingstiden i stor grad var «den eneste grunnen til oppholdstillatelse». Rådet fortsatte slik: «Grensen er nådd for hva som er akseptabelt med tanke på hvordan lovgivning kan utarbeides.»

 – Riksdagen ignorerte Lovrådet, og hva ble konsekvensene?

– Kaos, det ble resultatet, forteller Bengt og Camilla. – Folk som knapt hadde skolegang ble plassert i svenske videregående skoler, som forutsetning for at de likevel fikk bli. Dette er det reneste vanviddet! For skulle dette fungert, så kunne vi jo helt enkelt lagt ned hele grunnskolen og sendt svenske elever direkte inn på videregående – og de har jo i tillegg den fordelen at de faktisk kan svensk og kjenner svensk kultur. Men dette var unge menn fra Afghanistan som knapt hadde noen skolegang, like fullt mente politikerne at de skulle klare å ta en svensk artium. Alle forstår jo hvor dumt dette er, men Riksdagen …

Camilla kaller denne politiske ideen vedtatt i 2018 for «den rosa drømmeskyen». – Resultatet har blitt at vi har rundt 9.000 afghanere som skal være i alderen 17-19 år, mest sannsynlig i alderen 25-30 år, som sitter i klasserom med svenske elever som et forstyrrende element. De har ikke forutsetninger for å klare å ta en artium. Det hadde heller ikke du eller jeg klart i et helt annet land, det er umenneskelig. Og så lempes ansvaret over på lærerne som blir disse elevenes dommere. For det er læreren som avgjør karakterene, og dumper eleven, ja, så hives vedkommende ut av Sverige. Og dette vet både elevene og lærerne. Man kan jo tenke seg presset de kan utøve på den enkelte læreren, og hvilket press den enkelte lærer kan kjenne på.

Må gjøre det ubehagelig for snylterne

Både Bengt og Camilla viser sin «totning-sjel» når vi konkret diskutere løsninger på Sveriges elendighet. Det er ingen av dem som eksempelvis mener at «alle somaliere skal sendes tilbake», som Bengt formulerer det. – Nei, sier Bengt, vi har også somaliere som forsørger seg selv, og som ter seg som gode samfunnsborgere.

Camilla har gjort seg disse tankene om hvordan den svenske tilstanden kan bekjempes. Hun starter med å slå fast følgende: – Jeg tror ikke løpet er kjørt for Sverige, men det trengs kraftfulle tak for å endre kursen inn på bedre veier. For det første: det var penger som fikk mange til å komme til Sverige, derfor kan også penger få folk til å flytte derfra. Jeg tror på to parallelle tiltak: senke trygdenivået og tilby økonomisk støtte for å forlate Sverige. En etableringsstøtte, eller en tidsbestemt pensjon, man kan kalle det hva man vil, men det skal være en støtte over noen få år mens du etablerer deg i opprinnelseslandet. Takker man ja til en slik støtte, da har han gitt fra seg alle muligheter for å komme innover Sveriges grenser igjen.

– Om du gradvis senker trygdene i Sverige og samtidig tilbyr en slik tilbakevendingsstøtte – som også kommer til å synke med årene – da må folk handle raskt. Det skal ikke være særlig rom for å fundere. Koble dette med biometriske data for å få kontroll på alle disse multiple identitetene mange har, og kombiner dette med at du ikke får trygder uten å arbeide. Vi trenger nemlig «beredskapsarbeid», om du så må gå langs motorveien i åtte timer og plukke søppel, så er det det du skal gjøre. Arbeid holder folk i gang, for i dag er det slik at samtidig som du lever på trygd kan du drive med svart business. Vi må gjøre det ubehagelig å være en slik type innvandrer i Sverige. Og slike tiltak vil ikke ramme de som er gode innvandrere, de som bidrar til økonomien og samfunnsbyggingen. Altså vil ikke disse tiltakene ramme blindt.

Men hva med islam, som står langt sterkere i dagens Sverige enn dagens Norge? Hva kan gjøres med det? Jo, man må ta de «mange små skrittene for å styrke det sekulære Sverige», mener Camilla. –  Et eksempel: I dag er det forbudt for gutter å ha caps i klasserommet, men hijaben er velkommen i det samme rommet. Man kan ikke ha et regelverk som ikke er kjønnsnøytralt. Det er så enkelt løse: inne har man ikke noe på hodet. Punktum. Ta det av. Ute kan man ikke kontrollere hodeplagg, for det kan være en elev som fryser på ørene og tuller skjerfet rundt hodet og ørene. Men i klasserommet kan det kontrolleres. På samme måte hvis du er ansatt i det offentlige, da skal du ikke være kledd i religiøse symboler, du skal være nøytral.

Ved lunsjtider dekkes bordet i hagen, og håndverkerne på gården for tiden, José og Marco, inviteres til kylling, ris og salat, med både hvit og rød vin til. José og Marco bekrefter den klassiske portugisiske mentaliteten. Vennlige og milde, og også takknemlige overfor Portugals nye borgere som Bengt og Camilla. – De tar vare på Portugal, sier José, og peker mot møllen som han og Marco restaurerer. I tillegg genererer de nye innvandrerne arbeid i lokalmiljøene, som Marco og José er et bevis for. Vi fortelles at unge portugisere som har vært i utlandet og jobbet en del år, kommer tilbake med godt med penger på bok. Typisk har de arvet eiendommer etter foreldre eller besteforeldre på den portugisiske landsbygda eller i mindre byer, som de ikke har interesse av å ivareta. De kjøper seg heller inn i nye moderne boligkompleks i større byer. Et vanlig syn langs landeveiene er derfor hus og gårder i forfall. Det er her folk som Bengt og Camilla passer perfekt inn, forteller de. Penger fra svensker, briter, belgiere med flere nasjonaliteter ruster opp og fornyer den portugisiske landsbygda. Og den portugisiske staten har lagt seg i den økonomiske selen for å tiltrekke seg svensker. Enkelt forklart betaler svenske pensjonister skatt av den offentlige pensjonen til Sverige, mens den private pensjonen skal skattlegges i utvandrerens nye land. Men Portugal har valgt ikke å skattlegge utlendingene siden de er god butikk for landet, noe den svenske finansminister Magdalena Andersson (S) irriterer seg over. Andersson truer derfor med at Sverige vil ta skatt av svenskportugisernes private pensjoner.

– Men da kommer nok Portugal til løse dette ad omveier, som å «skattlegge» oss ved å ta pengene inn på en egen konto, der de henter ut avgifter som vi i dag eksempelvis betaler for å tilhøre helsevesenet, tror Camilla og Bengt.

Jeg husker Camilla for en stund tilbake, i fjor, sa til meg noe sånn som at hun ikke ville være i Sverige den dagen svensken har fått nok av innvandringsprosjektet, for det som da kunne komme frem, det orket hun ikke se på nært hold. Jeg nevner dette for henne, og hun svarer med å formulere seg slik:

– Jeg er av den oppfatningen av at du kan presse snille mennesker veldig langt, men det kommer alltid til et punkt der det slår over. Jeg pleier å tulle med mine norske og danske aner, særlig de danske siden det der koker ganske bra i politikken, der man er frimodig og man får diskutere, og man får si det som ikke er politisk korrekt. Det er som en sikkerhetsventil å kunne få ha meninger. Men når du en gang ikke får ha meninger uten å bli stigmatisert, så bygges du opp som en trykkoker. Frem til et visst punkt fungerer det, men så eksploderer det, og da blir det ikke hyggelig. Og jeg er overbevist om at det kommer til å bli på samme måten i Sverige; de mennesker som en dag bytter fot, som skifter politisk mening og ståsted, de kommet til å være ganske ubehagelige, og mange av dem kommer til å være tidligere sosse. De og deres familier har alltid vært sosse, det er deres identitet, en mye sterkere identitet enn for oss andre som gjennom årene har valgt mellom ulike partier. Du er svensk, du er kvinne og du er sosse. Jeg har sett overbeviste sosser føle seg sviktet og som bytter fot. Det er ikke et vakkert syn.

– Hvordan, spør jeg.

Camilla gir dette eksemplet: en lærer hadde mange muslimske elever i klassen. Hun var tydeligvis gått lei av at så mange av dem «var fulle av religion», og hun hadde gjennom livet vært en svoren sosse. Nå ville hun tvinge de muslimske elevene inn på gudstjeneste ved juletider og til adventsfeiring. «De skal faen lære seg hva som gjelder i Sverige,» var holdningen. Hun utviste verbal vold, hun slo over og ble på et vis hatsk, forteller Camilla. – Folk kommer til å anvende aggresjon og utenomrettslige metoder når det tipper. De kommer ikke til å følge loven, som er grunnlaget for et fungerende demokrati.

Om sorg og samvittighet

Camilla forteller at hun trodde det skulle bli «så enkelt å forlate Sverige», Sverige skulle «være et avsluttet kapittel». – Jeg tenkte fra første stund at nå konsentrerer vi oss om å bli portugisere. Men jeg klarer ikke å slippe taket. Jeg har altfor mye sosialt liv på sosiale medier, og påminnes hver dag den tragiske utviklingen i Sverige. Samtidig er jeg en problemløser. Jeg kan ikke akseptere alle problemene og tenker hele tiden på løsninger. For det burde være slik som når man skulle bygge Øresundbroen: Prosjektet dras i gang, økonomi, finansiering, ingeniører, hente inn kunnskap og ekspertise, og så bygge den gigantiske broen. Jeg kan ikke akseptere at det finnes problemer som ikke kan løses med tilsvarende metode. Man må kunne ha en ingeniørmessig tilnærming på et problem. Politikeren svikter når de står der og lirer av seg floskler som ja, vi må sette inn mer ressurser der eller der, sier hun, og forteller at Täby faktisk var det største området i Sverige som ble lagt inn under millionprogrammet da Sverige begynte å tømme landsbygda og plassere folk i mega-boligblokker. Men i Täby fikk folk eie boligen sin, ikke leie som i andre store forsteder til Sveriges storbyer. – Og det er stille og rolig i Täby. Det handler om psykologi, man tar vare på det man eier. Slik går jeg og tenker, også her i Portugal. Tenker på gode løsninger for Sverige.

– Jeg har kjent på en sorg over å forlate Sverige, eller kanskje heller mer et svik i forhold til politikernes rasering av landet enn en personlig sorg. Å flytte var en bekreftelse på noe, følelsen av å gi opp. Det er jo forbundet med en sorg. For man vil ikke gi opp. Savnet etter å ha den svenske skogen tilgjengelig, den som har betydd så mye for meg. Det er klart, det er en sorg å flytte på seg. Jeg ville si det slik at det også er en sorg for dem som emigrerer til Sverige grunnet økonomi, selvsagt vil de også kjenne på en sorg. De ville nok vært lykkeligere i sine hjemland under andre omstendigheter.

– Er du redd for at noen mener du har vært feig som forlot den synkende skuta?

– Å ja, de finnes. Det finnes en aggresjon mot dem som drar, og det er naturlig. Jeg synes ikke det er rart at mange kikker skjevt på oss som drar og synes at vi svikter. Vi har eid våre boliger, vi kan forløse kapital og skaffe oss nye boliger, og selv om vi ikke har høye pensjoner kan vi klare oss bra fordi vi lever veldig billig. De som sitter i klemma er de som ikke har gjort en karriere eller ikke eier i et presset boligmarked.

– Har dere dårlig samvittighet for at dere forlot Sverige?

– Nei, men det tok sin tid å lande og innse følgende: Jeg kommer fra Sverige, Sverige er en del av EU, det er også Portugal, og vi har fri bevegelse. Hele forutsetningen for fri bevegelighet er at vi kan flytte mellom de ulike EU-landene hvis vi kan forsørge oss selv. Så vi har fulgt regelverket. Da jeg landet i denne tanken kjentes det behageligere. For det var jo dette de ville at vi skulle gjøre!

På den syv mål store tomten skal det blir vinranker på om lag halvparten, og alt av utstyr til å produsere vin fulgte med i driftsbygningen. 500 flasker i året, ser de for seg. Og Camilla, som også har jobbet ved blomsterbutikk og gartneri, har planen klar: Bengt og hun skal dyrke alt de trenger året rundt av frukt og grønnsaker.

– Det er en fantastisk følelse å bo i dette lille, trygge landet, aller lengst ute i det vestlige hjørnet av Europa, så langt borte fra uro og bråk. Jeg kjenner det slik: Hvis det blir veldig urolig i Vest-Europa i fremtiden, kanskje om 10 til 20 år, da har man valgt helt rett om man fortsatt vil bo i Europa. Og for oss som har barn så kjennes det som at vi er svært heldige som har funnet dette lille tilfluktsstedet, for da er vi først på flyet tilbake til Sverige for å hjelpe våre barn med å bli de neste som flytter hit. Det gir meg en ro å vite akkurat det, at vi har forberedt noe for neste generasjon, om det er slik at også den generasjonen forlater Sverige.

Alle foto: HRS.